Seksualitet dukker alltid opp i mediene og på den offentlige agenda når det blir varmere i været. Det har jeg lært av Kirsten Frigstad og Liv Jessen. Prostitusjon er en gjenganger på våren. Dette året kun et unntak i form av kraften debatten har hatt og resultatet vi har fått. Det er påfallende hvor ensidig man har fokusert både i analysene av fenomener, og hvilke kortslutninger og sammenblandinger som har blitt gjort underveis i debatten.

Det er mange nivåer her, og jeg vil ta tak i fem av dem. Jeg vil introdusere med å si at jeg på mange måter kan akseptere og være enig i analyser av prostitusjon. Jeg tror at de færreste kvinner kaster seg inn i sexsalg med liv og lyst. Jeg synes fortsatt det er kjipt at mange kvinner selger sex fordi de føler seg eller er tvunget til det, og det er stusselig at så få er interessert i mennenes motiver for å handle. Men konklusjonene kan bli feil når en komplisert virkelighet tegnes flatt og med gråblyant. 

De fem nivåene jeg vil inn på dreier seg rundt 1) salg og kjøp av sex som vare og tjeneste, 2) prostitusjon og menneskehandel, 3) seksualitet som symbol – de få og de mange, 4) hersketeknikk og menneskereduserende polemikk, 5) menn i prostitusjonen.

1. Sexsalg som arbeid sexkjøp som varekjøp
Jeg tror det finnes like mange grunner for å selge sex som det finnes for de fleste andre handlingsvalg man gjør som menneske. Og hva motiverer valgene til majoritetskvinner? Hvordan organiserer vi livene? For et knippe tiår siden, snakket deler av kvinnebevegelsen om ”brødhorer” – kvinner som flørtet, knullet og (forhåpentlig) giftet seg til rikdom og et godt liv. Kan være sex’en var så som så, men trygt var det, og kjedelig sex med ektefellen er en lav pris å betale. Skulle vi ikke da kalle dette et salg av kjønn og seksualitet? Selvfølgelig skulle vi det. Jeg prøver å unngå å moralisere like lite over de gifte brødhorene som jeg moraliserer over de syndige pengehorene på gater og i bordeller, eller de såkalte ”golddiggers” for den saks skyld. Så roter den vanskelige kjærligheten seg inn. Jeg har lyst til å snu ting på hodet… Har mennesker som synes at seksualiteten er for synlig i vårt samfunn, egentlig et vanskelig forhold til kjærlighet? Det er ofte kjærligheten som roter det til for kvinner og menn i alle legninger og aldre. Seksualiteten er i seg selv relativt ukomplisert. Oftest elsker vi flere mennesker enn vi har sex med – jeg elsker f eks min mann, mine to barn, noen utvalgte venner og kolleger, et par katter og en hund, mora mi, min døde far og svigermor, søstrene mine, osv. Av disse har jeg bare sex med én, hadde jeg sagt noe annet ville jeg brutt med så å si alle seksuelle tabuer i vårt samfunn. Så komplisert er det. Kjærlighet og sex henger sammen, men de forutsetter ikke hverandre. De kan leve uavhengig.

I dette perspektivet synes det ukomplisert at man kan selge og kjøpe sex, men jeg ser for meg at transaksjonen kan være mer og mindre hyggelig, den kan ta kortere og lengre tid, og aktørene i handelen kan få mer og mindre ut av møtene. Da jeg for en årrekke siden jobbet på Thereses Hus, traff jeg mange av de slitne kvinnene, de som syntes at prostitusjonslivet var et helvete, det var kaldt og kjipt på natta og du hadde ingen garantier for at kundene oppførte seg skikkelig. Dette var for det meste kvinner som trengte penger til rusmidler. Men, aldri si alltid! Historier fantes om kule og greie kunder, om avtalefestede møter, hvor kunden oppførte seg som en vennlig og høflig kjæreste eller venn, og hvor samtalene var hyggelige. Bildet blir mer nyansert når man spør flere ganger. De aller fleste gjorde også gode grep i å skille selve salget av kjønnsorgan, munn, hånd eller hvilket ”redskap” de brukte, fra selvet; ”Jeg selger ikke meg, vettu, jeg selger fitta mi for kanskje ti minutter. Ofte ikke det en gang.” En annen sa: ”Jeg føler at jeg eier situasjonen. Selv om det er mye jeg ikke liker ved sexsalg har jeg makt og vet hva jeg skal gjøre.” Hva som er varen i prostitusjonen er det mange meninger om.

2. Prostitusjon og menneskehandel
Når politikere samles om at prostitusjon og menneskehandel er ett, er det en snever måte å forstå prostitusjonen på. Det er synd at landets største parti har fattet et forbudsvedtak. Verre er det vedtaket baserer seg på tynne analyser og mer på ideologisk overbevisning enn vett.

