Det har i de siste årene vært et sterkt fokus på menneskehandel for prostitusjonsformål til Norge, og myndighetene har satt i gang en rekke tiltak, både rettslige og sosiale tiltak på norsk side, samt at de har støttet forebyggingsarbeid og reintegrering av ofre på avsendersiden.

Bodil Leira Stene, kriminolog
(Først publisert: Sexhandel.no, 05.12.2006

Albania er et av flere land som har fungert som avsenderland for menneskehandel til prostitusjonsformål i Europa. For Norge er Albania et av de viktigste avsenderlandene fra Øst- og Sørøst Europa (Tyldum og Brunovskis 2004), og Utenriksdepartementet har derfor prioritert å bistå i forebygging og reintegreringsprosessen i Albania (UD 01.10.05).

Hva som skjer av forebyggende og reintegrerende tiltak i Albania er derfor av svært stor interesse fra et norsk ståsted. Albania er ikke bare et avsenderland for menneskehandel til land i Vest- og Nord-Europa, det er også et transittland og mottakerland for menneskehandel og sliter med egne problemer på grunn av dette. Det betyr at tiltak mot menneskehandel må håndtere en kompleks situasjon. Denne utsatte situasjonen har skapt mange utfordringer, både for albanske organisasjoner, for utenlandske og internasjonale organisasjoner og for andre stater som jobber med menneskehandelsproblematikk. Målet er å forebygge menneskehandel og å avhjelpe situasjonen for de som allerede blir utnyttet. Det arbeides med å reintegrere dem som er ofre for menneskehandel i sine opprinnelsesland.

Formålet med denne artikkelen er å gi innblikk i situasjonen og reintegreringsprosessen på albansk side, ut ifra kunnskap fra fagpersoner som arbeider med reintegreringsprosessen i Albania. Deres bidrag og erfaringer i forhold til hva som faktisk skjer, eller skal skje, er viktig for å belyse den delen av reintegreringsprosessen som foregår i Albania og som vi vet lite om her i Norge. De fagpersonene jeg kom i kontakt med i forbindelse med min masteroppgave var de jeg ”fikk tildelt” av organisasjonene og NGOène. I Albania var jeg i kontakt med OSCE, UNDP, USAID, IOM, UNICEF, Albanian Human Rights Group, Refleksione, Women`s advocacy center, Streheza og Terre des Hommes. Jeg kontaktet alle de organisasjonene som jeg fikk kunnskap om og som jeg trodde kunne sitte inne med relevant kunnskap i forhold til min problemstilling . Ved å intervjue flere og andre fagpersoner, eller ofrene selv, kunne bildet blitt mer nyansert eller utfylt, men å få tillatelse til dette ville vært for tidkrevende og ikke mulig innenfor min tidsramme

Men hva skjer i håndteringen av ofrene på albansk side?
Reintegreringstanken er sentral i krisesenterne i Albania, kvinnene skal få en sjanse til å komme tilbake til samfunnet etter å ha bearbeidet opplevelsene de har blitt utsatt for. Målet er at kvinnene skal greie seg på egenhånd. Men fremdeles er det begrenset kunnskap blant den jevne albaner om hva menneskehandel er og hva dette medfører for de som utsettes for dette. Det virker som om de fleste trekker en parallell mellom prostitusjon og menneskehandel. Alle informantene i Albania har da også skilt klart mellom prostitusjon som frivillig og menneskehandel som tvang.

Fordi det er mye skam forbundet med prostitusjon i Albania synes mange det er vanskelig å snakke om kvinner som reiser ut og prostituerer seg. Dette er også holdninger kvinnene merker når de kommer hjem. Informantene mine forteller om et utbredt stigma, kvinnene kan ikke reise hjem og fortelle hva de har vært med på. Stigmatiseringen har ført til at kvinnene ofte bosetter seg i de store byene, hvor ingen kjenner deres bakgrunn. Når det gjelder de problemene som kvinnene møter etter et opphold med prostitusjon, enten de har blitt utsatt for tvang eller ikke, mener informantene det i denne henseende er gjort lite for kvinnene fra myndighetenes side. Flere av informantene mine mener myndighetene har et ansvar både for å opplyse befolkningen om hva menneskehandel er og hva det fører til av skader på kvinnene. Videre mener de myndighetene også har et ansvar i forhold til å legge forholdene til rette for de ofrene som ikke kan reise tilbake til sine hjemsteder. Et eksempel er offerforståelsen til politiet i Albania som kan ha konsekvenser for ofrene i forhold til hvilke vilkår dette gir for jentene. Politiske bestemmelser i forhold til å se prostitusjon som straffbart legger eksempelvis føringer på håndteringen av de som utsettes for tvang.

