Av Lillyka.
(Først publisert: Albertine 2003)

Jeg vil gjerne komme med noen synspunkter i forbindelse med kriminaliseringsdebatten. Min erfaring er fra gateprostitusjon i en stor by. Jeg skriver utfra denne erfaringen, og jeg vil si noe om hvordan jeg tror en kriminalisering av sexkjøp vil ramme de som er aktive i gateprostitusjonen.

Gateprostitusjonen står for en liten del av den totale prostitusjonen i Norge. Det finnes ikke sikre tall på dette, men i Oslo foregår ca 1/3 av prostitusjonen på gata. De øvrige 2/3 er det som regnes til innemarkedet. Dette kan igjen ha mange former som massasjeinstitutt, flere som arbeider sammen i en leilighet eller de som arbeider alene i leilighet. Kontakt mellom kjøper og selger på inne-arenaene foregår gjennom annonser i blader, aviser og ikke minst på internett.

Det finnes forskjellige kategorier av de som prostituerer seg på gata. En del er stoffmisbrukere og bruker inntekten fra prostitusjonen for å greie stoffmisbruket sitt økonomisk. Noen har ikke problemer med stoff/alkohol, men har av forskjellige årsaker prostitusjon som inntekt, noen i kombinasjon med annen inntekt. I de siste årene har andelen utenlandske som prostituerer seg på gata økt betraktelig, og en stor andel av disse kommer fra Øst-Europa, de baltiske statene, tidligere sovjetrepublikker og Russland. Det har vært en del problemer mellom norske og utenlandske kvinner som prostituerer seg på gata, de deler tross alt et marked som ikke er styrt av annet enn tilbud og etterspørsel.

Når det gjelder kvinner med et misbrukerproblem, kan jeg si at disse allerede har en meget tøff hverdag. Hver eneste gang en kvinne tar «en tur» i en bil med en kunde, er hun uten noen form for beskyttelse og må stole på at kunden oppfører seg som avtalt. Det er en del som har blitt utsatt for til dels grov vold og voldtekt og til og med mord, nettopp på grunn av at det ikke finnes noe beskyttelse i situasjonen. Mange vil spørre seg hvorfor noen vi ta slike sjanser når de vet hvilke farer som man kan bli utsatt for. Svaret er at de er avhengige av heroin og må greie å skaffe midler til forbruket for ikke å bli abstinent. Da spiller det ikke så stor rolle om det er farlig eller vondt det som skal til for å skaffe penger, alt er bedre enn abstinens.

Kriminalisering gir økt risiko
Hvordan det vil bli om sexkjøp skulle kriminaliseres, kan jeg lage meg en del forestillinger om. Det å dekke sitt eget behov for stoff, det vil si både kjøp og oppbevaring er kriminelt og en stoffmisbruker står alltid i fare for å bli tatt av politiet. Når den som skal kjøpe sex og skaffe deg inntekt vil være kriminell ved innføring av en slik lov, er lett å føle seg kriminell selv om loven ikke rammer deg som selger. Det er to parter i en sexhandel, og ved innføring av en slik lov vil du som selger være den uskyldige og kunden som kjøper den skyldige, men dere utfører handlingen sammen. Kvinnene som selger sex på gata har i dag ikke lang tid til å vurdere kunden før hun sier ja eller nei til en handel. Ved kriminalisering vil han utføre en kriminell handling, og ønsker ikke å bli arrestert av politiet, derfor vil han at avgjørelsen om handelen skal gjøres så fort som mulig. Nødvendigvis vil den tiden hun har til rådighet for å vurdere kunden bli mye mindre enn i dag, dermed vil vurdering av kunden bli dårligere på grunn av tidspress.

