Av May-Len Skilbrei, Forsker Fafo
(Først publisert: Dagbladet 22.04. 2007)

PROSTITUSJON: Vi som har vært gjennom noen runder med diskusjoner om prostitusjonskontroll, har sett argumenter komme og gå, og vi har sett hvordan opphetede debatter og etterfølgende politikk har reelle konsekvenser i kvinners liv.

På begynnelsen av 90-tallet var det massasjeinstituttene som vakte forargelse, og kommunepolitikere i Oslo baserte politikk på påstander om at det florerte barn og aids på disse stedene. Jeg gjorde feltarbeid i miljøet i den mest opphetede perioden, og var sjokkert over at ekstreme påstander om miljøet fikk fotfeste og ble brukt som utgangspunkt for politikk. Denne politikken fikk store konsekvenser i kvinnenes liv, for ettersom politiet, plan- og bygningsetaten og bydelslegen «sprengte» miljøet, måtte kvinnene tjene pengene sine under helt andre vilkår. Blant kvinner i prostitusjonen snakkes det fortsatt varmt om årene forut for dette, fordi det var trygt å jobbe mange sammen på massasjeinstitutter, det var mer lønnsomt fordi de kunne ha et prissamarbeid seg i mellom, de trengte altså færre kunder. Ble sprengingen av innendørsmarkedet fulgt av tiltak og bekymring for kvinnene? Nei, interessen for kvinnene ga seg når man hadde fått bukt med stedene de jobbet på.

MANGE LESERE vil nok huske den massive oppmerksomheten som ble russiske kvinner i prostitusjonen til del på slutten av 90-tallet. Mange ulike virkemidler ble brukt for å bli kvitt dem, og russiske kvinner ble vist fram på tv mens de tagg om ikke å bli utvist fra Norge. Alle var opptatt av russiske kvinner i prostitusjon i Finnmark på slutten av 90-tallet. Har noen tenkt på kvinnene som var involvert siden? Tror dere noen hjalp dem med å få livet på bena etter at deres betingelser ble endret ved at man aksjonerte og gjorde deres situasjon til et rikspolitisk anliggende? Det fantes folk som var aktive i å bekjempe russisk prostitusjon i Finnmark som gjorde det for å hjelpe kvinnene, men det var også mer grumsete motiver involvert. Men spiller det noen rolle hva som er hva når konsekvensene er de samme?

Nå er det de nigerianske kvinnene i prostitusjon som skal til pers. Det er jammen mye som hevdes å være til deres beste i disse dager - vi får se hvem som blir skadelidende når røyken legger seg. De nigerianske kvinnene har vært utgangspunktet for dramatiske forslag allerede, i form av nye politivedtekter som skulle brukes mot kvinner som tilbød sex på feil steder og på feil måte, og i form av Oslopolitiets forslag om å åpne for bortvisning på grensa av utlendinger som selger seksuelle tjenester, eller som kan mistenkes for å ville gjøre det.

NÅ GÅR DEBATTEN høyt om vi skal kriminalisere kjøp av sex i Norge, og i dag skal AP legge sin stemme på bordet. Debatten har vært intens, og saklighetsnivået til dels lavt. Ulike aviser har hatt ulike agendaer, og har valgt seg intervjuobjekter deretter. De nigerianske kvinnene har blitt brukt som kron-eksempelet i denne runden, og det er mer ansvar enn de ønsker og fortjener å ha. Deres behov skal tilsidesettes for å forhindre både det ene og det andre, blant annet seksuell trakassering av andre nigerianske kvinner og for å stadfeste et korrekt offisielt kvinnesyn i Norge. I diskusjonene om kriminalisering lever mange ulike motiver side om side. SVs nestleder Audun Lysbakken går hånd i hånd med turistsjefen i Oslo som vil minimere synlig prostitusjon for a maksimere profitt. Sammenblandingen mellom prostitusjon og menneskehandel er total. La meg minne om alt det vi allerede har forbudt: Det forbudt å ha sex med noen man burde skjønne ikke vil, det er forbudt å kjøpe sex av noen under 18, det er forbudt å bedrive sexuell trakassering av noen man mistenker for å være prostituert, eller som er det for den saks skyld, det er forbudt å legge til rette for prostitusjon og det er forbudt å på noen som helst måte være involvert i at noen som er sårbar utnyttes gjennom blant annet prostitusjon.

ER DET VIRKELIG mer forbud vi trenger, eller er det noe annet vi bør bruke vriketrangen vår til? Særlig med tanke på at kvinnene som er hendige argumenter i prostitusjonsdebatter, gjerne glemmes og gjemmes uka etter? Politikere hevder at kriminalisering selvfølgelig skal følges av mange andre tiltak som skal hjelpe kvinnene, men historien har lært meg å være skeptisk mot denne forsikringen. Nigerianske kvinner ble holdt fram som et problem helt til de plutselig skulle være en rambukk i kriminaliseringsdebatten. Og sammen med sine norske, thailandske, estiske og rumenske søstre går de sikkert i glemmeboka når debattanter ikke trenger dem lenger. For borte tror jeg ikke de blir, enten de blir i Norge eller reiser til andre land. Jonas Gahr Støre har foreslått at vi skal ta et skritt tilbake og ta diskusjonen når gemyttene har roet seg. Jeg støtter forslaget.