Ingen av mine informanter var særlig villige til å akseptere at prostitusjon kan være et valg for noen kvinner. Dette tror jeg har betydning i forhold til hva slags hjelp som gis og til hvem. Jeg mener dette bidrar til at kvinner som kommer hjem bare kan fortelle om vold og tvang for å få tilbud om hjelp. Det kan synes som for fagarbeiderne at bekjempelse av menneskehandel blir noe som gjøres gjennom å endre kvinnene. Dette trekker også Bjerkan (2005) fram, og de sier ofre må få reintegreres og samtidig få mulighet til flere roller enn det uskyldige offer, uten å få deres offerkapital redusert.

Kvinner i prostitusjon blir stigmatisert, skam og stigma overfor ofre for menneskehandel vanskeliggjør reintegreringen. Noe som ser ut til å gå igjen, er at de stilles i to kategorier: enten så vil ofre for menneskehandel ses som ofre som trenger hjelp, eller som horer som må reddes og trenger rehabilitering. Slik skilles det mellom de verdige og de uverdige ofrene. De verdige ofrene, de som tydelig har merker etter vold og tvang, og som har klart å rømme unna bakmenn er målet for myndighetene, NGOer og alle andre som jobber i dette feltet. Etniske minoriteter og prostituerte ser for eksempel ikke ut til å være verdige nok ofre.

Dette har slik jeg ser det viktige konsekvenser. For om det kun er en riktig måte å se dette på, vil det påvirke at tvangshistoriene kommer frem, selv fra de som ikke er utsatt for tvang. Hvis ofrene føler at det de har gjort er noe skammelig, vil det være enklere å snakke om tvang og trusler, for på den måten å unngå å miste sin moral for oss. Kvinnene som returnerer kan bare få hjelp hvis de identifiserer seg som offer for menneskehandel på grensen. Hvis de derimot forteller at de har vært prostituerte, har de brutt en lov og kan arresteres, selv om de forteller at prostitusjonserfaringene har hatt negative følger for dem. Det er ikke vanskelig å tenke seg at i et samfunn hvor prostitusjon er sterkt tabubelagt og hvor kvinnene blir stigmatisert selv om de har vært utsatt for tvang, vil de færreste innrømme erfaringen. Det personlige stigmaet blir ikke svakere av at et viktig tiltak i bekjempelsen av menneskehandel er å forandre kvinnene.

I et samfunn hvor kvinner med prostitusjonserfaringer, selv om de har vært utsatt for tvang, blir sett ned på i så sterk grad som i Albania og hvor de møter represalier i nærmiljøet og i familien for dette, er det grunn til å tro at også fagarbeidere kan være bærere av de samme holdninger som resten av befolkningen, til tross for mer kunnskap. Disse holdningene vil påvirke deres ideologi i arbeidet deres.

En viktig grunn til at det kan være vanskelig å anerkjenne situasjoner der kvinner går inn i prostitusjon uten å ha blitt lurt inn i det er at det er straffbart å selge sex i Albania. Det er altså ikke bare stigmatisert å selge sex, det er også ulovlig. Mange kvinner opplever forfølgelse og straff om det viser seg at de har drevet med prostitusjon, uavhengig av om det har dreid seg om tvang. Ingen av fagpersonene jeg var i kontakt med var særlig villige til å akseptere at prostitusjon kan være et valg for noen kvinner. Dette kan i stor grad bidra til at kvinnene som kommer hjem bare forteller om vold og tvang for å få tilbud om hjelp. Og tiltross for vold og tvang vil det likevel være noe problematisk i hvordan man ser på denne gruppen. Det kan synes som for fagarbeiderne at bekjempelsen av menneskehandel blir noe som gjøres gjennom og endre kvinnene.