I dag er det en del «vanlige menn» som er kunder av kvinnene på gata, og jeg tror disse vil forsvinne om det blir kriminelt å kjøpe sex. Det finnes og noen ganske «gale menn» som er kunder i gateprostitusjonen og jeg er redd for at markedet vi skrumpe inn, slik at de som fra før av er i en vanskelig situasjon vil komme i en som er enda verre, fordi det blir disse «gale mennene» som blir igjen som kunder på gata. En del av disse bryr seg ikke om det de gjør med kvinnene –som å bruke vold eller utøve voldtekt – er et lovbrudd, og jeg tror ikke en kriminalisering av sexkjøp vil skremme disse mennene. De har allerede begått et eller flere lovbrudd, kanskje uten at det har fått noen konsekvenser i form av anmeldelse og/eller dom. Derfor tror jeg ikke at en ny paragraf vil hindre disse mennene i å gjøre det samme flere ganger. Alene med en gateprostituert er det de som har makta, og de bruker den. Når både kjøper og selger må gjemme seg bort fordi den ene parten utfører en kriminell handling som er straffbar, tror jeg det vil bli enda verre enn i dag å tilkalle hjelp om kunden skulle bli voldelig. Kvinnene vil oppleve en forverret situasjon fordi en kunde blir tryggere på at hjelp ikke kan tilkalles om han skulle få lyst til å utøve vold eller voldta kvinnen.

Dystre erfaringer fra Sverige
Et program sendt på SVT, «Uppdrag granskning», illustrerer dette. Her ble både kvinnene i gateprostitusjonen og hjelpearbeidere intervjuet om situasjonen for gateprostituerte i Sverige etter innføring av kriminalisering av sexkjøp. Alle kunne fortelle at det var blitt mye vanskeligere for denne gruppen. Kvinnene var mer utsatt for vold, og hjelpearbeidere som tidligere trodde de hadde sett det meste når det gjaldt vold, var sjokkerte over det disse kvinnene nå ble utsatt for. Det var blitt mer og grovere vold, og de kvinnene som var avhengig av inntekten for å dekke sitt behov for stoff, ble spesielt utsatt fordi det ikke ble gjort noe med tilgang på for eksempel metadon eller annen behandling. Nå er ikke Norge noe foregangsland når det gjelder medikamentassistert behandling med metadon eller subutex, det har gått mange år siden det første prøveprosjektet med metadon ble startet, og enda er det ikke et tilbud til de som ønsker denne form for behandling. Køene finnes fremdeles, og kvinnene har ofte ikke annet valg enn å fortsette i prostitusjonen i ventetiden. Men det er viktig å huske på at ikke alle gateprostituerte er avhengig av stoff, så gateprostitusjonen vil ikke bli borte hvis alle som ønsker det får medikamentassistert behandling eller annen behandling.

Farligere på gata
Videre tror jeg at de «vanlige mennene» vil søke andre arenaer enn gata for å oppnå kontakt med prostituerte og benytte seg av annonser i blader, aviser og på internett. De vil flytte kjøpet av sex til en arena hvor de vil føle seg tryggere og hvor det er mindre sjanse for å bli arrestert av politiet. De vil sannsynligvis bruke det eksisterende innemarkedet for å få kjøpt de seksuelle tjenestene de vil ha, følgen av dette kan bli at innemarkedet vil øke i omfang.

Når det gjelder utenlandske prostituerte og økningen av antall utenlandske kvinner på gata, blir det argumentert med at ved en kriminalisering vil disse kvinnene og bakmennene deres ikke ha noe marked å jobbe i fordi gateprostitusjonen vil forsvinne. De utenlandske kvinnene har i dag liten kontakt med hjelpeapparatet i Norge, og for de som skulle ønske noen form for hjelp, eller ønsker seg ut av prostitusjonen, blir mulighetene for dette enda mindre ved en kriminalisering av sexkjøp. Da vil også denne gruppen kvinner av hensyn til kundene bli nødt for å finne andre og bedre skjulte steder å betjene dem. De vil ikke lenger ha muligheten til for eksempel å be en kunde om hjelp til å komme seg ut av et avhengighetsforhold til bakmennene, han vil stå i fare for å bli arrestert fordi han har begått et lovbrudd. Justisminister Dørum har uttalt at de gjerne vil ha tak i bakmennene, men hvordan dette skal gjøres når alle ledd er skjult, lurer jeg på.

