En høstdag i slutten oktober 2015, kunne de som passerte Amnesty Internasjonal Norge kontor i Grensen se et merkelig opptog av kvinner og menn som bar bannere med Amnestys logo, men det tradisjonelle lyset omsvøpt i piggtråd, var nå byttet ut med erigert penis.

Det var kvinnebevegelsens og andre politiske aktivisters protest mot at menneskerettighetsorganisasjonen ville jobbe for at sexarbeidere skal beskyttes av menneskerettighetslover.

Det skapte furore da Amnesty International på sitt 32. rådsmøte den 11. august  2015, annonserte at organisasjonen hadde fattet en resolusjon om å jobbe for avkriminalisering av sexarbeid. Bakgrunnen for resolusjonen var å sikre at sexarbeidere, i likhet med befolkningen for øvrig, beskyttes av menneskerettighetene. Amnesty Internationals egne studier av ulike land og kontrollregimer så vel som andre studier, viser at både lovverk og håndhevelsene av lovbestemmelsene fører til at sexarbeidere både som enkeltindivider og gruppe utsettes for menneskerettighetsbrudd. Furoren oppsto lenge før rådsmøtet, takket være lekkasje av det interne dokumentet hvor utkast til vedtak og retningslinjer var formulert. Det var først og fremst radikalfeminister både på internasjonalt og nasjonalt nivå, som skrek opp og hevdet at Amnesty dyrker bordelleiere, menneskehandlere, kunder (les: menn som kjøper sex) og at organisasjonen er kuppet av halliker og prostitusjonsprofitører.

Brevet  

Den amerikanskbaserte radikalfeministiske paraplyorganisasjonen Coalition against Trafficking in Women (CATW) publiserte et åpent brev til Amnesty International (AI) som var signert av internasjonale menneskerettighetsgrupper, kvinnegrupper, trosorganisasjoner og enkelt personer, deriblant Hollywood-stjernene Lena Dunham, Kate Winslet og Meryl Streep.

I brevet kritiserer CATW AI for å ha lyttet til internasjonale helseorganisasjoner som UNAIDS som bare ser sexarbeid med HIV/AIDS-briller, og derfor ikke er i stand til å se at “Defending the health and human rights of women is significantly more complex than the single aim of protecting individuals from HIV/AIDS, however critical.” 

Her hjemme har kvinnebevegelsen gått hardt ut både i forkant og etterkant av rådsmøtet, der det ble flertall for forslaget om å jobbe for avkriminalisering. Journalist og medforfatter til boken F-ordet: 150 grunner til å være feminist, Madeleine Schultz, reagerer på at grunnlaget for resolusjonen, som er at kriminalisering gjør livet til prostituerte farligere, skriver Vårt Land. Schultz uttaler til avisen at AI henter argumentasjonen fra rapporter fra Verdens Helseorganisasjon. «Det er rapporter som har blitt kritisert, blant annet av organisasjoner som jobber med menneskehandelofre i sexindustrien», sier Schultz, og mener at AI velger å ta hensyn til et lite mindretall frivillige på bekostning av de mange ufrivillige i prostitusjon. «Luksusprostitusjon er ikke en stor del av den internasjonale sexindustrien», sier Schultz. Hun får støtte fra Ane Stø fra Kvinnegruppa Ottar, som i samme artikkel uttaler at AI prioriterer luksusprostituerte. Andre fra kvinnebevegelsen mener at AI både støtter og er kuppet av bordelleiere, halliker og kunder. Asta B. Håland fra Kvinnegruppa Ottar skriver i et innlegg i Aftenbladet (24. august 2015): 

"Amnesty vil altså avkriminalisere bordeller, horekunder og halliker. Det er ikke et arbeidsuhell. Prostitusjonslobbyen, som ofte består av kjente halliker og andre profitører, har arbeidet for formålet i flere år innenfor organisasjonen, og de har fått støtte av mektige bidragsytere, så som mangemilliardæren George Soros, en kjent forkjemper for menneskesalg, og en viktig økonomisk støttespiller for AI." 

