HVA TÅLER VI? Biskoper, tiggere og narkomane har én ting felles. De synliggjør toleransens smertepunkt i Norge.

KNUT OLAV ÅMÅS, Debatt- og kronikkredaktør
Først publisert: Aftenposten 04.04.07


POLITISK TEATER. Det du ser er sant. Så sant du ser det. De to setningene rammer inn Lars Saabye Christensens "Øyet som ser" som går på Oslo Nye. Teaterstykket handler om hvordan holdninger påvirkes av kultur og religion, og om volden i storbysamfunnet.

Det handler om toleranse. Forfatteren sier selv i et intervju: "Toleransen kan ikke tolerere intoleransen".

To typer intoleranse.
Det er for enkelt formulert, men han er likevel nær en kjerne. Det avgjørende er ikke å trekke en grense mellom toleranse og intoleranse, men å skille mellom den intoleransen som kan tåles og den som ikke kan. I et ekstremt mangfoldig og konfliktfylt samfunn er vi tvunget til å utholde intoleranse. Bare ikke en som er så dyp at den vil gjøre det av med selve toleransen.

I homofilistriden i kirken er situasjonen i løpet av oppsiktsvekkende kort tid snudd helt på hodet. Josefsen-saken har vist at motstanderne av samboende homofile og lesbiske prester er de som må forklare og forsvare seg nå. Samtidig rasler sterke krefter med sablene og truer med å frata trossamfunnene den unntaksregelen som finnes i arbeidsmiljøloven og som gir lov til å forskjellsbehandle ved ansettelser hvis det er religiøst begrunnet.

Karen-Christine Friele tok til orde for dette i kronikken i går. Du kan være enig med henne og si at det er å kjempe for universelle rettigheter. Eller du kan være uenig med henne og si at det er å gjøre partipolitikken til herre over religionen.

"Homofilisaken", som biskopene kaller den, viser iallfall at statskirken har skapt fronter som gjør det enkelt å sette seg til doms over dem som er mindre tolerante: "Det finst ikkje lenger ein einaste lesbisk, sambuande statskyrkjeprest som ikkje er omklamra av likestillingsminister Karita Bekkemellem," skrev kommentator Asbjørn Kristoffersen i Bergens Tidende i går. Når biskoper fremstilles som "mørkemenn" blir det lett å velge side. Det er imidlertid hvordan mindretall tas vare på som viser frem et samfunns kvaliteter, også når mindretallet er konservative kristne.

I en fersk artikkel om toleranse påpeker forfatteren Stig Sæterbakken paradoksene ved alt snakket om en åpen og inkluderende kirke. Vi er snart kommet dit at hvis den skal være akkurat dét, må den være det overfor reaksjonære homoskeptikere, som ellers ikke møter åpenhet noen steder. Er det skapt et slags toleransens tyranni der toleranse er det eneste som blir tolerert? spør Sæterbakken.

Ingen mild velvilje.
Filosofen Jon Hellesnes skriver godt om toleranse i sin siste sterke essaybok, "Om livstolking", som er publisert nå. Han advarer mot å oppfatte toleranse som en mild velvilje overfor folk som tenker og lever annerledes enn en selv. For det er å gjøre toleranse avhengig av flyktige følelser.

Toleranse blir et ekkelt begrep når det forutsetter en overlegenhet, for det er like retter toleranse dreier seg om: Retten til å være avvikende i livsform, etnisitet, livssyn, seksualitet, situasjonstolkninger og standpunkter. Dette gjør ikke toleranse til en myk verdi, men en hard. En må finne seg i spotting og krenking av verdier en selv setter høyt.

Ingen debatter setter toleransebegrepene mer på prøve enn den om hvem som skal få finnes og synes i det offentlige rom i norske byer. Hvem er det vi skal gjemme bort nå?

Jo, de gatenarkomane. De fleste av dem har nå overlevd vinteren. Så kommer Høyre-leder Erna Solberg og erklærer "nulltoleranse for narkotika" - selvsagt ikke for de narkomane, legger hun til. Men det er ikke slik det fungerer i virkeligheten. I alle norske byer blir gatenarkomane trakassert, ydmyket, kastet ut og vist bort - av vekterne som eier byen, og som er der politiet ikke er, det vil si alle steder.

42 millioner for et møte.
Byrådsleder Erling Lae (H) vil ha Oslo-politiets sommeraksjon mot rusavhengige og tiggere på Karl Johan i gang alt nå. Samtidig lar han seg begeistre av at Regjeringen har bevilget 42 millioner kroner til politiinnsatsen for å gjøre Oslo til noe nær en krigssone under NATOs utenriksministermøte 26. og 27. april. Det er mer enn hovedstadspolitiet samlet må spare i hele år.

Noen foreslo denne uken å åpne et velferdssenter for narkomane i Oslo sentrum. Det kunne bygges slike sentre over hele byen for 42 millioner.

Det er likevel alkoholfylla som skaper størst utrygghet i Oslo. Men de unge fyllikene blir tolerert, like mye som de omtrent like unge, men adskillig mer slitne gatenarkomane ikke blir det. For de førstnevnte er byens beste sønner fra Ullern og Slemdal, solariumsbrune og med pannebånd.

De hadde 3000 potensielle kamerater som ikke rakk å kjøpe siste sesongs pannebånd, de døde av overdoser en eller annen gang det siste tiåret. Det er en minnemarkering for dem foran Stortinget i ettermiddag klokken 17.

Jakten på velstand.
Hvem ellers skal vi gjemme bort? Jo, de rumenske sigøynerne som tigger i Oslo-gatene. Erling Lae vil sende ut av landet de som er "pågående og forstyrrende" og som har kommet hit på turistvisum. De drømmer kanskje om å få del i overfloden i et av verdens rikeste land, der raskt stigende lederlønninger og eventyrlige utbytter skaper privatformuer uten sidestykke - og nesten uten offentlig diskusjon. Men vi tolererer ikke de utenlandske tiggernes velstandsjakt.

Sist uke har Kirkens Bymisjon fortalt hvordan de rumenske signøynertiggerne blir stigmatisert. Etnisk norske tiggere får i snitt 600 kroner pr. dag, rumenerne 150 kroner. Oslo-folk har begynt å skille mellom verdige og uverdige tiggere. De utenlandske spiller rollene sine for godt og er kanskje "organisert". Fy og fy. Kvinnen med skaut som sitter på knærne og vugger fremover og bakover mens hun med smale, lidende øyne strekker pappbegeret ut foran seg, på en aldeles påtrengende måte - hun oppfører seg ikke slik nordmannen i gaten vil ha sine tiggere. For ikke å snakke om han ubehagelige med krykken som rister aggressivt på begeret sitt.

De etnisk norske tiggerne er tross alt våre egne elendige og utslåtte, der de nesten går i ett med gaten, med senket blikk og krumbøyd nakke. Dem kan vi tåle.

Ordfører i rennesteinen?
Hva vet byens og landets ledende politikere om hvordan Oslo og Norge ser ut fra 50 centimeter over asfalten? Høyres Fabian Stang erklærer han vil ut på gatene og være en annerledes ordfører hvis han blir valgt til høsten: "Det blir færre middager og flere nattevakter på sykehjem. Jeg vil involvere bystyremedlemmer i ordføreroppdrag, og jeg vil ha bystyret ut i praktisk arbeid."

Hvis han blir ordfører i Oslo skal jeg sjekke en gang i uken hvordan han følger det opp. Hvis han ikke blir det, må noen stjele ideen. Det vil gi politikerne et nytt blikk på hovedstaden.

For det de ser er sant. Så sant de ser det.