Om PION

PION - Prostituertes interesseorganisasjon i Norge ble stiftet i 1990. Vi er et politisk talerør, og jobber for å fremme og ivareta kvinner og menn som jobber i prostitusjon sine interesser og rettigheter. PION driver forebyggende helse- og opplysningsarbeid i prostitusjonsmiljøene og tilbyr individuell juridisk rådgivning og hjelp. Vår tilnærming er basert på et rettighetsperspektiv der formålet er at mennesker som jobber i prostitusjon skal sikres sivilt, sosialt og politisk medborgerskap. Det betyr at vi jobber med å styrke den enkelte som jobber i prostitusjon så vel som miljøene kollektivt, ved å oppfordre til egenorganisering og etablere strategier for å motarbeide isolasjon og selvfordømmelse. På samfunnsnivå jobber PION for å bekjempe sosialt stigma og fordømmelse ved å formidle seriøs kunnskap og informasjon om prostitusjon til politikere, forskere, journalister, studenter og andre interesserte

Om forslaget om kriminalisering av sex-kjøp:
I utkastet til lovtekst, ny § 202 står det ”Den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag, straffes for kjøp av seksuelle tjenester med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. På samme måte straffes den som oppnår seksuell omgang eller handling ved at slikt vederlag er avtalt eller ytet av en annen.”

Formålet med kriminaliseringen er i følge høringsnotatet et ledd i å bekjempe prostitusjon og menneskehandel. Et nytt straffebud mot kjøp av seksuelle tjenester skal gjennom moraldannelse (bidra til å endre holdninger) og avskrekkelse (redusere etterspørselen) bidra til å forhindre at kvinner og menn drives ut i prostitusjon eller utsettes for menneskehandel. Lovens opprinnelig mål er med andre ord selgersiden som skal beskyttes mot prostitusjon ved at markedet bekjempes. Kriminalisering av sexkjøp anses som ett av flere tiltak for å bekjempe prostitusjon og menneskehandel.

PION har i mange år ytret motstand mot kriminalisering av sexkjøp på et prinsipielt grunnlag fordi vi mener at et forbud undergraver individets handlingsfrihet og rett til selvbestemmelse, og at det i tillegg til sexarbeideres rettigheter, også handler om deres verdighet og rett på beskyttelse. I tillegg mener vi at konsekvensene og omkostningene av et forbud vil bli store og ramme de mest utsatte og sårbare gruppene i prostitusjonsfeltet.

Forslaget om å kriminalisere kjøp av seksuelle tjenester innebærer en radikal endring i norsk rettspraksis som siden begynnelsen av 1980-tallet har valgt å møte prostitusjonsfeltet med skadereduserende tiltak, heller enn med straff og forbud. Nykriminaliseringen innebærer med andre ord et politisk skifte fra et velferdsperspektiv til et strafferettslig perspektiv med kriminalitetskontroll som den dominerende diskurs. PION finner det særdeles bekymringsfullt at det nå foreligger et forslag om nykriminalisering på feltet og økt bruk av strafferettslige virkemidler, uten at verken de prinsipielle sidene av økt bruk av straff eller sideeffektene ved ytterligere kriminalisering av feltet har blitt tatt opp i høringsnotatet eller blitt diskutert på forhånd. Seksuallovbruddsutvalget (NOU 1997: 23), gikk i sin tid i mot kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester fordi utvalget mente at sideeffektene av et forbud er for vanskelig å overskue. Det ble blant annet vist til faren for økt hallikvirksomhet, at selgersiden vil vegre seg for å anmelde vold og overgrep, samt helsemessige konsekvenser av et forbud.

PION har siden begynnelsen av 1990-tallet jobbet opp mot de prostitusjonsmiljøer der aktørene i hovedsak jobber på innendørsmarkedet som massasjeinstitutt, studioer, leiligheter og mobilprostitusjon, både i forhold til forebyggende helsearbeid og i forhold til juridisk rådgivning. Arbeidet har gitt oss god oversikt og innsikt i ulike deler av prostitusjonsfeltet så vel som erfaringer på hvordan lovgivningen og håndhevelsen av den påvirker organisering av de ulike miljøene og forholdene den enkelte jobber under. Vi mener derfor å ha god erfaring med at innføring av nye lover har bidratt til økt utbytting av og ikke beskyttelse for selgersiden. Et eksempel på dette er innføring av forbudet mot annonsering og utleie av lokaler til prostitusjonsvirksomhet i straffelovens § 202 bokstav b første og andre ledd, den såkalte hallikparagrafer, som i Inst. O. nr.92 (1999 – 2000) blant annet ble begrunnet med behov for å beskytte den selgersiden mot utnyttelse av tredjepart. Vår erfaring er at forbudet har bidratt til å øke den økonomiske utnytting av selgersiden fordi i mange tilfeller betaler den enkelte langt over markedspris både i forhold til annonsering og leie av lokaler. I tillegg til at forbudet mot utleie har åpnet for ytterligere utnytting av leietaker i form av at enkelte utleiere krever at det ytes seksuelle tjenester gratis i tillegg til husleie.