I menneskehandelen finner vi råkjør mot kvinner, menn og barn. Vi finner menneskerøverier, vold, trakassering, trusler og bruk av torturmetoder. Noen av disse menneskene havner i prostitusjon. Men vi hjelper ikke barna og ikke alle kvinnene i menneskehandelen ved å forby kjøp av sex på gaten i Oslo. Dem hjelper vi ved å håndheve de lovene vi har for å stoppe menneskehandel. Forbudet mot sexkjøp er et sidespor, som vil resultere i at en god del av de afrikanske og latinamerikanske og baltiske kvinnene reiser ut av landet, mens vi ikke får tatt en eneste ”traffickant”. 

Det er kanskje gode grunner for å rydde litt i Oslos gater. Jeg kan bli provosert når kvinnene som selger sex går etter ballene på menn i gata (for så vidt alltid en interessant opplevelse når menn blir objektivert og ikke kvinner). Men dette er et minimalt problem. En del av de mennene som er ute og går opp og ned og ser på kvinnene ber nok om trøbbel, fordi de har kjøperens blikk. Kvinnene er gode til å se potensielle kunder; ”do you want the goods mister – I’ll bring it to ya!”. Det er klart man byr på varene når samme mann går opp gata for 5. gang. Det blir puslete, når menn klager over å ha blitt tatt balletak på i sentrum. Visst er det sex-sjikane, men et lite overgrep sammenlignet med den voldtekt og sjikane kvinner utsettes og får skylda for på bytur hvor alkohol og bare mager er involvert. Så er det også slik at vi har lover og regler mot forstyrrelse av orden i det offentlige rom. De lovene må også kunne brukes overfor prostituerte, på samme måte som overfor andre som sjikanerer folk i gatene.

Det er grunn til å hevde at det ligger et ”ryddealibi” bak det velmente ”Vi vil bare hjelpe”. Det som skjer er at handelsstand, politi og en rekke aktører stiller seg bak det politiske vedtaket, fordi man ønsker en ryddigere by. Da synes jeg det er ryddigere å forby salget av sex. Er det horene vi vil bli kvitt så må hore-aktiviteten vekk! Dette blir en latent effekt av et politisk vedtak. Man kan stille seg spørrende til hvorvidt denne latente effekten egentlig er den ønskede, men det blir ikke uttalt. For fingeren i jorda – dette blir tøft for horekundene men det blir verre for horene.

Så får man more seg over at støtten for eget syn kommer fra de morsomste steder, når eksempelvis politidirektoratet går ut og anbefaler at man ikke prioriterer arbeidet med å jage aktørene i prostitusjonen.

3. Når sexen i prostitusjonen blir symbolsk og de få må bære byrdene for de mange.
Der er artig å lese Dag Øistein Endsjø ved Universitetet i Bergen i kronikk av 25.4.07, hvor han skriver om ”Horekundene” og vi. Med unntak av poenget hans om at kunden oftest er litt stakkarslig, deler jeg langt på vei hans fascinasjon over forbudstrykket. Han spør hvorvidt vi er så giret på å forby kjøp av sex fordi vi trenger å styrke vårt eget seksuelle selvbilde. Han drodler over trusselen den enkle sex-kjøp-salg-situasjonen utgjør mot ”vår” egen mer kompliserte seksualitet, hvor begjæret alltid skal være gjensidig, ikke ensidig som i prostitusjonen. Det er også påfallende få stemmer som har reist seg fra kundekretsen. Det er virkelig skammelig å kjøpe sex. At det er skammelig å selge sex, er så åpenbart at det nesten mister betydning. Kvinnene i prostitusjonen overkler seg, gjør seg mer synlige, kanskje for å framstå synlig usynlige? Eller ugjenkjennelige. Horeklær blir et paradoksalt vrengebilde på kvinnelighet – så ekstremt kvinnelige, så til de grader understreker de rompe, lår og bryst at de framstår nesten uvirkelige. Klærne understreker at det er disse bitene du kjøper, du kjøper ikke meg. På denne måten, fortsatt symbolsk, kan kvinnene overby hverandre i konstruert kvinnelighet (My milkshake brings all the boys to the yard, it’s allrigt, it’s better than yours…”). Vi har skapt et samfunn hvor kvinners frihet måles i retten i å gå med bar mage og mens den ultimate kvinneundertrykking er å gå i slør. I lys av disse fenomen er det at den rå og tydelige seksualiteten som prostitusjonen byr på, må knebles, slik at vi ikke blir fulle av moralistisk selvhat. Vi ”gjør det” jo alle, men ikke vis meg hva det egentlig er for noe – det skal hylles inn i kjærlighet og skjønnhet og ut av det hele skal helst trille små lubne kjærlighetsbarn. 

Nok en gang – om det er forventningen til kjærlighet eller forventningen til higende seksuelt gjensidig begjær som kompliserer våre tanker og bilder av prostitusjon vet jeg ikke, men at vi vil slippe å se dette utilslørte og direkte seksuelle kjøp og salg, er helt tydelig.

