Det har vært stor oppmerksomhet rundt prostitusjon de siste årene, både i media, i politikken og i organisasjonslivet.
Forsker May-Len Skilbrei, Fafo, Oslo
(Først publisert i Kilden 29.11.2006)

I Norge er det stor enighet om helt sentrale sider ved prostitusjonen: prostitusjon defineres som et samfunnsproblem, og den parten i prostitusjonen det er størst enighet om ansvaret til, er «tredjeparten», dvs. den som organiserer andres prostitusjon eller som står bak menneskehandel for prostitusjonsformål. Det er denne parten som bryter en lov gjennom sin involvering i prostitusjon, og det er denne parten som mest entydig tildeles ansvar. Samtidig er det denne parten vi vet minst om, og det tas ofte for gitt at vi vet det vi trenger å vite. Gjennom forskning har vi først og fremst kunnskap om hvordan denne parten ser ut gjennom de andre partenes øyne (Høigård og Finstad 1986, Skilbrei 1998, Smette 2003). Vi vet lite om hvordan hallikvirksomhet eller menneskehandel ser ut i aktørenes egne øyne og hvordan deres involvering begrunnes. Jeg tror det er mange og interessante grunner til manglende forskning på halliker og menneskehandlere. Det er klart at det ikke er gjennomførbart å utføre en kvantitativ undersøkelse blant dem for å etablere kunnskap om kjennetegn ved dem eller holdningene deres. Men det har heller ikke vært noe spesielt fokus på tredjeparten i kvalitative undersøkelser, heller ikke internasjonalt, selv om flere, inkludert meg selv, har møtt ganske mange av dem. En grunn kan være at det å formidle virkeligheten sett fra en halliks øyne, lett kan bli forstått som rettferdiggjøring. At vi mangler kunnskap om hvordan praksiser knyttet til hallikvirksomhet og menneskehandel ser ut, og hvordan disse oppleves og begrunnes av de som utfører dem, kan ha reelle konsekvenser for hvordan vi kan møte denne parten og derigjennom bekjempe prostitusjon og menneskehandel.

Det stedet der halliker og menneskehandlere kommer til syne og til orde er i rettssalen. At det er retten som er arenaen, legger selvfølgelig mange begrensninger på hva som kommer fram og på hvilke måter. Både forsvarere og aktorer er opptatt av å formidle en versjon av det som har skjedd i tråd med deres målsetting, og vitnene som blir innkalt av disse partene, oppfører seg deretter. De siste årene har jeg blitt mer og mer interessert i hva som skjer når spørsmål om prostitusjon havner i retten, fordi det er interessant hva som skjer og hva som kommer opp når man skal definere prostitusjonen og partene i den. Retten er stedet der det bestemmes hvor grensene skal gå; hva vi som samfunn tolererer og ikke tolererer. Det er der det bestemmes hva som er og hva som ikke er prostitusjon, og hva som er hallikvirksomhet og hva som er menneskehandel for prostitusjonsformål. Diskusjonene om dette i retten stemmer ikke alltid overens med de politiske definisjonene eller hjelpetiltakene, og terskelen for å kalle noe for menneskehandel må nødvendigvis legges på et annet nivå i retten enn i samfunnet forøvrig. Dette innebærer til tider store diskusjoner om rettens evne til å fange virkeligheten.

Det siste året har vi hatt et ganske sterkt fokus på rettssaker som involverer tredjepart, noe som antakelig både sier noe om en økning i tredjeparts involvering i andres prostitusjon og om samfunnets økte fokus på slike aktører på grunn av den internasjonale og nasjonale satsingen mot menneskehandel for prostitusjonsformål. Fram til de siste årene har halliksaker, også til dels ekstreme halliksaker, fått lite oppmerksomhet i media og vakt lite bekymring blant politikere. At vi nå både får flere halliksaker i retten og mer oppmerksomhet rundt dem, gir nye muligheter til å studere samfunnets håndtering av prostitusjon og å ta retten på alvor som en del av «virkeligheten». I flere av disse rettssakene har det gått diskusjoner om hva det å være en hallik og en menneskehandler egentlig er, og indirekte, diskusjoner om hva prostitusjon er. Når vi har lite kunnskap om tredjeparten, blir diskusjoner om denne i retten særlig interessante, og disse diskusjonene har til dels vært kontroversielle. Når det er uklart hva det vil si å være hallik eller menneskehandler, er det fullt mulig å spille på de mange mytene om prostitusjonen for de tiltalte for ikke selv å karakteriseres som en. Vi ser at tiltalte i hallik- og menneskehandelssaker spiller på slike myter, og at de også kan slippe unna med det.

