Med 184 mot 116 stemmer vedtok Ap i dag et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester. Det betyr at flertallet av partiene i Norge nå går inn for en nulltoleranse politikk mot prostitusjon. På kort tid har altså flertallet av venstresidens partipolitikere endret radikalt syn på prostitusjon, for det er ikke mer enn godt og vel et år siden begge partiene hadde flertall mot kriminalisering. Det har vært overraskende og sjokkerende å være vitne til den aggressive holdningen profilerte politikere har uttrykt mot kvinner som jobber i prostitusjon generelt, og utenlandske kvinner spesielt. For det bør gi den enkelte mer enn bare en besk smak i munnen når man vet at det er økningen av svarte kvinner i gateprostitusjonen som har fått flertallet til å støtte et vedtak om forbud mot sex-kjøp.

Argumentene har basert seg på trusselbilder som ”vi blir oversprøytet av utenlandske prostituerte” og ”Norge blir et fristed for hallikere og menneskehandlere”. Profilerte politikere som Oslo Aps Jan Bøhler, har villig vekk latt seg sjokkere opp til flere ganger i tabloidpressens nyhetsoppslag, og har argumentert hissig for at økningen av utenlandske prostituerte i Norge er så dramatisk at det kreves radikale endringer. For å legitimere grumsete holdninger har politikere toppet disse argumentene med at et forbud mot prostitusjon i Norge vil bidra til å bekjempe utbytting av migranter. At det ikke har skjedd en dramatisk økning av prostitusjon i Norge synes uvesentlig. Ei heller at det i dag bare er de mest ihuga feministiske abolisjonistene som i tospann med Bush-administrasjonen fortsatt hevder at prostitusjon er årsaken til handel med mennesker, synes å ha nådd den norske venstresiden. Drivkraften i debatten har vært kunnskap basert på tro, myter og hellige overbevisninger, mens all empirisk orientert kunnskap har blitt avfeid som dårlig og utdatert argumentasjon fra motstandere av kriminalisering.

I Sverige var angsten for ”hordene av prostituerte fra land i Øst-Europa” og en alarmerende økning i hiv-smitte i disse landene, viktige faktorer for at det ble flertall for kriminalisering av sex-kjøp. Også i andre land i Vest-Europa ser vi at prostitusjonspolitikk har blitt renovasjonspolitikk der målet er å hindre uønsket kvinnelig migrasjon fra fattigere land. Sverige og Norge har i motsetning til andre land, promotert seg som stater der likestilling og feminisme står sterkt. Likevel velger man å bruke prostitusjon og én gruppe kvinnelige migranter fra fattigere deler av verden som brekkstang for en mer restriktiv migrasjons- og grensepolitikk: Kvinner som skal nektes adgang er de som måtte mistenkes for prostitusjon, ikke andre som betaler dyrt til profitører for å komme til Norge å kunne tilby sin billige arbeidskraft som hushjelper, vaskehjelper og/eller barnepiker. Å hevde at et forbud mot prostitusjon er å vise handlekraft i kampen mot utbytting av migranter illustrerer en ekstrem arroganse – eller i beste fall kunnskapsløshet, blant flertallet av venstresidens partipolitikere.

Aps flertall for å innføre nulltoleranse betyr en radikal endring av norsk prostitusjonspolitikk som i tre tiår har kunnet kronet seg med å vektlegge skadereduksjon og sosialpolitiske tiltak framfor forbud og kontroll. For i den virkelige verden handler ikke dette om å vinne eller tape et politisk standpunkt, det handler om at vi nå får en mer inhuman prostitusjons- og sosialpolitikk. For vi vet at forbudet ikke vil fjerne omfanget av eller rekruttering til prostitusjon, og vi vet at de som vil måtte betale de største omkostningene av reguleringsregime basert på forbud er de allerede mest utsatte og sårbare. For i den virkelige verden er ikke sammenhengen med forbud og et økt profitt- og hallikkontrollert marked utdaterte påstander, men høyest reelle konsekvenser av et forbud. Det vet vi fra land som praktiserer forbud, som for eksempel USA, Thailand, Iran og Sverige.