At forbud skaper både et lukrativt marked for tredjepart og økt hallikvirksomhet er ikke noe nytt. Historisk så vel som nåtidig kunnskap viser at repressiv lovregulering av prostitusjon ikke har bidratt til å bekjempe markedet men først og fremst har effekt i forhold til hvordan markedet organiseres. Hallikvirksomhet har tradisjonelt ikke vært en integrert del av det norske prostitusjonsmarkedet og som det pekes på av personer som jobber i prostitusjon skyldes dette at salg og kjøp ikke har vært forbudt, og at man derfor ikke har vært avhengig av en tredjepart som organiserer markedet og formidler kontakt mellom aktørene. Effekten av et forbud vil som vi ser i land som praktiserer det, føre til at markedet blir styrt og organisert av tredjepart og utstrakt hallikvirksomhet.

Vi mener også at et forbud vil gjøre selgersiden mer sårbar og utsatt, både i forhold til muligheten for å forebygge voldssituasjoner og situasjoner som utgjør en helserisiko. De færreste kunder er rabiate voldsmenn, men vold handler ikke bare om grove fysiske overgrep eller voldtekt. Det kan være snakk om press på å få kjøpe seksuelle tjenester uten beskyttelse og/eller kreve ytelser som ikke inngikk i avtalen på forhånd eller som utgjør en helserisiko. Kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester vil etter vårt skjønn kunne påvirke maktrelasjonen mellom kjøper og selger i en uheldig retning fordi førstnevnte vil føle seg sikker på at sistnevnte ikke anmelder situasjonen. Vi har erfaringer med at mange vegrer seg for å anmelde vold og overgrep av hensyn til eget behov for anonymitet. Med en kriminalisering kommer en ny dimensjon inn i bildet og det er den enkeltes egeninteresse for å beskytte egen prostitusjonsvirksomhet mot offentlig oppmerksomhet, som en anmeldelse nødvendigvis vil medføre, da det vil kunne få konsekvenser for andre kunder. Vissheten om at terskelen for å anmelde forhold vil være høy vil også kunne påvirke andre aktører. Vold og ran fra personer som oppnår kontakt ved å utgi seg for å være kunde, er ikke et ukjent fenomen for en del sexarbeidere. Det er heller ikke vold i private relasjoner. PION har formidlet tidligere i årsrapporter og i rapporten Et markedet i endring? En kartelling av kvinner som jobber i prostitusjon og deres behov (2005), hvordan trussel om avsløring av kvinners prostitusjonserfaring blir brukt som maktmiddel for å hindre at kvinnen forlater et voldelig forhold, og/eller at det forekommer grov utnyttelse etter at forholdet er avsluttet. I Retten til et liv uten vold (NOU 2003:31) vises det til behovet for å få mer kunnskap om utsatte grupper som for eksempel kvinner som jobber i prostitusjon. Det er sosialt stigma og fordømmelse som skaper muligheten for at prostitusjon kan benyttes som press- og maktmiddel, et forhold som ytterligere kriminalisering ikke vil lette. Dette må tas med i vurdering om sideeffekter av strafferettslig inngripen.

Vi mener derfor at seksuallovbruddutvalgets betenkninger om sideeffekter av et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester er høyest reelle, og vi mener at det må tas med i en videre behandling av forslaget om å kriminalisere prostitusjon.

I straffelovkommisjonens delutredning (NOU 2002: 4) vises det til at straff er samfunnets sterkeste virkemiddel mot uønsket atferd, og at det som prinsipielt utgangspunkt derfor kreves en særlig begrunnelse, for å gjøre en inngripen i individenes handlingsfrihet. Sexkjøp rammer ikke vilkårlig og ”ofret for forbrytelsen” vil være andre parten i prostitusjonsrelasjonen. Kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester fordrer derfor ikke bare inngripen i handlingsfriheten til kunder, men også selgersidens handlingsfrihet og rett til selvbestemmelse. I høringsnotatet blir det redegjort for svensk og finsk rettstilstand uten at de prinsipielle sidene rundt hvordan de respektive landene har valgt å utforme bestemmelsene tas opp. I Sverige defineres prostitusjon som et uttrykk for kjønnsmaktsystem der strafferettslig inngripen begrunnes med at prostitusjon er vold mot kvinner. Den finske loven avgrenser forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester til personer som er offer for trafficking, og begrunner valget med å begrense straffebudet med at et generelt forbud mot sexkjøp undergraver friheten og den enkelte selvbestemmelsesrett. Det vil si at mens norsk og svensk lovgivning bygger på det som kan kalles legal paternalisme, anerkjenner finske myndigheter individets selvbestemmelsesrett. Vi mener at dette er en viktig debatt og at det er behov for å ta opp de prinsipielle sidene i videre behandling av det nye lovforslaget. Håndhevelsen av et forbud mot sexkjøp vil etter vårt skjønn også implisere selger både i forhold til kontroll og overvåkning så vel som under avdekkingen av at det har skjedd en overtredelse av straffebudet. I Sverige har det blitt benyttet videoovervåkning av områder og flombelysning inn i biler for å avdekke at lovbruddet finner sted. Selgers besittelse av kondomer og penger har også blitt brukt som bevis på at den seksuelle akten var en overtredelse av loven. Vi etterlyser derfor en debatt om rettsstatus og rettsbeskyttelse for selgersiden i forhold til et eventuelt forbud mot kjøp av seksuelle tjenester.