Et eksempel på at en halliktiltalt spilte på myter omkring hallikrollen, var da en kvinne var tiltalt for blant annet hallikvirksomhet i begynnelsen av 2005. Hun aksepterte ikke selv den merkelappen (Dagbladet 17.01.05):

Jeg var sjelesørger, omsorgsperson, psykolog og vaskedame for dem, sa horemammaen, som la til at hun lett kan oppfattes som sjefen, siden hun er kjapp og autoritær. Men hallik var hun ikke. – Halliker utnytter og slår jentene. De hallikene jeg kjenner bor i feite kåker og har feite biler. Jeg kjører trikk og går på sosialen.

Her spiller hun på forestillinger om halliker som en motsetning til kvinneligheten hun hevder hun selv utviste. Hun ville kalles horemamma eller bordellmamma i stedet, og norske medier adlød lydig (mer om denne saken Skilbrei 2005). Hun benektet ikke at hun la til rette for andres prostitusjon, som er definisjonen av hallikvirksomhet i lovteksten, men hun nektet for at dette betydde at hun var en hallik, fordi hun ikke gjorde det «hallikaktig» ved å være slem og ha en ekstravagant livsstil. Retten ga henne ikke medhold i denne oppfatningen, men jeg mener media gikk langt i å akseptere hennes definisjon. Dessuten kan det manglende samsvaret med forestillinger om halliken ha påvirket straffeutmålingen.

Det er ikke bare vi på utsiden som lar oss forlede av myter om tredjeparten. Da jeg gjorde feltarbeid på massasjeinstitutter i 1994 (nærmere beskrevet i Skilbrei 1998), møtte jeg mange kvinner som er halliker etter den rettslige definisjonen, men som ikke ble sett som det av kvinnene som jobbet for dem. For kvinnene var det tilsynelatende viktig å skille sin egen prostitusjon fra en slik som forbindes med halliker. Å ha en hallik sa noe negativt om deg i massasjeinstituttmiljøet. Jeg tror det handlet om motstand mot forståelsen av seg selv som et offer. Ofte baksnakket de kvinner som jobbet for en hallik, for eksempel for å være for svake; det er bare dumminger som gir bort penger. Å ikke ha en hallik sa noe positivt om deg; du var ikke et offer, men en sterk og handlende kvinne. Kvinnenes forestillinger om halliker stemte lite med den rettslige definisjonen, men mye med halliken i populærkulturen. Det var en etablert sannhet i miljøet at et massasjeinstitutt måtte ha en sjef for å holde kvinnene og intrigene i sjakk, men det ble lagt vekt på at sjefen skulle være en kvinne som fremdeles selv solgte sex. Hallikene jeg intervjuet på massasjeinstituttene, visste dette og passet på å ta kunder med jevne mellomrom for ikke å skape misnøye blant de ansatte. Noen av kvinnene jeg møtte, anklaget sjefen sin for å være mer som en hallik fordi hun ikke tok kunder lenger. Sjefene forsøkte å forsvare seg mot slike anklager ved å si at de ikke hadde tid til kunder på grunn av for mye administrasjon. En «hallikaktig» hallik var vanskeligere å akseptere for kvinnene. Det er lett å tenke seg at dette påvirker veien inn i prostitusjonen og det at de ble i den. I intervjuene på massasjeinstituttene fortalte kvinnene at det første møtet med prostitusjonsmiljøet var veldig hyggelig og ufarlig, sjefen deres var en kvinne, og dertil en hyggelig kvinne, og at dette inntrykket påvirket valgene de tok (Skilbrei 1998).