Håland anbefaler i innlegget alle å melde seg ut av AI. Det samme gjorde Kvinnefronten, som i anledningen omarbeidet norske Amnestys kampanje for LHBT-rettigheter «Å elske er en menneskerettighet», ved å sette kryss over «elske» og selv skrive inn «kjøpe sex», slik at teksten som går på tvers over LHBT-sløyfen i regnbuens farger formidler at «[å] kjøpe sex er en menneskerett». I tillegg har Kvinnefronten tilføyd undertekst som formidler at «Amnesty støtter sexindustrien» og «Amnesty jobber ikke lenger for alle menneskers rett til voldsfrie liv», og oppfordrer til «Meld deg ut nå». 

Motstemmer

CATWs brev og underskriftsliste ble møtt med en motaksjon i form av støttebrev fra både enkeltstående sexarbeiderorganisasjoner, og underskriftskampanjer i regi av African Sex Worker’s Alliance, ASWA og Asia Pacific Network of Sex Workers, APNSW. Nettverksorganisasjonene Global Network for Sex Worker’s Project, NSWP og International Committee on the Rights of Sex Workers in Europa, ICRSE. Underskriftskampanjene ble distribuert i mange land, deriblant i Norge, og signert av både forskere, advokater og  samfunnsdebattanter.

Både internasjonale organisasjoner og migrasjons- og prostitusjonsforskere formidlet offentlige støtte til AI. I et åpent brev gir UNAIDS leder Michel Sidibé sin fulle støtte til AI og berømmer menneskerettighetsorganisasjonens forarbeid til og tilnærming i resolusjonen. Sidibé skriver: 

"In the past 30 years, UNAIDS has gathered evidence that clearly illustrates the human rights violations faced by sex workers, ranging from physical violence to the denial of health services. Across the world, these rights violations are making sex workers more vulnerable to HIV and worsening the impact of the epidemic among this population. (…) We will not be able to end the AIDS epidemic and transform our societies as long as violence and violations remain."

Støtten kom også fra akademisk hold. Sosiolog og kjønnsforsker Elizabeth Bernstein skriver sammen med 20 andre internasjonale akademikere innenfor kjønn, prostitusjon og migrasjonsforskning, at basert på egen og andres empirisk baserte kunnskap, støtter de AIs forslag om å avkriminalisere sexarbeid. Forskerne er uenig i påstanden om at Sveriges lovgivningsmodell gir bedre beskyttelse enn andre kontrollregimer, og minner samtidig AI på at organisasjonen har stått i lignende stormer som blant annet i kampen for kvinners rett til selvbestemt abort og for LHBT-personers rettigheter.

Symbolpolitikk  

Vedtaket om å jobbe for avkriminalisering av sexarbeid er ikke særskilt kontroversielt og betyr, som blant andre Melissa Gira Grant peker på, at menneskerettighetsorganisasjonen formulerer en politikk i samsvar med blant annet Verdens Helseorganisasjon, UNAIDS, Human Right Watch, Open Society Foundation, The Lancet, Global Commission on HIV and the Law og Global Alliance against Traffic in Women, GAATW.

Resolusjonen er selvfølgelig en viktig symbolsk støtte til sexarbeiderorganisasjoner og rettighetsaktivister som kjemper for å reformere prostitusjonspolitikken, og tilsvarende symbolsk nederlag for radikalfeminister og andre abolisjonister som jobber for å opprettholde en strafferettslig regulering av markedet.

Men AIs forslag om avkriminalisering er ikke et bidrag til en meningskamp om hva man skal mene om sexarbeid, det er et konkret og viktig virkemiddel for å sikre en særdeles utsatt gruppe i samfunnet beskyttelse under de samme rettighetene befolkningen for øvrig har.

Det er derfor både interessant og forstemmende å se at radikalfeminister både på nasjonalt og internasjonalt nivå, mener at symbolpolitikk overskygger behovet å sikre samfunnsmessig marginaliserte kvinner (og menn og transpersoner) rett til helse og rettsbeskyttelse – «however critical», som CATW formulerer sexarbeideres risiko for vold og hiv-smitte.

