Det er viktigere å ta i bruk eksisterende lovverk, enn å innføre et forbud mot kjøp av sex.

Beate Gangås, Likestillings- og diskrimineringsombudet
(Først publisert i Aftenposten 14.05.2006)


Det ville være en negativ utvikling i satsningen mot kjøp og salg av mennesker dersom en kostnadsfri og uforpliktende kriminalisering av horekunder skaper en forestilling blant politikere og politi om at man har vist handlekraft i kampen mot bekjempelse av menneskehandel. Det må større innsats til.

Diskusjonen om kriminalisering av horekunder er i gang igjen. Jeg er opptatt av at debatten skal innholde redelige premisser i forhold til hva vi diskuterer, hvem som skal beskyttes og hva som skal bekjempes.

Menneskehandel utgjør ifølge FN sammen med illegal narkotikahandel og illegal våpenhandel de tre største illegale økonomier i verden. Det er ikke ukomplisert verken å forebygge, avdekke eller beskytte. Det krever stor innsats fra ulike aktører, herunder politi og påtalemyndighet.

I Norge har vi i flere år hatt en egen bestemmelse i straffeloven som kriminaliserer kjøp av sex av personer under 18 år. Hva er gjort i forhold til å avdekke denne type kriminalitet? Hvor mange saker er etterforsket og gitt straffereaksjoner? Forsvinnende få. Er det grunn til å tro at kriminalisering av all kjøp av sex vil medføre en større aktivitet, eller vil vi være fornøyd med at det skjer utenfor vårt synsfelt?

Tiltakene som er iverksatt de senere år har gjort noe for å øke innsatsen når det gjelder bekjempelse av menneskehandel. Denne innsatsen har vist at det er mulig både å avdekke og straffeforfølge de kriminelle. Det finnes fremdeles store utfordringer, ikke minst når det gjelder vilje til å sette av ressurser nok.

Først og fremst bør de eksisterende straffebud mot hallikvirksomhet og forbud mot kjøp av sex av personer under 18 år tas i bruk i langt større omfang enn i dag. På den måten vil også sjansen for å øke oppdagelsesrisikoen for menneskehandlere øke betraktelig. Dessuten bør andre aktører enn politiet ivareta flere oppgaver, i særdeleshet de som handler om å oppnå et tillitsforhold overfor kvinnene. Det er ikke underlig at kvinnene ikke har tillit til politiet dersom sakene starter med at de pågripes for mistanke om overtredelse av utlendingslovens bestemmelser, og slettes ikke behandles som verken vitner eller ofre for straffbare handlinger. For det tredje bør arbeidet med å realitetsorientere norske sexkjøpere intensiveres.