4. Hersketeknisk og menneskereduserende polemikk -
Et annet debattinnlegg i forbindelse med den nye forbudslinjen sto i Dagbladet fredag 20 april 2007. Forfatterne er mange AP-folk fra forbuds-leiren. I likhet med mange andre debattanter de seneste ukene, gjør de feilgrepet å påstå at man i prostitusjonen kjøper en annens kropp. I flere av debattene har vi hørt ”kjøpe et menneske” ”kjøpe et menneskes kropp”. Dette er feilslått. Her viser de forbudskåte sine sanne ansikter: De reduserer kvinnene i prostitusjonen til kropp, eller de oppgraderer kvinnens kjønnsorgan til hele kvinnen (er kvinner fitter?). Dette er en subtil bevegelse for å gjøre andre små. Vi er alle kjent med betegnelser som ”det var et skikkelig mannebein” eller ”sjekk hun skjørtet der!”. Et ord som beskriver dette er metonymisering. Man plukker ut en del av et menneske (”Hot-lips” = eneste kvinne i militær-komi-serien ”MASH”) og benevner hele mennesket med denne enkle bestanddelen. (Keith Richards synger ”She’s my little tits and ass” og skal vel heller ikke mistenkes for å ha mer gyldne motiver enn nettopp det han synger…). Det å gjøre kvinner ensidig til offer med en håndbevegelse er nært beslektet med slike fenomen. 

Jeg får nesten vondt når de forbudsivrige folkene taler overbevist på andres vegne. Det er grunn til å anta at ønskene om å kriminalisere sexkjøp har ligget lenge og varmet seg, og at det politiske klimaet endelig var ”rede”. Det er lett å se ideologisk overbevisning, men vanskeligere å ane lysten på dialog og innlevelsen i medmennesker. Selv om jeg lang på vei er enig i analysene og forståelsen av menneskehandel, er grepet med å forby kjøp av sex feilslått medisin.

5. Menn i prostitusjonen…
Nå handler det veldig ofte om kvinnene når vi snakker om prostitusjonen. Og det er kanskje riktig. Jeg tror det er få i sosial/helsefeltet som er uenige i at kvinner som selger sex skal få tilbud om alternativer. De skal få all den hjelp de trenger til å verne seg mot vold og overgrep. De skal få skadereduksjonstiltak som kondomer, glidekremer og rene sprøyter. De skal få kurs i selvforsvar og gode råd om hvordan man kan unngå slemminger. Når man nå bruker mennene, altså kjøperne, som politisk brekkstang til å begrense menneskehandel, vil vi i verste fall de neste årene se følgende utvikling: Hjelpetiltak for prostituerte kvinner skjæres ned, det repressive apparatet bygges opp og forakten vil øke for både kvinnene, mennene og fenomenet prostitusjon. Forakt er lite egnet som redskap i konstruktive prosesser.

Hvis vi mot slutten her nå vender blikket mot mannen i prostitusjonen*); så er det et sørgelig røykteppe vi legger over mulighetene for å få viktig informasjon om og dialog rundt hva som motiverer menn til å kjøpe sex. Vi påfører menn en skambyrde når vi nå gjør dem til kriminelle, sexgale stakkars horekunder som ikke får det de vil ha uten å betale for det. Og da gjør vi det samme med sexkjøperen som med sexselgeren – mannen er styrt av sin drift etter å få tilfredsstilt seg, og sånn er naturen. Vi holder ham fast i et lovforbud som vil gjøre ham tausere enn før, som vil jage de kvinnene han tidligere har handlet med vekk fra gata og ut av landet, og vi blir ikke klokere. Mannen forblir i sin karikatur en skyggelagt, anonym pappfigur. Debattfora i regi av REFORM vil sannsynlig forsvinne eller miste kraft. Det vil sannsynligvis igjen blir moralsk aksept for å fikle med ideen om å skrive horekunde med bred pensel på biler og lignende krenkende adferd mot mennesker vi ikke kjenner.

Vi har historisk erfaring fra taushet rundt et fenomen. Det blir virkelig taust. Og med taushet følger skam. Det er grunn til å frykte mer enn at selve prostitusjonen ”går under jorda”, at hele debatten med alle avskygninger blir forenklet og basert på en politisk retorikk som er menneskefiendtlig og som retter ondsinnet skyts mot kvinnene og mennene i prostitusjonen. Til syvende og sist vil dette skade oss selv og vår egen seksualmoral.

*) og i denne sammenhengen blir det, som vanlig, ikke rom for diskusjonen rundt mannlig salg av sex, enten den hetero- eller homoseksuelle. Det er også interessant – det er det heteroseksuelle transaksjonen vi fokuserer på. Dette understreker enda mer mitt argument når det gjelder mennene i prostitusjonen.