Dagen i dag, den 17. desember, som er den internasjonale dagen for å avskaffe all vold mot sexarbeidere, bør være en dag vi står samlet i kampen mot alle former for vold og diskriminering av mennesker som selger sex.
Jeg har solgt sex i flere år og har erfaring fra mange land. Jeg har jeg opplevd mye her i verden. Fysisk vold har det dog vært lite av. Unormalt? Nei, egentlig ikke. Volden jeg har opplevd mye av kommer ikke fra kunder. Det har heller vært verbal, strukturell, og sosial vold.
Som da fanen til PION ble revet i stykker under 8 Mars i år. For oss som stod der opplevdes det traumatisk. Å bli skreket til og å bli fysisk angrepet for å be om menneskerettigheter, er absurd. Å bli nektet å skulle gå i tog for å be om retten til å ikke oppleve vold, for valget mitt om hva jeg skal gjøre med min egen kropp, på selve kvinnedagen, er en skandale. På forhånd fortalte sexarbeidere at de ønsket å delta i toget sammen med PION, men at de ikke turte fordi de fryktet å møte fordommer. Gjennom å rive i stykker PIONs parole bekreftet representanten for 8. Mars komiteen at kollegaene mine har noe å frykte.
CEDAW er FNs kvinnekonvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner. Norske myndigheter leverte i 2016 en rapport om hvordan Norge oppfyller bestemmelsene i konvensjonen. Som aktivist i PION var jeg med på å skrive skyggerapport som ble presentert for FN i Sveits nå i oktober og november. Under møtene ble PION konstant avbrutt, menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty ble forsøkt utestengt, og vi ble ikke invitert til forberedende møter før i siste liten, om vi ble invitert i det hele tatt. Å nekte sex arbeidere retten til å uttale seg om eget liv, er en form for strukturell vold, og udemokratisk.
Kvinnebevegelsen vil beskytte kvinner; men ikke alle?
Vet du hvordan det oppleves at andre, fordi du lever det livet du gjør, forventer at du skal fortelle dem om hvorvidt du ble voldtatt som barn, eller om du klarer å oppnå orgasme? Har du lurt på om du skal tørre å gå i et tog sammen med feminister, og når du bestemmer deg for at ja, det skal du, så blir du vitne til at parolen som skal representere deg blir revet i stykker? Hvordan forestiller du deg at det oppleves dersom andre forteller deg at du egentlig ikke vet selv hvordan du har det, og at alle motargumenter du kommer med, ikke blir møtt med motargumenter, men kun forstått som en bekreftelse på at du tar feil. At når du vinner så taper du faktisk.
Hvis jeg forteller jeg har opplevd vold fra kunder skulle jeg ønske radikalfeministene ikke lo meg i ansiktet og sa ”men du har da valgt dette selv”. For jeg har ikke det. Jeg har valgt å selge sex. Jeg har ikke valgt å bli hatet, skjelt ut, og fysisk angrepet av kvinnebevegelsen i Norge. Forklaringen om at “all prostitusjon er vold” usynliggjør den fysiske volden og legger all skylden på sex arbeideren. Ellers kalt “victim-blaming”.
Sex arbeideres menneskerettigheter i Norge
17. desember markeres den internasjonal dagen for å bekjempe vold mot sexarbeidere. Sex arbeidere har krav på de samme menneskerettighetene som rettighetene du som leser, tar for gitt. Som tilgang til helsetjenester, og retten til privatliv; politiet bruker sexarbeidere, den lovlige part, som mål og middel for kriminalitetsbekjempelse. Vi henges ut i media (som saken 12.12 med den hiv-positive sexarbeideren i Haugesund, illustrerer). Ingen andre blir kastet ut av hjemmene eller arbeidsplassen sin hvor de opererer lovlig. Ofte uten å få tilbake depositum, som Amnesty International dokumenterer om politiets lovhåndhevelse i "operasjon husløs" i rapporten The Human Cost of Crushing the Market: Criminalization of Sex Work in Norway. Andre mennesker opplever heller ikke at barna deres tas fra dem ene og alene på grunn av sitt yrke.
Norsk prostitusjonslovgivning skaper mistillit mellom sexarbeiderne og det offentlige. Når sexarbeidere ikke tør å kontakte politiet går kriminelle fri. Dette øker sexarbeideres risiko for å bli utsatt for vold, som igjen øker risiko for hiv. I tillegg vil den manglende tilliten stoppe sexarbeidere fra å kontakte helsevesenet.
La oss heller jobbe sammen
Sexarbeidere og kvinnebevegelsen er enig i mye, som retten til en hverdag uten vold, og likestilling for alle, uavhengig av kjønn, klasse, seksualitet, og etnisitet. Vi enes også om betydningen av å bekjempe vold mot sex arbeidere, selv om vi er uenige om hvordan- og hva vi definerer som vold, og midlene for å nå målet. Jeg har likevel et ønske og en tro om at sexarbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen kan møtes, og kjempe sammen mot vold i året som kommer.
At politiet konfiskerer ubrukte kondomer som bevis på at sexkjøp har funnet sted, eller sexsalg fra leilighet, utgjør et av de største hindrene for effektiv hiv-forebyggende arbeid rettet mot sexarbeidere. Det er et paradoks at den ene etaten i staten deler ut gratis kondomer til sexarbeidere, mens den andre etaten konfiskerer dem. Staten ender opp med å betale dobbelt. Først for utdeling av kondomer, som vi ikke får brukt, og deretter for å medisinere hiv-positive et helt liv.
Kjære norske kvinnebevegelse- og andre som jobber med helse- og sosiale tilbud: la oss gå sammen for å få en slutt på deportering av kvinner, menn og transpersoner i sex arbeid og at politiet konfiskerer kondomer. La oss jobbe for en hverdag hvor sexarbeidere kan være trygge for all form for vold og diskriminering. Sammen står vi sterkere.