Det er noe lutheransk over denne forståelsen, men der «horen» tidligere sto imellom og var et hinder for den enkeltes overgivelse til Gud, står hun i dag fra det radikalfeministiske perspektivet mellom staten og kvinners ultimate frigjøring fra vold og undertrykkelse. En kvinnevennlig stat kriminaliserer kommersiell sex, og kriminalisering av kunder men ikke selger, promoteres som en feministisk lovbestemmelse.

Et viktig spørsmål er om forbud mot sexarbeid påvirker likestilling og omfanget av vold mot kvinner? Sverige har blant annet på bakgrunn av forbudet mot sexkjøp, lansert nasjonen som det mest likestilte landet i verden.

- Det er både en norm og en myte, sier den svenske mannsforskeren Lucas Gottzén, som har intervjuet menn som går i terapi for vold mot kvinner, til forskning.no

Ifølge Gottzén er de fleste av personene i behandling vanlige arbeider- og middelklassemenn fra majoritetskulturen, men for å opprettholde likestillingsmyten, unngår man å se det som et allment problem, og mishandling kobles til etniske og kulturelle forhold blant minoritetsgrupper, og patologiseres når det gjelder majoritetsgruppen.

Anti-skadereduksjonspolitikk

Det man imidlertid har ganske solide empiriske kunnskap for å hevde, er at kriminalisering øker sexarbeideres risiko for vold, og vold øker risikoen for hiv-smitte. Det internasjonalt anerkjente tidsskriftet The Lancet skriver på lederplass:  

– For å møte hiv-smitten blant sexarbeidere er det nødvendig med vedvarende internasjonalt samfunnsengasjement, styrking av sexarbeidermiljøer, utstrakt forskning, politisk vilje, strukturelle og politiske reformer og etablering av innovative programmer.

I det radikalfeministiske perspektivet er skadereduksjonstiltak det samme som tilrettelegging for prostitusjon. Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar har med støtte fra stortingspolitikere som Marianne Marthinsen, Marit Nybakk, Anette Trettebergstuen og Jette F. Christensen, gjentatte ganger tatt til orde for å fjerne Pro Sentret. I innlegget «Derfor bør Pro Sentret legges ned», skriver leder av Kvinnegruppa Ottar i Oslo, Marielle Leraand:

"Forbud mot kjøp av seksuelle tjenester, holdningskampanjer rettet mot menn og et velfungerende hjelpeapparat er viktige elementer i å bekjempe handelen med kvinner. Men fordi store deler av de offentlige midlene til hjelpetiltak for prostituerte er bundet opp i Pro Sentret, mangler Norge i dag gode hjelpetiltak som har som målsetting å få kvinner (og menn) ut av prostitusjon. Pro Sentrets holdning er at prostitusjon kan være et akseptabelt yrke, og at te, kondomer og glidemiddel er det som skal til for å hjelpe folk på veien."

Støtten finner radikalfeministene i Sverige der myndighetene har slått ned på et hvert tilløp til skadereduksjonsarbeid, ikke bare i prostitusjonsfeltet, men også for stoffbrukere. Alt fra kondomer og glid til rent injiseringsutstyr for stoffbrukere, har vært bannlyst.

Anne Skarhed, som forfattet og ledet evalueringen av sexkjøpsloven i 2010, er internasjonalt kjent for sin uttalelse til journalister da hun ble intervjuet om evalueringens funn: I Sverige driver vi ikke med skadereduksjon. Basta!

Kvinner som selger sex må ta til takke med exit-tilbud og terapi, eller seile sin egen sjø.

Prostitusjonsenheten i Malmö er et hederlig unntak. Men de har til stadighet vært i konflikt med sentrale myndigheter fordi at de torpederer den nasjonale konsensusen, om at i Sverige er det nulltoleransen som rår.

Problemet er at dette ikke bare er idealer, men realiteter, og det er vanskelig å finne andre områder personer tilhørende samfunnsmessig privilegerte grupper kan gå så hardt ut mot samfunnsmessige marginaliserte grupper uten at det hadde vakt mer oppsikt enn det man erfarer i prostitusjonsdebatten.

