Riktig middel? Vil vi bekjempe menneskehandel og utnyttelse av personer som selger sex? Selvsagt! Ingen gir uttrykk for det motsatte i en offentlig debatt. Spørsmålet er om kundekriminalisering er rette middel.

Av Liv Jessen, leder Pro Sentret og Arne Randers-Pehrson, rådgiver
(Først publisert: Aftenposten, 14.04.07)

Eksempelet Sverige. Sverige kriminaliserte sexkjøp i 1999. Norge har vært tilbakeholdende med å følge Sverige. Den viktigste grunnen er at vi tror at et forbud rammer de som selger sex - særlig kvinnene på gaten. Vi venter fortsatt på dokumentasjon fra Sverige om hvordan loven virker i praksis.

Her hjemme ser kriminaliseringsvinden ut til å snu. Kommentatorer mener det går mot et lovforbud. Hva er bakgrunnen for endringen i holdninger blant politikerne?

Alle som vil ha en kvalifisert mening, bør benytte anledningen til å stoppe opp, undersøke hva målene er og sortere argumentene. Det ser ut til at to forhold har vært avgjørende. Prostitusjonen er blitt mer synlig i bybildet og det er skapt et inntrykk av at den svenske loven er et effektivt middel i kampen mot menneskehandel.

Først til bybildet
Noen sier at prostitusjonen har "eksplodert" i Norge. Dette er ikke riktig. Den har holdt seg stabilt på rundt 2500 personer som hvert år selger sex. Vi har heller ingen indikasjoner på at etterspørselen øker.

Norge har ett av Europas minste sexmarkeder per capita. Sannheten er at mens mange norske kvinner er blitt utkonkurrert, har utenlandske med forskjellige hudfarger inntatt markedet og gjort gateprostitusjon synligere. Noen av kvinnene er utsatt for menneskehandel, andre ikke.
Debatten om å rydde opp på Karl Johan blir sauset sammen med å bekjempe menneskehandel.

Kundekriminalisering blir vidundermiddelet.
Menneskehandel er ikke synonymt med prostitusjon. Menneskehandel oppstår fordi mennesker fra den fattige verden prøver å få en andel av vår rikdom, som regel ved å migrere for arbeid. Når de hindres av strenge innvandringsregler skapes et rom for profitører.

Fenomenet er komplekst og løses ikke med enkle grep. Vi må analysere grunnene til at menneskehandel skjer og sette inn virkemidlene der. Ikke minst kreves det en internasjonal dugnad i stedet for å eksportere problemene til nabolandene.

Ikke fritt frem
Det er ikke fritt frem for menneskehandel i Norge. To regjeringer har produsert tre handlingsplaner med gode tiltak for bistand og beskyttelse av ofre og straffeforfølging av bakmennene. Den siste planen stiller Norge i fremste rekke blant europeiske land på bekjempelse av menneskehandel. Naturligvis kan mer gjøres.

I Norge fikk vi i 2003 strenge lover mot menneskehandel. Sverige har tilsvarende. I Sverige har ikke kriminaliseringen ført til at menneskehandelen er borte. Anmeldte menneskehandelsaker i Sverige var 44 i 2005. Samme år var det 10 anmeldelser i Norge. Problemene med å ta bakmennene handler om midler og vilje til prioritering. Menneskehandel er en form for kriminalitet hvor politiet er avhengig av tillit og samarbeid med dem som selger sex for å ta bakmennene. Ingen har kunnet dokumentere at kundekriminalisering er et effektivt virkemiddel mot menneskehandel. På en del områder vil den virke mot sin hensikt.

Kriminalisering vil marginalisere kvinnene mer. De oppfatter den som et angrep på seg. Politiet må spane på kvinnene for å nå kundene. Det svekker samarbeidet med kvinnene og offentlige tjenester - særlig politiet. Kvinnene blir mer overlatt til bakmenn.

Mot sin hensikt
Kriminalisering ekskluderer kunder som vil fortelle om utnytting og vold kvinnene blir utsatt for fra bakmenn. Dermed har man sagt fra seg kontakt med en viktig informantgruppe.

Det er liten grunn til å tro at politiet trenger enda en lov på prostitusjonsområdet. De sliter nok med å håndheve de lovene de har. Kriminalisering er uansett en prioritering av innsats. Kriminalpolitiske tiltak blir fort overordnet i forhold til sosiale tiltak.

I Norge har vi nylig satt inn tiltak på det forebyggende området. Barne- og likestillingsdepartementet har startet tiltakspakken "Stopp menneskehandel". Den omfatter tiltak i forhold til kjøpere, potensielle kjøpere, næringsliv, skoleelever og reisende til turistmål hvor det er et kommersielt sexmarked. Tiltakene er målrettede og baserer seg på dialog med aktørene. Før vi tyr til straffeloven bør vi undersøke hvordan frivillige tiltak virker.

Stigmatisering ikke utredet
Vi har her ikke belyst de andre problematiske sidene ved forbud, som hvordan den rammer gateprostituerte spesielt, konsekvenser for den enkeltes rettssikkerhet, stigmatisering, loven som symbollov og generelle kriminalpolitiske overveielser ved en nykriminalisering m.m.

Til dere som sliter med å orientere seg i debatten: Legg merke til at tilhengerne av kriminalisering nesten utelukkende argumenterer prinsipielt (signaleffekten), mens motstanderne argumenterer ut fra hvordan loven vil virke i praksis.

For oss har politikk og moral det til felles at de er praktiske disipliner. Hvordan loven virker i praksis for dem som er mest utstøtt, kan aldri bli en underordnet sak.