Feministisk ko-ko-retorikk

Radikalfeministen og medlem i Kvinnegruppa Ottar, Åsta B. Håland, langer i Klassekampen (24.april) ut mot Pro Sentret og tiltakets leder Bjørg Norli. Bakgrunnen er at nestleder i Ap, Hadia Tajik, har tatt til ordet for å få en vurdering av hallikparagrafen. Håland, som har lite, faktisk veldig lite, til overs for hjelpetiltak for sexarbeidere, omtaler konsekvent Pro Sentret som prostitusjonslobbyist.

Ifølge Håland har prostitusjonsindustriens lobbyister hatt sterk innflytelse på FN organer og Amnesty International. Håland er ikke alene om dette synet, den internasjonale kvinnebevegelsen hevder med fullt alvor at alt fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) til UNAIDS er kuppet av industriens lobbyister som jobber for å ivareta kjøpere og industriherrenes interesser.   

Det er vanskelig å så for seg et annet samfunnsområde det hadde vært mulig å argumentere på dette nivået. Narkotikapolitikken har for eksempel vært et samfunnsmessig like betent debattfelt som prostitusjonspolitikken, men det er ingen som offentlig har hevdet at Thorvald Stoltenberg og resten av medlemmene i Global Commission on Drug Policy, er korrumpert av og samarbeider med narkokartellene og internasjonalt organiserte kriminelle. Og selv de mest hardcore når det gjelder visjoner om narkotikafritt samfunn tar ikke til ordet for å legge ned rusfeltets hjelpetiltak som ikke har exit som mål. Eller hevder at tilgangen til rene sprøyter, er det bare narkokartellene som profitterer på. 

Men det gjelder altså ikke prostitusjonsfeltet, her kan de mest absurde anklagene og påstandene fylle kronikker eller uttalelser i intervjuer. Som oftest uimotsagt, som for eksempel når kvinnebevegelsens utnevnte ekspert på kriminalisering av sexarbeid, Julie Bindel, rasende hevder overfor Klassekampen (9.januar), at hun knebles av menn med skjegg, pikk og kjoler, og kobler dette til tilbakeslag for venstresiden og feminismen: «Denne nye feminismen er en feminisme for menn. Mange innenfor denne feminismen støtter den verste undertrykkingen, sexhandelen, og kaller dette en rettighet for kvinner.», sier Bindel til avisa, uten at det følges opp av journalisten.

Men radikalfeministene tror selvsagt ikke at sexindustrien har klart å kuppe Verdens Helseorganisasjon, eller at helse- og hjelpetiltak i prostitusjonsfeltet som for eksempel Pro Sentret, har så mye makt at de kan beordre det internasjonale samfunnets organer til å hoppe for halliker og kunder.  

Tvert i mot, det er ren hersketeknikk brukt i mot sexarbeidere som kjemper en kamp mot undertrykking, diskriminering og stigma, og for at de som andre skal ha rettsbeskyttelse.

Ha, ha, ha, se hvor dum disse kvinnene er, de kjemper for hallikene!

Og det er en kamp som har pågått lenge. Sexarbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen er begge barn av 1960-tallets opprørere, og sistnevntes politiske og ideologiske tilnærming har hatt en dominerende posisjon som har utfordres av andre faglige og politiske tilnærminger. Det gjelder det heteronormative kjønnsmakt hegemoniet som har dominert politisk tilnærming og offentlige debatter. Sexarbeiderfeltet er et mangfoldig felt når det kommer til kjønnsuttrykk og seksuell orientering, denne erkjennelsen liker ikke kvinnebevegelsens aktører.

Radikalfeministene er derfor kvinner i kamp, en kamp som skjer i allianse med kristen konservative grupper og med staters mektige lov & orden apparat som våpen.

Astrid Renland