RETTSSOSIOLOGER og kriminologer har lært oss at lover ikke alltid virker som de var tenkt. Av og til skjer det nok likevel at lover og regler virker sånn noenlunde i tråd med intensjonen. Hvis bussprodusenter påbys å installere setebelter, er det ikke særlig overraskende om «forskning» etter hvert viser at antall busser med setebelter går opp. Hvis tigging forbys, vil det med stor sannsynlighet komme «rapporter» som viser at det blir mindre tigging. Påbys økt kvinneandel i bedriftsstyrer, er det lite oppsiktsvekkende om tallet på kvinnelige styremedlemmer stiger.
Forventet?
Tilsvarende burde vi vel tenke om loven som forbyr sexkjøp. Forbys sexkjøp, blir det trolig litt mindre sexkjøp. Likevel presenteres stadig «nyheten» om mindre gateprostitusjon i kjølvannet av forbudsloven under krigsoverskrifter. Hva hadde man egentlig forventet? At forbudet skulle føre til mer gateprostitusjon?
Enda pussigere blir det når nedgangen i gateprostitusjon så brukes som «bevis» på at loven er «vellykket». Må ikke mer på bordet før vi har å gjøre med en «suksess»? Prostitusjonen kan ha blitt mindre synlig, de som fortsatt prostituerer seg i Norge kan ha fått det verre, og de som ikke gjør det, kan ha blitt tvunget over i mer brutale sexmarkeder enn det norske. Er det norske sexkjøpsforbudet fortsatt «vellykket»? Og er det da, som det er blitt hevdet, en «feministisk seier»? Er det uinteressant fra et feministisk perspektiv om en lov gjør livet verre eller bedre for en allerede utsatt kvinnedominert gruppe?
Prinsippielle.
I tillegg kommer de prinsipielle anfektelsene man kunne ha. I noen saker kan mange knapt få vært prinsipiell nok. Ta motstanden mot EUs datalagringsdirektiv. Vel kan det tenkes at direktivet kan være nyttig i kampen mot kriminalitet. Problemet, mener kritikerne, er at direktivet krenker vår rett til privatliv, det vil si et viktig prinsipp vi i liberale samfunn bør stå last og brast ved.
Det er utmerket. Men hvorfor er dette ikke et viktig prinsipp i møte med sexkjøpsforbudet? Selvsagt skal utnyttelse og overgrep bekjempes med tiltak og lov. Men hvorfor forby enhver sextransaksjon? Hva nøyaktig er galt med at relativt frie og ressurssterke mennesker kjøper og selger sex på privaten?
En del mener at sex ikke må bli en «vare». Det er en real sak. Disse bør snarest få forbudt Internett, samt en hel del Hollywood-filmer og TV-kanaler. Disse bidrar adskillig mer til seksualisering og varegjøring av kulturen enn et knippe sexklubber for voksne.
Årsaken til det relative fraværet av prinsipiell debatt om sexkjøpsforbudet, kan man bare spekulere i. Det hadde trolig blitt mer liv i leiren om forbudet var påtvunget oss fra Brussel. Mange tenker vel også at omfanget av frivillige sextransaksjoner er så lite.
Spørsmålet er hvorfor det da er så akutt å få dem forbudt. Og hvorfor det er greit å være mindre prinsipiell når det er få som rammes.
Er det også mindre viktig med religionsfrihet for små religioner enn for store? Viktigere med ytringsfrihet for populære enn for upopulære ytringer?
