UNDER OVERSKRIFTER som «Prostituerte herjer fritt», «Sexsalget eksploderer» og «Nordens største horegate» har vi de seineste årene kunnet lese om endringer i det norske prostitusjonsmarkedet. På mange måter er også disse overskriftene betegnende for dramatikken journalistene formidler og beskriver.
Det er spesielt de nigerianske kvinnene som har vekket offentlighetens oppmerksomhet (og forargelse). Ikke bare fordi de oppfattes som mer synlige på grunn av deres hudfarge, eller fordi de etter hvert er blitt en dominerende gruppe i gateprostitusjon, men også fordi de oppleves som mer påtrengende.
MEDIAS GJENTAKENDE bruk av ord som «eksplosjon», «invasjon», «flommer» og «horder» gir bibelske og krigsmetaforiske assosiasjoner, av syndflod, sosial fortapelse og katastrofe. Disse sensasjonspregede fremstillingene fungerer, ikke bare til å fremmedgjøre fenomenet fra den alminnelige leser, men også som et politisk glidemiddel for dem som ønsker å legitimere en repressiv innvandringspolitikk og strengere lov- og ordenspoliti.
I LØPET AV KORT tid ble den politiske dagsorden endret. I takt med de senere års økte oppmerksomhet rundt menneskehandel, ser en også en økende bevissthet og interesse for de mange og komplekse årsakene til prostitusjon. I Norge så vel som i andre land har debattene fått flere politiske utfall.
Parallelt med økning i antall migranter i prostitusjon, har Norge blant annet endret eksisterende straffelov og immigrasjonslovgivning i tråd med internasjonal lovgivning, og iverksatt tre handlingsplaner mot menneskehandel. I debattene har det eksistert ulike og tidvis motstridende synspunkt på hva en oppnår gjennom et lovforbud mot kjøp av sex.
KRAVET OM ENSIDIG forbud mot kjøp av seksuelle tjenester kan et kan spores tilbake til 70-tallets kvinnebevegelser. Bakgrunnen for dette synet er at et forbud synliggjør at samfunnet tar avstand fra at kvinner utnyttes i prostitusjon, og plasserer det strafferettslige ansvaret hos kunden. Dermed ser en for seg at et lovforbud vil sende et tydelig moralsk signal om at samfunnet ikke aksepterer at menn kjøper seg rett til andre menneskers kropper. Slik blir kriminalisering av sexkjøp også et steg i riktig retning for økt likestilling mellom kjønnene i samfunnet, da prostitusjon opprettholder et syn på alle kvinner som seksualiserte objekter som kan kjøpes for penger, som en «vare».
BOKEN «BAKGATER» av Cecilie Høygård og Liv Finstad (1986), mobiliserte kvinnebevegelsen i kampen for kriminalisering og økt politisk fokus på prostitusjon. Senere har disse debattene dukket opp med jevne mellomrom, og da spesielt i forbindelse med synlig prostitusjon, for eksempel oppblomstringen av massasjeinstitutt i Oslo på midten av nittitallet, og i forbindelse med grensekryssende prostitusjon, for eksempel i forbindelse med russisk/norsk prostitusjonstrafikk i Finnmark på slutten av nittitallet.
Med andre ord, spørsmålet om kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester er ikke noe nytt. Og det har tidligere vært vurdert av Justisdepartementet, både i 1982-83 og 1986-87. Da det ble innført et forbud mot å kjøpe sex av mindreårige i år 2000, bestemte Stortinget samtidig at de ville avvente utredninger fra Sverige. I 2003 nedsatte Justisdepartementet derfor en arbeidsgruppe, som blant annet skulle vurdere den svenske modellen. Denne gruppen konkluderte med at det ikke var forsvarlig at Norge fulgte Sveriges eksempel.
HALVANNET ÅR ETTER at forrige regjering hadde sagt nei til et generelt lovforbud mot sexkjøp, fremmet Kristelig Folkeparti i mai 2006 et nytt privat lovforslag, der de ba Regjeringen nok en gang vurdere et forbud. Lovforslaget som inneholdt flere punkter, også retten til å utvise personer ved grensen dersom det er begrunnet mistanke om at formålet med oppholdet i Norge er prostitusjon, ble nedstemt i Stortinget.
Ønsket om en ny kriminaliseringsdebatt fikk likevel støtte, dette gjenspeiles også i medias omtale av dette, der flere politiske talspersoner, både fra den politisk venstre og fra den politisk høyreside uttrykker at de ønsker en ny debatt.
PÅ TROSS AV at debattene om kriminalisering kan betegnes som langvarige og omfattende, som jeg har vist, kan det også være riktig å hevde at selve den politiske prosessen som ledet frem til et politisk flertall i Stortinget gikk særdeles raskt for seg. Da flertallet på Arbeiderpartiets landsstyremøte våren 2007 gikk inn for kriminalisering av kjøp, i likhet med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ble det for første gang klart at det var politisk flertall for kundekriminalisering, og alt i 2007 beskrives saken som avgjort.
JEG MENER AT DET er viktig at vi reflekterer rundt hvilke interesser det nye lovforbudet tjener. Hvorvidt den nye loven er et genuint uttrykk for at det norske samfunn ønsker å uttrykke en sterk vilje til å ta problemstillinger knyttet til det kommersielle markedet for sex på alvor, vil vise seg i årene som kommer. Blant annet i hvorvidt en makter å tenke helhetlig på disse problemstillingene, og i økende grad satse.
Et forbud må ikke bare føre til økte bevilgninger til politimyndigheter, en må også vise evne og vilje til å satse på ulike kunnskapsbaserte tiltak, som kan gi mennesker som på ulike måter er involvert i dette markedet en opplevelse av at de har reelle alternativ.
© Bergens Tidende
Synnøve Økland Jahnsen har undersøkt holdninger til prostitusjon, blant annet gjennom norsk mediedekning, til prosjektet «Prostitusjon i Norden». Prosjektet er initiert av Nordisk Ministerråd og administrert av Nordisk Institutt for kunnskap om Kjønn (NIKK). Elleve forskere har samlet kunnskap om sosiale tiltak, lovgivning og holdninger til prostitusjon og menneskehandel i de nordiske landene. Rapporten vil være tilgjengelig innen nyttår.