Så tilbake til retten. Hvis retten er stedet der vi treffer tredjeparten, er det også stedet der vi har mulighet til å bekjempe mytedanning som påvirker både storsamfunnets håndtering av partene i prostitusjonen og livet i prostitusjonen. Den rettslige håndteringen av tredjeparten har endret seg dramatisk de siste årene, uten at det har blitt fulgt av debatter om definisjoner. Strl § 202, hallikparagrafen, er den viktigste rettsregelen vi har i forhold til prostitusjon.[1] I 2003 ble den forandret fordi man da skapte et nytt straffebud i Strl § 224; menneskehandelsparagrafen.[2] § 224 ble innført som et svar på Norges forpliktelser etter det som ofte kalles Palermoprotokollen, som er en tilleggsprotokoll til FNs konvensjon om grenseoverskridende organisert kriminalitet som Norge underskrev i 2000. Den fulle tittelen på protokollen er «Protokoll for å forebygge, bekjempe og straffe handel med mennesker, særlig kvinner og barn».[3] Endringen i hallikparagrafen har hatt konsekvenser lovgiverne kanskje ikke hadde tenkt seg. Begrepene «utnytting» og å «forlede noen» fantes i den gamle hallikparagrafen, men ikke i den nye. Grunnen til at man tok ut disse leddene av hallikparagrafen var at man ikke ville ha en overlapping mellom hallikdefinisjonen og menneskehandelsdefinisjonen. Konsekvensen ble at maktaspektet ble fjernet fra hallikparagrafen, og den forbyr nå bare det å legge til rette for andres prostitusjon. All organisering av prostitusjon som inneholder utnytting, for eksempel det å tjene penger på andres prostitusjon, ble til menneskehandel. Det å organisere prostitusjonen til kvinner som er i en sårbar situasjon, for eksempel på grunn av fattigdom eller rusmisbruk, kan også defineres som menneskehandel. Ot.prp. nr. 62 (2002–2003) slår fast at også nasjonal prostitusjon som ikke er tilknyttet organisert kriminalitet, kan rammes av § 224.

Nylig falt Norges første rettskraftige dom for menneskehandel i den såkalte Trondheimssaken. Denne saken har gått fra tingretten til lagmannsretten og fra lagmannsretten til Høyesterett. Det ble frifinnelse for menneskehandel i den første rettsbehandlingen i tingretten, hvor to menn, en estisk og en norsk, i stedet ble dømt for hallikvirksomhet. Dommen ble anket videre til lagmannsretten hvor dommen fra tingretten ikke ble opprettholdt, og begge ble dømt for grov menneskehandel. Begge partene anket saken videre til Høyesterett, der lagmannsrettens avgjørelse ble stående. At det ble frifinnelse for menneskehandel, men dom etter hallikparagrafen i tingrettsbehandlingen, vakte sterke reaksjoner, både fordi retten hadde godkjent de tiltaltes forklaring om at de ikke hadde visst at en av jentene var under 18, og på grunn av måten spørsmålet om sårbarhet og utnytting hadde blitt forstått på av dommerne. Dommen og kommentarene av dommen viste at det er stor uenighet om hva som faktisk står i § 224, og hvordan man skal tolke det som står der. Adresseavisa har dekket saken særlig ivrig, av forståelige grunner, og i en og samme artikkel (01.04.05) kom flere synspunkter på dommen frem. En av dem som kommenterte dommen i Adresseavisa den dagen, var Linda Dyrlid ved sosionomutdanninga ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Hun sa:

Vi sier med denne dommen at det er fritt fram for trafficking. Samtidig er det et signal til traffickingofrene at her i landet bruker man hallikparagrafen i stedet for menneskehandel-paragrafen.

Dyrlid viste til at et av ofrene var mindreårig, og at det står klart i loven at dette ikke kan unnskyldes med at man ikke visste hvor gammel hun var. Liv Jessen støtter Dyrlid, og mener at dommen strider mot Palermoprotokollen. Jessen sier:
Det virker som de må slås og bankes før det blir kalt trafficking, men da tolker man ikke FNs protokoll rett.

Den eneste som har stått fram og støttet dommen, er jussprofessor Ulf Stridbeck som i samme artikkel karakteriserer dommen som grundig. Det står:

Den er godt skrevet, og argumenterer godt for at paragrafen om menneskehandel ikke kan anvendes her – iallfall slik bevisene er beskrevet […]. Det er jo ikke bevist i denne saken at det er utnyttelse. Det står jo at jentene kom frivillige og var klar over at det dreide seg om prostitusjon.

Så hvorfor ble det hallikdom i stedet for menneskehandeldom i tingretten? En viktig grunn var at retten mente det var nødvendig å klargjøre oppgavefordelingen mellom hallikparagrafen og menneskehandelsparagrafen:

Dette kan etter rettens oppfatning ikke anses som misbruk av kvinnens sårbare situasjon at man forespør, gir korrekt informasjon og deretter høster økonomisk fortjeneste av at hun selv velger å prostituere seg. […] Hvis dette skal rammes av § 224, vil det i praksis neppe bli nevneverdig anvendelsområde igjen for § 202.
Det de forsøker å gjøre i sin drøfting, er å sammenligne hendelsene i saken med vilkårene i arbeidslivet, og de skriver i dommen:

Det som er gjengitt i gjerningsbeskrivelsen om deres arbeidsforhold er i og for seg ikke verre enn det som er høyst vanlig i andre bransjer: Man «må» utføre jobben på tilvist arbeidssted. Bussjåfører «må gi fra seg» billettpengene.

