Arbeider- og menneskerettighetene til folk skal ikke vurderes utfra hvilke yrkesvalg vi ønsker at våre barn skal ta i fremtiden.
La oss ha en ærlig debatt om sexarbeid. Dersom sexkjøpsloven til dels handler om å beskytte sexarbeiderne, må vi slutte å late som at vi kan kriminalisere kjøpsleddet uten at det også har negative konsekvenser for sexarbeideren. Konsekvenser som markant svekker sikkerheten og arbeidsvilkårene for sexarbeideren.
Et gjentakende spørsmål når vi diskuterer verdige arbeidsforhold og menneskerettigheter for sexarbeidere, er om vi ville vært positiv til sexarbeid om vår fiktive datter hadde jobbet som sexarbeider? Men arbeider- og menneskerettighetene til folk skal ikke vurderes utfra hvilke yrkesvalg vi ønsker at våre barn skal ta i fremtiden. På folkemunn sier vi at det ikke finnes dumme spørsmål, men spørsmålene kan fortelle oss litt om holdningene i samfunnet, hvor fokuset er i ordskiftet, og hva slags idéer politikken er tuftet på.
Samfunnsmoral
Lovene som regulerer sexarbeid, er mer tuftet på moralisme. Spørsmål som er inkluderende, avstigmatiserende og kunnskapsbaserte ville vært formulert med utgangspunkt i hvilke arbeidsforhold alle arbeidere skal ha. Hvilke utfordringer har sexselgere i dagens samfunn, og hvordan styrer stigma behandlingen de får fra politi og helsevesen? Det er menneskene her og nå som burde sette premissene for politikken, ikke fiktive barn.
Sexarbeidere er ikke heller en homogen gruppe som ikke vet sitt eget beste. De er enslige, foreldre og barnløse, studenter, migranter, uføre, binære, ikke-binære og med ulike legninger og seksuelle preferanser. Noen selger sex en kort stund, mens andre gjør det over lenger tid. Du beskytter ikke sexarbeidere ved å stakkarsliggjøre dem og på en overlegen måte snakke på deres vegne, samtidig som deres stemmer holdes utenfor debatten.
Det virker nesten som om samfunnet har en usagt regel der vi i fellesskap har umyndiggjort enhver som med samtykke har byttet seksuelle tjenester mot varer eller penger. Forestillingene om hvem som er sexarbeider, livssituasjonen til den enkelte og realitetene for dem, er ofte så generelle eller forutbestemte at de enten blir karikaturer eller i beste fall for smale. Resultatet er ikke bare en politikk som treffer feil. Det fører også til økt stigma som leder til utenforskap.
Samtykkende voksne parter
Hadde sexarbeidere fått være større premissleverandører for politikken som omhandler deres rettigheter, ville debatten sett annerledes ut. Vi hadde måtte ta stilling til at sexarbeidere i Norge og internasjonalt jobber for avkriminalisering og at de er sterkt kritiske til den "nordiske modellen", eller "svenske modellen" som den også kalles. Vi måtte diskutere at lovene som tilsynelatende er ment å skulle beskytte og hjelpe sexarbeidere, istedenfor har ført til økt stigma, utenforskap og unødvendig utsatthet for vold og annen alvorlig kriminalitet.
Diskusjonene om sexarbeid hadde kunnet sammenfalle mer med diskusjonene om arbeidsrett. Vi hadde hatt en diskurs der sexarbeidere hadde kunnet fortelle at strenge lover som kriminaliserer kjøperen fører til direkte og farlige konsekvenser for selgeren. Som når Sveriges regjering våren 2022 fremmet en rekke lovforslag som skulle styrke rettssikkerheten til mindreårige og samtidig skjerpe samfunnets syn på seksuelle krenkelser. Men de inneholdt også forslag der sexkjøp sammenlignes med voldtekt. Dette vil medføre fengselsstraff, og dermed en overtredelse som permanent vil definere en som sexforbryter, i hva som er samtykkende sex mellom kjøper og selger. Dette er lovforslag som ingen interesseorganisasjoner for sexarbeidere ble involvert igjennom dialog, og som sexarbeidere tydelig har gitt uttrykk for vil være skadelig og utrygt for dem. Disse lovforslagene ble vedtatt.
Konsekvensen er at sexarbeiderne tilpasser seg kundene, som allerede i stor grad ønsker anonymitet og søker seg til møteplasser som er ut av syn, og dermed også betraktelig øker farene ved sexsalg.
Kriminalisering beskytter ikke
Det blir for enkelt å si at sexarbeidere er ivaretatt når man har innført en delvis kriminalisering av både sexsalg og arbeidernes metoder for trygghet. Straffelovens § 315, den såkalte hallikparagrafen, regner det som hallikvirksomhet dersom man låner ut sin bopel, for sikkerhetens skyld, til en sexarbeider. Det samme gjelder om man holder en sexarbeider selskap og holder seg i nærheten. Sexarbeidere regnes for å være sine egne halliker om de legger ut annonser for eget sexsalg.
Samtidig brukes sexarbeid som en inngang til å deportere utsatte personer med utenlandsk bakgrunn. Folk melder om dårlige møter med helsevesen, NAV og andre offentlige etat, når de er åpne om at de har jobbet som, eller fremdeles er, sexarbeidere. Enkelte melder også om at de får sine bankforhold plutselig avsluttet, tross for at de har oppgitt hvor inntektene kommer fra og har rapportert de til skattemyndighetene.
Straffeloven er ikke et middel for å leke med symbolpolitikk. Samfunnet, og særlig av beslutningstakerne, må derfor både ta og i større grad holdes ansvarlige for hvordan valg av politisk tilnærming og politikkutforming rammer spesifikke grupper. Intensjoner bak forslag og policyer er ikke alene tilstrekkelige for en forbudspolitikk der hverken skadefølgeprinsippet eller omkostningene har vært vurdert. Vi må se hvordan politikken omformes til praksis og på straffens virkninger.
Falsk feministisk flagg
Feminisme handler i bunn om likestilling mellom alle kjønn, og arbeiderrettigheter er sentralt i spørsmål om individets frihet, rett til selvbestemmelse og for å forhindre utnyttelse. Forsvarere av den såkalte nordiske modellen ønsker gjerne å fremstille modellen som feministisk tuftet, men den har blitt et skalkeskjul for å undertrykke allerede marginaliserte grupper. Dehumanisering og moralsk panikk er ikke gode verktøy til et mer likestilt samfunn. Det har faktisk motsatt effekt; det skaper et ekskluderende samfunn!
Først publisert på nettavisen.no