Problematikken er tydelig i forhold til at offerforståelse i seg selv kan føre til at ofrene på mange måter forblir offer, - og at offerbegrepet er et komplekst begrep. En klargjøring av offerbegrepet og dets innhold vil være av vesentlig betydning for arbeidet med disse kvinnene og hvilke konsekvenser arbeidet har for nettopp ofrene for menneskehandel. Ofrene trenger beskyttelse, men for meg ser det ut til at kvinnene samtidig utsettes for kontroll, og at krisesenterne like mye fungerer som en slags forandringsanstalt. Ofrene må igjennom en prosess for å komme tilbake til samfunnet som såkalte ”normale” personer. Jeg mener de ansatte i slike krisesentere er bærere av de samme stereotype holdninger som resten av befolkningen når det gjelder prostitusjon. For dem er det like skammelig at deres kvinner har drevet med dette som alle andre synes.

En grunn til at offerforståelsen kommer i sentrum kan være at albanske tiltak mot menneskehandel i for stor grad finansieres utenfra, og at organisasjonene som jobber med kvinnene velger fokus av pragmatiske grunner. Det betyr at det kanskje blir mindre rom til å skape tiltak definert ut fra kvinnenes behov. USA, som er en av de største donorene i Albania, setter for eksempel kriterier for hvem de vil gi støtte til, organisasjoner må for eksempel ha samme perspektiv som dem i forhold til prostitusjon. Dette vil i praksis si at organisasjonen må være uttalte motstandere av prostitusjon i seg selv. Sånn jeg ser dette vil dette ha innvirkning på ideologien til de ansatte på krisesenterne og i forhold til hvordan de vil se kvinnene som kommer dit. Det er problematisk at krisesenterne er avhengige av økonomisk støtte for å drive sin virksomhet. Det er også en fare for at ideologien i for sterk grad styres av donorer. Dermed blir krisesenterne avhengige av andre organisasjoner eller andre lands politikk. Jeg mener det ville vært ønskverdig med en mer uavhengig rolle for dem som skal gi et godt hjelpetilbud.

Det er en fare for at dette er politisk styrt, slik at eksempelvis USA kjøper seg makt til å definere samfunnsproblemer. Å være økonomisk avhengig kan føre til at andre interesser legger føringer på driften. En sammenblanding av politiske agendaer og praktiske tiltak kan være direkte skadelig for dem som trenger hjelp, og det er viktig at vi derfor problematiserer båndet mellom hjelp og makt på dette feltet.

[1] Da jeg gjennomførte undersøkelsen min, var det fire krisesentere for kvinner og barn som har vært utsatt for menneskehandel i Albania; tre private og et statlig drevet. Målsetningen min var å søke innsikt og forståelse for reintegreringsprosessen. Dette ser jeg som den prosessen fra kvinnene pågripes her hjemme og til de sendes ut, og frem til de kommer inn i mottaksapparatet i Albania og blir klare til å komme tilbake til samfunnet.

Det er vanskelig å fastslå om det er viktige skjevheter i utvalget. Mange av organisasjonene henviste til hverandre, og disse arbeidet ofte med de samme problemstillingene eller samarbeidet på tvers av profesjoner.

I Albania arbeider en rekke albanske og internasjonale organisasjoner med spørsmål relatert til menneskehandel. Noen av organisasjonene driver krisesentere for ofre for menneskehandel, og yter praktisk hjelp til disse kvinnene. Andre arbeider for å bedre forholdene til folk generelt, blant annet gjennom å påvirke holdningene til myndighetene, eksempelvis menneskerettighetsorganisasjonen Albanian Human Rights Group. Andre organisasjoner jobber ikke med spørsmål relatert til menneskehandel i det hele tatt, men har hatt en interesse for mitt arbeid ved at de arbeider med spørsmål som har med kjønn å gjøre, slik som UNDP. Woman`s advocacy center ble etablert i 1997 av en forening med kvinnelige jurister som jobber for å fremme kvinners rettigheter.

Streheza er et krisesenter for mishandlede kvinner og jenter og har vært drevet siden 1998. Dette senteret pleide tidligere også å huse ofre for menneskehandel.

Refleksione er en albansk NGO som ble opprettet i 1992 og som arbeider spesielt for å fremme likestilling i Albania og for å bekjempe diskriminering av kvinner.

USAID er et uavhengig føderalt myndighetsbyrå og er blant annet opptatt av kvinners stilling i samfunnet. Fordi kvinner står i en spesielt vanskelig situasjon ved kriser eller konflikter generelt har USAID besluttet å bekjempe handel med mennesker gjennom både tekninsk støtte og finansiering.