Dette siste vakte særlig sterke reaksjoner, noe det å sammenligne prostitusjon med annet enn vold, voldtekt og incest ofte gjør i Norge. Mye avhenger av hvordan man definerer prostitusjon; hvis man mener at prostitusjon i bunn og grunn er vold hver eneste gang, gir det ingen mening å sammenligne det med andre samfunnsområder.[4] Davidson etterspør den samme avklaringen som tingretten gjorde:

An important distinction needs to be made between those third parties whose involvement in prostitution (whether legal or illegal) is guided by «normal», mainstream rules of business practice, and those whose involvement in prostitution takes the form of simple and often brutal extortion. (Davidson 2005:76)

Og det er her diskusjonene om forholdet mellom menneskehandel og hallikvirksomhet må ligge hvis vi i det hele tatt skal beholde hallikbegrepet.

Dommen fra tingretten ble anket, og i Frostating lagmannsrett ble de samme to mennene dømt for grov menneskehandel. Juryen la tilsynelatende listen et annet sted enn tingretten på viktige områder. Mens man i tingretten la vekt på at kvinnene først og fremst var sårbare på et strukturelt nivå, og at det ikke kunne være nok for å være sårbare i lovens forstand, hevdet lagmannsretten at kvinnene var sårbare på flere områder:

Det må i forlengelse av dette ses hen til at de fornærmede hadde reist fra dels svært vanskelige økonomiske, sosiale og familiære forhold i Estland og hadde slik situasjonen var begrensede muligheter til å forsørge seg selv i Norge på annen måte enn ved prostitusjon.

I lagmannsretten ble det også sagt eksplisitt at samtykke er irrelevant:
Det er uten betydning for rettens avgjørelse at de fornærmede som har forklart seg opplyser at de visste at de skulle begynne å arbeide som prostituerte da de sa ja til tilbudet om å reise til Trondheim.

Dommen fra lagmannsretten har ikke vakt tilsvarende sterke reaksjoner som tingrettsdommen. Det er to viktige grunner til det. For det første stemte denne overens med det mange ledende debattanter ønsket. Jeg har til og med hørt daværende justisminister Odd Einar Dørum si foran 200 mennesker på lanseringen av Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel i fjor at han var glad for at dommen i tingretten ble anket videre. For det andre er ikke dommer fra lagmannsretten like detaljert begrunnet som dommer fra tingretten, så det mangler synlige prinsippdiskusjoner som eventuelt kunne vært en kilde til diskusjon utenfor retten.

Både de tiltalte og aktor anket saken videre til Høyesterett hvor saken ble behandlet tidligere i år. I Høyesterett skulle både lovanmeldelsen og straffeutmålingen vurderes. De domfelte anket blant annet med argumentet at lagmannsretten hadde en «uriktig oppfatning av samtykkets betydning». En av forsvarene protesterte i forbindelse med behandlingen i Høyesterett på at samtykke gjøres irrelevant:

Da saken ble behandlet i Frostating, sa lagmann Arne K. Uggerud i sin rettsbelæring til juryen at det er uten betydning for straffriheten om jentene i saken har gitt samtykke til å være prostituerte. Dette mener Lyngtveit er feil. – Virkningene av at jentene samtykket, må være en del av domstolens vurdering. Lagmannen har lukket øynene for problemstillingen og instruert juryen til å se bort fra noe som er relevant. (Adresseavisa 24.01.06)

I henhold til § 3 i Palermoprotokollen er offerets eventuelle samtykke irrelevant. Dette nevnes ikke i § 224, men er tydelig tilstede i forarbeidene. Grunnen til at samtykke er irrelevant er at eventuelt reelt samtykke ikke kan gis av noen som befinner seg i en sårbar situasjon. Men jeg synes det er uklart hvordan man kan vurdere hvorvidt vedkommende har vært sårbar og hvorvidt noen har hatt en intensjon om å utnytte uten at samtykke trekkes inn på en eller annen måte. I hvert fall mener jeg at det ligger antakelser om samtykke eller manglende samtykke under i flere av drøftingene. I lagmannsrettens redegjørelse for kvinnenes sårbarhet står det: «Det er intet som tyder på at noen av de fornærmede hadde prostituert seg tidligere», uten at det fortelles hvorfor det er relevant. Dette argumentet siteres i Høyesterettsdommen uten at det kommenteres på hvilke måter prostitusjonserfaring er relevant. Hadde det som skjedde dem i Norge vært mindre utnyttende hvis de hadde prostitusjonserfaring?

