I dag er det ingen stortingspartier som har programfestet en helsefremmende sexarbeidpolitikk, til tross for at det går an å google seg frem hvilken politikk som er optimal på under 3 minutter.

 

Anmodningen fra de mest kompetente fagmiljøene i verden er krystallklar: Prostitusjon må avkriminaliseres globalt for å best ivareta helsen og menneskerettighetene til personer som selger seksuelle tjenester.

Noen av fagmiljøene som anbefaler dette er det medisinske tidsskriftet The Lancet, Amnesty International og Verdens Helseorganisasjon.

Etter flere år som sexarbeider, ser jeg på prostitusjon som et samfunnsgode. Siden seksuell aktivitet er helsefremmende, er sannsynligvis trygg prostitusjon også det. Jeg tror derfor at et økt omfang av lovlig og trygg prostitusjon kan forbedre folkehelsa.

Sexarbeidere og sexkjøpere har like mye krav på å ha en god seksuell helse som alle andre som deltar i samtykkende seksuell aktivitet. Verdens Helseorganisasjon definerer god seksuell helse blant annet som “frihet fra frykt, skam, skyldfølelse, vrangforestillinger og andre psykologiske forhold som hemmer evnen til seksuell utfoldelse og som forstyrrer en seksuell relasjon”. Det kan trygt sies at sexkjøpsforbudet kan være forstyrrende for en seksuell relasjon siden forbudet medfører en viss risiko for at politiet kan banke på døra midt i akten. 

Sexkjøp er ikke en menneskerett, men voksne som har samtykkende sex bør få gjøre dette i fred. Sexkjøpsloven og hallikparagrafen har negativ innvirkning på helsen til tusenvis av nordmenn som selger eller kjøper seksuelle tjenester. I 2008 estimerte Statistisk Sentralstyret at nordmenn kjøper seksuelle tjenester for 1,2 milliarder kr årlig.

Politikere som ikke har hørt om at de norske prostitusjonsforbudene fører til menneskerettighetsbrudd og dårligere helse må lese følgende publiseringer: 

Politiske partier behøver ganske enkelt å programfeste oppheving av sexkjøpsloven og hallikparagrafen for å kunne si at de står for en kunnskapsbasert sexarbeidpolitikk. Vi har lover som regulerer arbeid og næringsvirksomhet fra før, og disse er tilstrekkelige for å regulere sexarbeid. 

Hvis Norge opphever sexkjøpsloven og hallikparagrafen, betyr det at bransjen må forholde seg til de samme rammene som for eksempel spa-salonger og massasjeklinikker. Alternativet er å oppheve forbudene, men i tillegg innføre en bransjespesifikk lov, for eksempel ved navn “Lov om sexarbeid (sexarbeidloven)”. Denne eventuelle loven kunne ha vært inspirert av modellen i New Zealand som heter "The Prostitution Reform Act 2003". De aller fleste punktene i NZ-modellen overlapper imidlertid med eksisterende norsk lovverk og er dermed overflødige. Videre bidrar noen punkter i NZ-modellen dessverre til at det blir vanskeligere å drive bordeller.

Noen steder i verden må det betales årlig avgift for å beholde lisensen for å drive bordell, og slik bør det absolutt ikke bli i Norge. Det skal ikke være slik at bare rikfolk kan starte bordell. Bordeller bør kunne startes opp av sexarbeidere selv, på enklest mulig vis.

Jo mer handlingsrom sexarbeidere har til å forhandle om sine vilkår på sin arbeidsplass, jo bedre. På grunn av at arbeid i næringslokaler vil være blant de aller tryggeste stedene hvor prostitusjon kan foregå, bør terskelen være lavest mulig for å åpne bordell. Lav terskel kan føre til at flere bordeller starter opp, som kan resultere i at de må konkurrere om å få sexarbeidere til å jobbe for seg, og følgelig vil sexarbeiderne bli tilbudt best mulig vilkår. 

Siden det fins verken en egen strippelov eller massasjelov, så tror jeg at en eventuell sexarbeidlov vil bli både overflødig og besværlig. Norge kan få en enda bedre prostitusjonspolitikk enn New Zealand hvis vi begynner med å fjerne de farlige forbudene sexkjøpsloven og hallikparagrafen, og avventer med å eventuelt detaljstyre bransjen.

Det som må skje nå, er at alle politiske partier programfester oppheving av sexkjøpsloven og hallikparagrafen. Da får Norge en sexarbeid-politikk som er i tråd med anbefalinger fra de mest kunnskapsrike fagmiljøene i verden.

 

Først publisert: vg.no 22. august 2019