Hvem tjener på ideen om et «fritt og selvstendig yrke»?
I dag markerer vi at det er ti år siden vi fikk en sexkjøpslov i Norge. I Oslo samles mange av dem som slåss for å få flertall for loven. Selv skal jeg snakke om et begrep som er blitt mye brukt av lovens motstandere: «Sexarbeider».
Som ung fagforeningsaktivist husker jeg at jeg reagerte positivt da jeg første gang hørte at det var blitt etablert fagforeninger for «sexarbeidere» i andre land. Samtidig nølte jeg, for sammenstillingen av prostitusjon og arbeid virket urimelig. Jeg hadde prøvd både den ene og andre såkalte drittjobben, men aldri i verden om jeg ville finne på å sammenlikne det med det å selge kroppen sin. Det var en sammenlikning som var dobbelt urettferdig: På den ene siden bagatelliserte den prostitusjonens vold og overgrep, på den andre overdrev den hvor ille det var å jobbe i harde yrker.
I sin bok «Varat och varan» beskriver forfatteren Kajsa Ekis Ekman hvordan hun også ble i tvil første gang hun hørte om fagforeninger og «sexarbeidere». Heldigvis bestemte hun seg for å undersøke saken nærmere. «Jo mer jeg satte meg inn i det, jo tynnere framsto denne bevegelsen, og jo tydeligere framsto de kjensgjerningene som den forsøkte å skjule», skriver hun i boka.
Hun oppsøkte blant annet «fagforeningen» Truss i Nederland, som ble stiftet av sosiologen Jan Visser. Da hun besøkte dem besto de av cirka 100 medlemmer. De hadde aldri engasjert seg i faglig kamp, og bordelleierforeningen linket til dem på sin egen hjemmeside. «Fagforeningen» hun fant i Storbritannia hadde 150 medlemmer. Den var etablert av Ana Lopez, som jobbet med telefonsex mens hun skrev på en doktorgradsoppgave i antropologi, og oppfordret sexkjøpere til å bli medlemmer og donere penger. Senere tok Douglas Fox over ledertrøya. Han var grunnlegger av et av Storbritannias største escortefirmaer.
Ekman lette i flere land, men fant ikke en reell fagforening noe sted. De brukte mye tid og krefter på å argumentere for legalisering og normalisering av prostitusjon, og det nærmeste de kom å drive med «faglig» arbeid var kampanjer der de delte ut kondomer. Også her er historien mer kompleks enn den kan framstå ved første øyekast.
Den indiske journalisten og aktivisten Ruchira Gupta har fortalt hvordan sexindustriens bakmenn har brukt AIDS-forebyggende arbeid til å normalisere prostitusjon, som i hennes og andre fattige land rammer jenter helt ned i sjuårsalderen. «De som skulle jobbe med utdeling av kondomer fikk streng beskjed om ikke å blande seg inn hvis de så vold og overgrep i bordellene», fortalte hun til Klassekampen i fjor.
I vår nyliberale tidsalder er ikke myten om prostitusjon lenger at det er et nødvendig onde for å opprettholde ekteskapet; i stedet heter det nå at det er et yrke, fritt og selvstendig. Man selges ikke, man selger. «Vi lever i samfunn som verdsetter penger fremfor alt, og tror derfor at penger er en form for samtykke», sa lederen av Coalition Against Trafficking in Women, Taina Bien-Aimé, i et intervju i Agenda Magasin nylig. «Men i sexindustrien har en part makt, kontroll og penger, den andre har ikke det. På en eller annen måte gjør vi oss selv blinde for det».
En viktig forutsetning for denne blindheten er at sexindustriens talsmenn og hjelpere hevder å representere de prostituerte. Når liberalister som Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterri har argumentert for å likestille prostitusjon med arbeid, har det for eksempel vært helt avgjørende at de har kunnet gjøre det sammen med en som kaller seg sexarbeider. Det har vært nedslående å se hvor lett slike enkeltstemmer har fått drukne stemmene til andre prostituerte, som i brukerrådet til Nadheim, eller fra overlevere som med avstanden til hjelp har kunnet reflektere over skadene de er blitt påført. Stemmer som forteller om å gradvis miste seg selv, og som ønsker tilgang på arbeid, utdanning og helsehjelp framfor å bli «anerkjent som sexarbeidere.»
At slikt ikke gjør inntrykk på ungdomspartiene til Venstre og Fremskrittspartiet er ikke overraskende; mer forstemmende er det at organisasjoner som Amnesty og Fri har slukt agnet. En annen forutsetning for sexarbeidermyten er at det er umulig å være et offer dersom man selv har tatt et valg: Ideen om et sårbart subjekt er rett og slett utenkelig. Men sannheten er at vi alle kan være både subjekt og offer, sterke og utsatte på en og samme tid. Som prostitusjonsforskerne Liv Finstad og Cecilie Høigård skrev for flere tiår siden, er ikke offer en karakterbeskrivelse; det angir bare hvor du befinner deg i en maktstruktur.
Sexarbeidermyten bidrar til å opprettholde undertrykking og tvang. Kajsa Ekis Ekman skriver i sin bok at «når den prostituerte stenger seg inne i hodet, og forteller sitt mantra: Jeg er ikke her, det er snart over, bare ti minutter til, tenk på pengene – da bekreftes hun av fortellingen om sexarbeideren. Den sier: Nei, du er ikke her. Du er en selger, en entreprenør; det som prostitueres er bare varen din. Bit tennene sammen, du er sterk, en heltinne! Fortellingen om sexarbeideren er en heia-gjeng som står på siden og applauderer splittelsen mellom hode og kropp. Den overbeviser samfunnet om at denne splittelsen er normal, at man kan gjøre det uten å skade jeget, og hyller det til og med som en kunst bare de sterkeste kan utføre. Som politisk ideologi er den derfor ekstremt grusom».
Først publisert i Klassekampen 15. juni 2019