Videre så bør straff i følge skadefølgeprinsippet bare brukes som reaksjon på handlinger som medfører eller kan medføre, at noen påføres skade. I høringsnotatet tar ikke justisdepartementet eksplisitt opp hva som regnes som skadevirkninger utover at det formidles at prostitusjon er ”uønsket” og at ”skadevirkningene” som følge av sex-handel er heller ikke begrenset til bestemte grupper” (s: 6). Hvis man ønsker å kriminalisere prostitusjon på bakgrunn av det er uønsket hvorfor har man da begrenset forbudet til kjøp av seksuelle tjenester? Vil det ikke være mer hensiktsmessig å forby både kjøp og salg? Og hva er skadevirkningene av å selge seksuelle tjenester? Prostitusjonsfeltet er et komplekst og sammensatt felt som rommer mange forskjellige grupper og aktører, fra de mest sårbare og marginaliserte i samfunnet til velintegrerte borgere, fra hjemløse gateprostituerte til fagorganiserte sexarbeidere. PION erkjenner at tvang og utbytting i form av hallikvirksomhet og menneskehandel er en del av prostitusjonsfeltet. Likeså at strukturelle forhold knyttet til makt, diskriminering og økonomisk underordning relatert til kjønn, klasse, etnisitet og rase, begrenser individers mulighet for valgfrihet. Men det betyr ikke at markedet er tuftet på makt, vold og tvang. Å jobbe i prostitusjon representerer også motstand mot fattigdom og muligheter for økonomisk selvstendighet og bemyndigelse. Så mens noen opplever det å jobbe i prostitusjon som en tvangssituasjon, definerer andre det som en profesjonelt yrke. Skadevirkninger vil derfor avhenge av andre faktorer som blant annet levekårsproblemer, bakgrunnen for at man jobber i prostitusjon og forholdene man jobber under.

Menneskehandel og hallikvirksomhet er forhold som er åpenbare straffeverdige, men dette er forhold som allerede er forbudt og regulert gjennom bestemmelsene i straffelovens § 202 og § 224. Menneskehandel er etter vårt skjønn et migrasjonsproblem og ikke ”prostitusjonsproblem”. Dette understøttes av internasjonale organisasjoner, og undersøkelser foretatt av både IOM og ILO viser at menneskehandel til sexindustrien er mindre utbredt enn menneskehandel til andre deler av arbeidsmarkedet. En studie utført av ILO, fra 2005 fant at av de 9,5 millioner estimerte ofre for menneskehandel til tvangsarbeid var mindre enn 10 % utnyttet i sexindustrien. De fleste ofrene befinner seg med andre ord i andre deler av næringsindustrien – hvilket ikke er så merkelig da det globale formelle arbeidsmarkedet er atskillig større enn sexindustrien. Nye norske studier av den migrasjonsrelaterte prostitusjon fra Thailand, Øst-Europa og Nigeria, viser at forholdet mellom den migrasjonsrelaterte prostitusjonen og menneskehandel er komplekst og sammensatt og kan ikke reduseres til et spørsmål om overgripere og ofre.