Selv om vi til slutt fikk en dom i Trondheimssaken, betyr ikke det at definisjonsproblemene er ute av verden. Tyldum, Tveit og Brunovskis (2005:14) oppsummerer fra en kunnskapsgjennomgang på feltet:

We are still far from consensus, in both theory and practice, as to how severe this exploitation needs to be in order for it to be classified as trafficking – which entails an obligation to protect and prosecute according to trafficking legislation. Perhaps even further away is a concretization of our understanding of «a vulnerable position».

Høyesterett er vår rettslige endestasjon, men det er fortsatt mye som er uavklart. Man kan spørre seg hva som ble igjen i hallikdefinisjonen, og hva vi skal med hallikparagrafen nå. I realiteten betyr dette, i hvert fall symbolsk, at vi har innført et skille mellom organisert prostitusjon som skyldes sårbarhet, altså ufrivillig prostitusjon, og organisert prostitusjon av kvinner som ikke er sårbare, altså frivillig prostitusjon. Men hvis vi benytter definisjonen av sårbarhet som Høyesterett trakk opp i Trondheimssaken, ligger lista for sårbarhet lavt. Høyesterett oppsummerer fra lovforarbeidene:

Alternativet misbruk av sårbar situasjon forutsetter på den annen side en form for samtykke, men som gjengitt fra høringsnotatet foran, vil det ikke foreligge noe reelt, straffebefriende samtykke når vilkåret om utnyttelse ved misbruk av sårbar situasjon er oppfylt.

Det kan altså være at kvinnene kan gi samtykke i en «utenom-rettslig» forstand uten at det av den grunn skal være relevant i retten. Kanskje vi må akseptere at det ikke er et samsvar mellom de rettslige og de «utenom-rettslige» definisjonene av prostitusjon og menneskehandel for prostitusjonsformål? Strafferammen for hallikvirksomhet og menneskehandel er like lang, så misnøyen som kom fra flere hold med bare å ha oppnådd hallikdom i tingretten, har mer med den symbolske betydningen av at handlingen blir forstått som det ene eller det andre, enn med konsekvensene for de tiltalte. Det er derfor sterke «utenom-rettslige» interesser i utfallet av disse rettssakene. Ikke minst for de mange praktikerne som jobber med kvinnene i prostitusjonen. Hvordan det norske samfunnet møter fenomenet har konsekvenser for hvor fristende det er å anmelde og vitne mot bakmenn og halliker.

Det er en fare for at vi blir lite handlekraftige når vi ikke har et avklart forhold til hva det egentlig er vi vil lovregulere på hvilke måter, og hvordan overgriperne og ofrene ser ut. Det ulike bildet som skapes av fenomenet og aktørene på ulike nivåer er en av de viktigste utfordringene. Innledningsordene i Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2005–2008) lyder:
Menneskehandel er en kynisk profittmotivert industri der enkeltpersoner og organiserte kriminelle nettverk tjener milliarder på kjøp og salg av mennesker.

Julia O’Connell Davidson forsøker å utforske hva hallikvirksomhet er. Hun skriver:

In the popular (and legal) Western imagination, ’pimping’ refers not so much to a clearly specified set of activities as to a property possessed by an individual («the Pimp»). (Julia O’Connell Davidson 1998:43)

Jeg tror dette stemmer; at forestillingene om hva en hallik eller menneskehandler er, er slik at det er vanskelig å få noen dømt etter handlinger alene, så lenge de ikke samtidig lever opp til kulturelle stereotypier om halliker. Og jeg mener dette vil fortsette å skape problemer når prostitusjon kommer i retten. Noen bilder er så sterke at mennesker i kjøtt og blod ikke kan leve opp til dem. For tjue år siden viste Cecilie Høigård og Liv Finstad (1986) at forestillingene om halliker ikke passet godt overens med de slitne kjærestene prostituerte forsørger. «Skurker» er sjelden så «skurkeaktige» som vi tror, og jeg tror det er viktig at vi forbereder oss på at også de som står bak menneskehandel, kan være på mange forskjellige måter.