Selv de mest hardbarkede fundamentalistene for narkotikafrie samfunn tør ikke ta til orde for nedleggelse av sprøyteutdeling, og også i Sverige er man på glid når det gjelder tilgangen til sterilt injiseringsutstyr.  

Skyttergravs-retorikk

Påstanden om at sexarbeideres stemme ikke gjelder fordi de egentlig taler halliker og sexindustriens sak (et syn både CATW, Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar gjør seg til talspersoner for), er i verste fall bruk av hersketeknikk og i beste fall et uttrykk for dårlig historiekunnskap.

Sexarbeiderbevegelsen er ikke iscenesatt av sexindustriens profitører. Tvert om vokste bevegelsen fram i samme tid som den moderne kvinnebevegelsen, LHBT-bevegelsen og det generelle radikale opprøret på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet. I dag er det en internasjonal bevegelse som kjemper for avkriminalisering og rettigheter.

Det er heller ikke slik at det vestlige luksuseskorter som går i bresjen; tvert imot er de største og mest politiske organisasjonene å finne i det som regnes som middels- og lavinntektsland. I India kjemper sterke sexarbeiderorganisasjoner  en politisk kamp for å få arbeidsrettigheter.

Man må også anta at påstanden om at alt fra Amnesty International til Verdens Helseorganisasjon er kuppet av halliker og sexindustrien er skyttergravs-retorikk – enten er man med, eller så er man imot.

Men samtidig kan man jo lure på om det er en gjengs holdning blant pro-kriminaliseringsaktivister som står sterkt på venstresiden både i Norge, Norden og Nord-Europa.

Og hadde for eksempel den innvandrerkritiske organisasjonen Human Rights Service sluppet ifra det, om de hevdet at FNs flyktningråd var kuppet av kriminelle menneskesmuglere?

Carceral feminism

Den politiske kvinnebevegelsen har brukt mye tid på å få prostitusjon definert som vold mot kvinner, skriver Asta B. Håland i en kommentar til AIs vedtak om avkriminalisering, i Klassekampen (17. august 2015). 

Koblingen mellom prostitusjon, menneskehandel, migrasjon og organisert kriminalitet i FN-konvensjonen mot transnasjonal organisert kriminalitet i 2000 og dens tilleggsprotokoll mot menneskehandel, har uten tvil bidratt til å styrke radikalfeministenes politiske posisjon. Elizabeth Bernstein siterer professor Donna Hughes fra The National Review online: 

"I’ve spent about 17 years working on this issue – most of that time I was on the losing side, as those who supported “sex worker” rights won almost every political battle … Those were the depressing years … Now the truth about prostitution/sex trafficking is emerging and agencies are responding as never before. I think more pimps and traffickers have been arrested in the last year than in the whole previous decade."

At radikalfeministene går til sengs med patriarkatet er ikke noe nytt, men utviklingen bør problematiseres. Sosiolog og kjønnsforsker Elizabeth Bernstein betegner det som en utvikling mot «innesperringsfeminisme» ("carceral feminism"), det vil si at likestilling og kjønnsrettferdighet i stadig større grad har blitt et tema for strafferettslig regulering.

Bernstein problematiserer hvordan anti-menneskehandel og prostitusjonspolitikken har skapt allianse mellom radikalfeminister og kristenkonservative grupper, som har gått i tospann med en statspolitikk som møter global mobilitet og de samfunnsmessige utfordringer knyttet til det, med strafferettslig kontroll.

I Norge ble kriminalisering av etterspørselssiden begrunnet med behovet for å forebygge menneskehandel, bekjempe organisert kriminalitet og beskytte kvinnelige migranter mot utnyttelse i prostitusjon. I realiteten befinner kvinner i den migrasjonsrelaterte prostitusjonen seg i dag, som professor May-Len Skilbrei har pekt på, i sentrum for kriminalitets- og innvandringskontroll.

Amnesty International vedtak er derfor en viktig støtte til sexarbeidere som kjemper mot en stadig mer repressiv prostitusjonspolitikk. Forbudslinjen rammer alle, men de mest marginaliserte sexarbeiderne aller hardest. 

Artikkelen er en redigert utgave av «Kampen om loven» som er publisert i sosiologisk tidsskrift, årgang 24/1-2016