I en videre behandling av forslaget om et nytt straffebud må det etter vårt skjønn klargjøres hvorfor prostitusjon er uønsket og hva som regnes som skadevirkninger. I debattene som ledet an til et politisk flertall for kriminalisering av sexkjøp ble det for eksempel formidlet ulike motiver for å forby kjøp av seksuelle tjenester. Innspill i debattene var etter vårt skjønn mer preget av moralsk forargelse og panikk for at ”landet skulle bli oversprøytet av utenlandske prostituerte og kriminelle” enn omsorg for selgere av seksuelle tjenester. Som vi var inne på ovenfor må en diskusjon om skadevirkinger også veies opp mot sideeffekter av et forbud og hvilke konsekvenser det kan få for personer som selger seksuelle tjenester, spesielt for de mest utsatte og sårbare gruppene. Vi har som sagt liten tro på at et forbud vil bidra til å bekjempe verken prostitusjon eller menneskehandel. Et forbud berører også parten som selger seksuelle tjenester, deres rettigheter, verdighet og sikkerhet. Vi er redd for at omkostningene av et forbud vil kunne bli store og det vil derfor etter vårt skjønn være viktig at myndighetene holder nær kontakt med miljøene som vil bli berørt av et forbud.

Andre kommentarer:
I høringsnotatet drøftes plasseringen av en nytt straffebud, og PION støtter synet på at kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 år bør ha et eget straffebud.

I følge høringsnotatet er det straffeverdige i handlingen det kommersielle ved den seksuelle relasjonen som inngås: At man betaler for sex. Som vi har vært inne på ovenfor ligger det ikke i ”sakens natur” at en kommersiell seksuell relasjon er skadelig. Men i følge høringsnotatet handler ikke det kommersielle bare om ”hard cash” men også vederlag i form av gaver, narkotika eller lignende. Etter vårt skjønn vil en slik utvidet definisjon av hva som skal regnes som straffeverdig krenke privatlivets fred. På den andre siden vil en slik utvidet definisjon kunne gi politiet fullmakter til utstrakt kontroll av enkelte sosiale grupper. Vi mener at en eventuell utforming av et straffebud må være så presist som mulig, og det er etter vårt skjønn også viktig med tanke på at vi vet at det finnes skjevheter i politiets og rettsapparatets måter å fungere på.

PION er også skeptisk til at forsøk skal inngås i gjerningsbeskrivelsen (s:9). Ikke alle møter mellom kunder og selger handler om kjøp og salg av seksuelle tjenester, mange kjøper seg tid hos sexarbeidere for å få dekket behovet for sosial kontakt med andre mennesker. Vi mener at det må foreligge klare objektive kriterier for hva som skal anses som straffeverdig, og at det må være en fullbyrdet overtredelse av et eventuelt straffebud som må anses som straffeverdig.

I høringsnotatet tar justisdepartementet opp muligheten for bruk av tvangsmidler som kontroll av kommunikasjonsanlegg uten at det fremmes konkrete forslag. PION mener at det vil innebære en alvorlig inngripen i selgers personvern og integritet fordi kontroll av kommunikasjonsanlegg vil i praksis si at det er selgers kommunikasjonstrafikk som kontrolleres. En diskusjon om dette bør tas med i den videre behandling av forslaget om et nytt straffebud, og utgangspunktet må være selgersidens personvern og integritet, ikke effektivitetshensyn i håndhevelsen av loven.

Vi velger å ikke ta stilling til forslaget om utvidet adgang til kommunikasjonskontroll i forhold til straffelovens § 201 a da vi ikke har satt oss nok inn i saken.

Vi støtter justisdepartementets forslag om behovet for en prostitusjonsutredning. I følge høringsnotatet ønsker justisdepartementet oppdatert kunnskap om prostitusjonsmarkedet som grunnlag for en senere evaluering av et effekten av et eventuelt forbud. Spørsmålet er om det åpnes for avkriminalisering hvis det skulle vise seg at et forbud mot sexkjøp ikke har hatt ønsket effekt? En prostitusjonsutredning vil etter vårt skjønn være nyttig selv om forslaget om kriminalisering av seksuelle tjenester ikke går igjennom.

I følge høringsnotatet skal forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester følges opp av andre tiltak. Som vi var inne på ovenfor er det viktig at myndighetene holder nær kontakt med prostitusjonsmiljøene og selgersiden som vil bli berørt av et eventuelt straffebud. Så selv om justisdepartementet ikke ber om kommentarer på det punktet vil vi fremme behovet for fortsatt vektlegging av skadereduserende tiltak innenfor de ulike prostitusjonsmiljøene.

Konklusjon:
PION stiller seg ikke bak forslaget om å kriminalisere seksuelle tjenester. Vi mener at høringsnotatet bærer mer preg av politisk ivrighet enn veloverveide begrunnelser. Det er etter vårt skjønn en rekke forhold som bør vurderes både i forhold til konsekvenser og omkostninger av et eventuelt forbud, og i forhold til rettsstatus og rettsbeskyttelse av selgersiden i prostitusjonsrelasjonen. I vurdering av innføring av et nytt straffebud kan ikke kriminalisering være et mål i seg selv, og myndighetene bør vurdere om man ikke kan få en like god eller bedre effekt med andre og mindre inngripende virkemidler enn straff for å redusere prostitusjonsmarkedet.