KRIMINALISERING AV SEXKJØP: Kriminalisering rammer ikke kundene, men oss som selger seksuelle tjenester.

Av Isabella Lund – PRIS – Nettverket for sexselgere, kunder og allierte i Sverige
Først publisert: Dagbladet 21.04.2007)

EN DEL TJENESTEMENN og politikere i Sverige uttrykker seg gjerne i politisk korrekte fraser om kriminaliseringsloven som ble innført i 1999, til tross for at de ikke har noe som helst belegg for sine påstander. Snakker man med politiet som spaner på mistenkte for menneskehandel, eller sosialarbeidere som treffer og hører på sexselgere, opplever man at de har et helt annet bilde av situasjonen og helt andre synspunkter enn deres sjefer. Men de kommer ikke fram i lyset og offentligheten, de dysses ned.

En ny rapport fra Organisationen för migrationsforskning, IOM, som kom i februar viser at menneskehandel fortrinnsvis handler om tvangsarbeid innen andre områder enn prostitusjon. Rapporten betoner behovet for en sterkere beskyttelse av migrasjonsarbeidere da forskning tydelig viser at menneskehandel er koblet til migrasjonspolitiske tiltak. Men det mest interessante er at menneskehandel framfor alt skjer med formål om utnytting innen jordbruk, bygningsarbeid, hjem- og husarbeid, og ikke på langt nær i like høy grad med formål om seksuell utnytting.

DET ER DERFOR ikke logisk å argumentere for kriminalisering av sexkjøp som relevant i kampen mot menneskehandelen. I begynnelsen ble heller ikke kriminaliseringsloven i Sverige begrunnet med at den skulle fungere som et våpen mot menneskehandel, men med tida har argumentene beveget seg i den retningen. Dette har skjedd fordi de radikalfeministiske ideene som loven opprinnelig bygde på har blitt utfordret stadig mer, og dermed har menneskehandel blitt koblet inn i forsvaret for loven. For alle er jo imot menneskehandel, og derfor forsøker man å møte kritikken på det nivået. I Sverige har ikke kriminaliseringsloven vist seg å være en lov som rammer menneskehandelen. Det er det andre lover, tiltak og fokuserte ressurser som gjør.

Men hvis man tror at kriminaliseringsloven fungerer mot menneskehandel - skal vi da for eksempel kriminalisere alle som skaffer seg hushjelp bare fordi det fins kvinner som har blitt solgt og tvunget til husarbeid? Logikken hos folk som ellers virker veldig kloke ser ut til å svikte når man begynner å diskutere spørsmål som handler om sex.

SLAVEHANDEL har eksistert i tusenvis av år, men spørsmålet er nå på moten blant politikere og er et godt springbrett for en politisk karriere. Politikere vil gjerne argumentere mot menneskehandel og vise handlekraft, og da er det enkelt å foreskrive kriminalisering av våre kunder. Jeg, og mange med meg i bransjen, foreskriver i stedet avkriminalisering og bedre arbeidsvilkår for sexselgere. For i det skjulte trives profitører, halliker og menneskehandlere, og vi vil helst slippe dem.

Kriminalisering av våre kunder rammer ikke kundene, men oss som selger seksuelle tjenester. Både politi, sosialarbeidere og sexselgere har vitnet om økende risiko og vold. De «normale» kundene har nesten forsvunnet fra gata. Det er dem med snåle seksuelle behov og skrudde menneskesyn som er igjen. Prisene er presset ned, vi utsettes for større risiko og ranes, mishandles og voldtas i større utstrekning enn før. Visse kvinner avstår fra å bruke kondom for å få bedre betalt og blir med kunder som er redde for politiet til bortgjemte plasser der det ikke er noen hjelp å få.

Solidariteten vi føler for ofrene for slaveri må ikke blandes sammen med folks mangel på forståelse for og kunnskap om sexarbeid. Når det skjer, skjer det på bekostning av menneskerettighetene til sexarbeidere.

AKKURAT SOM I Sverige foregår mesteparten av prostitusjonen i Norge innendørs. Gata har vært stedet for den mest utsatte gruppen av sexselgere - dem med rusproblemer. Men nå har andelen afrikanske og øst-europeiske kvinner økt blant sexselgerne på gata i Oslo. De afrikanske kvinnene har vært mer pågående i sin markedsføring overfor kunder, og de er mer synlige i gatebildet. Det er tragisk om rasisme og ordensproblemer blandes med migrasjon og menneskehandel i en eneste salig røre.

I Danmark, der de fører en annen politikk overfor prostitusjon, sier kriminalinspektør Kim Kliver, at max én prosent av de utenlandske sexarbeiderne i Danmark er offer for menneskehandel. Det er også verdt å tenke over at det ikke finnes noe større marked for å selge seksuelle tjenester som skjer under tvang. For å sikre menneskehandlerne et stort kundegrunnlag må kvinnene spille at de gjør det helt frivillig, og det blir vanskelig for en sexkjøper å avgjøre om en kvinne er utsatt for menneskehandel eller ikke. Menneskehandlernes metoder er langt mer subtile enn slik det fremstilles i filmer som «Lilja 4-ever» eller «Human trafficking».

DET SOM TRENGS er korrekt informasjon som kan hjelpe oss å identifisere menneskehandel - tegn man bør være oppmerksom på som vanlig borger, sexselger, kunde, politi, sosialarbeider eller helsepersonell. Det trengs også mer samarbeid, praktisk handling og kreative ideer.

Dersom kriminalisering innføres i Norge vil tilliten mellom sexselgere og myndigheter smuldre, murer vil reises og samarbeide vil bli vanskeliggjort. Sexselgerne vil bli utsatt for større risiko og mer vold. Kunder vil ikke tørre å vitne ettersom de også risikerer å dømmes, og seksuell menneskehandel vil bli vanskeligere å oppdage.

VI HÅPER INDERLIG at kunnskap, fakta, klokskap og en pragmatisk, human politikk, vil vinne over uvitenhet, fordommer, rasisme, moralpanikk og springbrettene til karrierekåte politikere. Vi håper at Norge ikke begår samme feil som man gjorde her i Sverige i 1999. Det er lett å innføre lover men desto vanskeligere å fjerne dem!