Bruk det lovverket vi har
Sverige og Norge er ikke så forskjellige samfunn, og jeg tror at noe lignende som det som har skjedd i Sverige etter kriminalisering av sexkjøp også vil skje i Norge. Vi har både Lov om sosiale tjenester og Trygdeloven som også i dag kunne gi de kvinnene som ønsker det, en mulighet til å endre på livssituasjonen sin – hvis de ble brukt slik intensjonene for disse lovene er. Hvis det var et ønske fra myndighetene at de som ikke ønsker å være i prostitusjonen skal ha en reell mulighet til å endre på sin situasjon, så er det ingen ting som hindrer myndighetene i å bruke det eksisterende lovverket på en bedre måte.

I vårt lovverk finnes også den såkalte «Hallikparagrafen» som sier at det er ulovlig å tjene penger på andres prostitusjon. Denne lovbestemmelsen er ikke flittig brukt i Norge i dag. Tidligere fantes det en gruppe fra Oslo Politikammer som ble kalt Prospaningsgruppa. Dette var politimenn - og kvinner som opptrådte i sivil og brukte mye tid i prostitusjonsmiljøet. De kjente kvinnene, og visste mye om hva som foregikk. Det var lettere å kontakte politiet hvis du var blitt utsatt for vold eller voldtekt, nettopp fordi du kjente dem. Gruppa ble nedlagt for en del år siden. Det vil kanskje være lettere både for kvinnene som trenger hjelp, ikke minst de utenlandske å ta kontakt, og for politiet å få informasjon om forholdene i gateprostitusjonen om en slik gruppe ble opprettet på nytt. Det kunne til å med hende at en slik gruppe ville få bedre innsikt også blant de utenlandske kvinnene, slik at justisminister Dørums ønske om å ta bakmennene kunne bli satt ut i praksis. Sjansene for å få tatt disse mennene vil nok ikke bli mindre med en slik gruppe fra politiet i virksomhet.

Politikere bør lære å lytte
Jeg hører til stadighet politikere og andre uttale seg om hva som må gjøres med «dem», det vil si de andre, de som ikke er som oss, de som betegnes som et problem. Det er mulig de ikke vet hvem «dem» er, og at det derfor er vanskelig for oss prostituerte å få kontakt. Hvis politikere og andre lurer på hvem vi er, vil jeg svare vanlige mennesker. Vi utfører et arbeid som de fleste ikke kunne tenke seg. Ingeniøren er ikke bare sitt yrke, men et menneske, en person, derfor er en kvinne som utfører dette arbeidet ikke bare prostituert, men også et menneske, en person. De fleste kan vel si seg enig i at det er riktig å behandle et menneske med respekt, da skulle det også gjelde «dem», men det merker vi ikke mye til. Vi har forsøkt i flere år å få blant annet politikere i tale for å få i gang en diskusjon om hva «dem» trenger. Responsen har ikke vært overveldende, men den siste tiden er det noen av oss som har møtt enkelte politikere i et møte på Stortinget. Lokalet var ikke fylt til trengsel, og jeg lurer på hvorfor ikke flere stortingsrepresentanter var tilstede på dette møtet. Temaet skulle være aktuelt for de som sitter i justis-, sosial- og finanskomiteene, og vi som utøver dette yrket har nyttig informasjon å gi.

Jeg har ingen tro på at flere lover vil få bukt med et problem som er mye større enn det som synes på gata. Gateprostitusjonen vil bare få nye former, nye måter for kontakt mellom selger og kunde vil etableres, og alt man vil oppnå er en farligere hverdag for de som har det verst. Jeg har tro på at hvis man lytter til andre mennesker og deres opplevelse av hverdagen, så kan man med diskusjoner og samarbeid oppnå mer enn med nye paragrafer.