Sexarbeideres rettigheter = menneskerettigheter” sier et slagord. Men hva vil rettigheter for sexarbeidere være konkret?”
I debatten rundt Sexkjøpsloven rådet en ide om at prostitusjon er en del av et patriarkalsk og undertrykkende system. Frivillig prostitusjon kan derfor ikke eksistere, da valget er tatt innenfor disse mekanismene.
Den logiske konklusjonen blir derfor at frihet kun kan komme gjennom forbud.
Slik er det i alle fall i Norge og Sverige. Tyskland legaliserte derimot prostitusjon i 2001, med begrunnelser likestilling og rettigheter.
"Sexarbeideres rettigheter = menneskerettigheter” er slagordet som kom frem under Den Europeiske konferansen om sexarbeid og menneskerettigheter, i Brussels, 2005. Men hva vil rettigheter for sexarbeidere være konkret?
Noen av de viktigste forskjellene mellom debatten i Tyskland og Norge/Sverige har vært at her sees prostitusjon på som slavearbeid, skadelig for individ og samfunn. I Tyskland er alle enige om at trafficking må bekjempes, men man skiller mellom (frivillig) yrkes- prostitusjon, og menneskehandel (og andre typer prostitusjon). I den Skandinaviske debatten anses sexarbeideren å selge seg selv, mens man i Tyskland mener de selger en tjeneste. I Tyskland regnes dermed sexarbeidere som tenkende og handlende individer. Prostituertes største problem, i forhold til tysk tankegang, er diskriminering. Denne skal bekjempes med offentlig anerkjennelse og integrering i velferdssystemet.
Kjønnsvariasjon. Service Workers In Group (SWING) er en interesseorganisasjon for mannlige og transseksuelle sexarbeidere i Thailand. Vi samarbeider med organisasjonen, og har besøkt dem i Bangkok. Leder, Surang Janyaem, sier hun startet SWING for å styrke skeive sexarbeidere. Dette gjøres gjennom å tilby språkundervisning, frivillig og gratis helsetilbud, samt politisk arbeid for anerkjennelse for yrket og rettigheter.
I Thailand er prostitusjon forbudt, og korrupsjon gjør at flere tjener på å la loven stå. Tross dette har SWING lykkes godt i deres arbeid for anerkjennelse. 8. mars i år tildelte den Thailandske regjering Surang Janyaem pris som menneskerettighetsforkjemper. Hun sier at sexarbeidere har rett på å inkluderes i det sosiale velferdssystemet. Ikke ulikt debatten i Tyskland, og i Brussel.
Så hva mener vi rettigheter for sexarbeidere bør utgjøre? Debattene i Skandinavia og Europa følger hver sin logiske tankerekke. Vi stiller likevel spørsmål ved om man kan forby alt man ikke liker? Hva så med rasistiske og kvinnefiendtlige politiske partier? Prostitusjon forsvinner heller ikke med forbud, noe de har erfart i USA. Ofre for trafficking bør hjelpes gjennom rettigheter, ikke minst opphold - fremfor at staten skyver problemet ut av landet. Loven skremmer vekk noen, og lar drittsekkene være igjen: Sexarbeidere har rapportert om mer vold, og mindre muligheter for å sette egne premisser. UNAids og Verdens Helseorganisasjon har konkludert med at forbud ikke fremmer kjøpers, selgers, eller samfunnets helse. Og vi finner helsemyndighetenes fravær i debatten rundt Sexkjøpsloven påtakelig. Staten bør ivareta borgeres rett til privatliv, ikke spionere på sexarbeidere. For så å kaste dem på gata.
Til slutt: Sexarbeidere er ikke objekter. De er ressurser og politiske individer. Dessverre bidrar Sexkjøpsloven til å undergrave dette.