Noter
[1] Straffelovens § 202. Den som
a) fremmer andres prostitusjon eller
b) leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte, straffes med bøter eller fengsel inntil 5 år.
Den som i offentlig kunngjøring utvetydig tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Med prostitusjon menes i denne bestemmelsen at en person har seksuell omgang eller handling med en annen mot vederlag.
[2] § 224. Den som ved vold, trusler, misbruk av sårbar situasjon eller annen utilbørlig atferd utnytter en person til
a) prostitusjon eller andre seksuelle formål,
b) tvangsarbeid,
c) krigstjeneste i fremmed land eller
d) fjerning av vedkommendes organer,
eller som forleder en person til å la seg bruke til slike formål, straffes for menneskehandel med fengsel inntil 5 år.
På samme måte straffes den som
a) legger forholdene til rette for slik utnyttelse eller forledelse som nevnt i første ledd ved å anskaffe, transportere eller motta personen,
b) på annen måte medvirker til utnyttelsen eller forledelsen, eller
c) gir betaling eller annen fordel for å få samtykke til utnyttelsen fra en person som har myndighet over den fornærmede, eller som mottar slik betaling eller annen fordel.
[3] Protokollens 20 artikler presiserer ansvaret til underskrivende land. Det er i artikkel 3 begrepene defineres:
a) “handel med mennesker”: rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av personer, ved hjelp av trusler om bruk av vold eller bruk av vold eller andre former for tvang, av bortføring, av bedrageri, av forledelse, av misbruk av myndighet eller av sårbar stilling eller av å gi eller å motta betaling eller fordeler for å oppnå samtykke fra en person som har kontroll over en annen person, med sikte på utnytting. Utnytting skal som et minimum omfatte utnytting av andres prostitusjon eller andre former for seksuell utnytting, tvangsarbeid eller tvangstjenester, slaveri eller slaveriliknende praksis, trelldom eller fjerning av organer,
b) samtykke fra et offer for handel med mennesker til den tilsiktede utnyttingen nevnt i bokstav a) i denne artikkel skal være uten betydning der noen av midlene nevnt i bokstav a) er brukt,
c) rekruttering, transport, overføring, husing eller mottak av et barn med sikte på utnytting skal anses som “handel med mennesker” selv om ingen av midlene nevnt i bokstav a) i denne artikkel er brukt,
d) “barn”: person under atten år.
[4] Jeg skal ikke gå inn i den diskusjonen her, men vil gjerne nevne at bildet som tegnes av prostitusjon generelt i tingrettsdommen ikke er særlig vakkert: ”Det å oppleve avsky eller redsel for å ha med kunder å gjøre – i hvert fall fra tid til annen – må antas å ligge innebygget i det å være prostituert”. Når dommerne hevder at saken ikke skiller seg fra halliksaker betyr altså ikke det en forskjønning av det som har skjedd.

Litteratur
Adresseavisa 01.04.05. Fritt fram for trafficking.
Adresseavisa 24.01.06. Menneskehandel-dommen kan bli opphevet av Høyesterett.
Dagbladet 17.01.05: “Det var ikke bare stive nakker vi masserte”.
Dagbladet 03.10.05. Halliken tok 98 %.
Dagsavisen 02.02.05. Flere prostituerte fra Nigeria.
O’Connell Davidson, Julia 1998. Prostitution, Power and Freedom. Polity Press, Cambridge.
O’Connell Davidson, Julia 2005. Children in the Global Sex Trade. Polity Press, Cambidge.
Høigård, Cecilie og Liv Finstad 1986. Bakgater, Pax, Oslo.
Ot.prp. nr. 62 (2002– 2003): Om lov om endringer i straffeloven og straffeprosessloven mv. (lovtiltak mot organisert kriminalitet og menneskehandel, gjengangerstraff mv.).
Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel (2005–2008).
Skilbrei, May-Len 1998. Når sex er arbeid. Pax, Oslo.
Skilbrei, May-Len 2005. Bekjennelser fra en Oslo-madam: omtale av Bente Lyons varslede selvbiografi. Prosa 2, 26–31.
Smette, Ingrid 2003. Den seksuelle slavestand? Ein rapport om kundar i prostitusjonen. Rapport, Pro-sentret.
Tyldum, Guri, Marianne Tveit og Anette Brunovskis 2005. Taking Stock. A review of the existing research on trafficking for sexual exploitation. Fafo-report 493.