Jeg ser ingen grunn til at jeg skal stå med lua i hånda. Samfunnet har behandlet meg på en uverdig måte. Likevel har jeg holdt hodet over vannet og vært et verdig menneske, sier Janne, som i dag er leder for Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge (PION).

Ane Rostad Stokholm

(Først publisert: www.dagbladet.no/magasinet/2006/11/20/483469.html)

MAI 1957: En 13 år gammel gutt står og haiker langs E6. Han er i ferd med å forlate barndomsbyen Lillehammer i håp om at et liv i Oslo har noe godt å by på. Hva det måtte være, vet han ikke, men han vet at alt må være bedre enn det han er i ferd med å forlate. Oppveksten som tyskerunge, mobbingen og omsorgssvikten har satt dype spor. Hvem som plukker ham opp, spiller ingen rolle. Han er ikke redd og ser seg ikke tilbake.

OKTOBER 2006: Det hviner i gummi. Burgunderrøde, lange negler trommer på rattet. Gullringer skinner i lyset fra gatelyktene. En sko med høye hæler dytter på gassen, mens sjåføren manøvrerer kjøretøyet gjennom høstmørket med stødig hånd. Hun har langt, blondt hår, vinrød kåpe og frekke briller.

- Noen av kundene mine har jeg veldig respekt for. Jeg forstår situasjonen deres. Mange kommer fra forhold der det seksuelle ikke fungerer. De er ikke perverse, men helt vanlige, sunne, friske menn. Jeg treffer noen fyrer som er så flotte at du ikke ville trodd det! Så kjekke at du kunne daue av mindre!
Janne (62) skrattler så hele bysten hopper, fornøyd med sin egen kommentar.
Hun har feminine og rene trekk, som er en anelse skarpe. Du ville aldri tenkt over at det var Janne som sto så håpefull i veikanten ved E6 med tommelen pekende oppover vårdagen i 1957.

- JEG VAR BLITT mobbet hele livet. Moren min og jeg bodde på en gård. Faren min var tysk offiser under krigen. Jeg traff ham aldri. Daglig fikk jeg slengt «jævla tyskerunge» etter meg. Det kom ikke fra andre unger, men fra voksne som skulle vært omsorgspersoner.

Jannes forhold til moren var ikke særlig nært. Da hennes bror døde under førstegangstjeneste i militæret, gled de to enda lengre fra hverandre.
- Min mor, som jeg tiltalte ved fornavn, sørget seg nesten i hjel over min brors dødsfall. Jeg ble gående mye for meg selv og lukket meg veldig inne. Skolen var heller ikke et fristed for meg. Noen av lærerne sa rett ut at jeg ikke hadde noe der å gjøre fordi det aldri ville bli noe av meg uansett.

Samtidig begynte en visshet å vokse i henne.
- Jeg gikk rundt i mors sko og prøvde tøyet hennes alt som fire- femåring. Det kjentes så riktig for meg, selv om jeg ikke klarte å sette ord på hva det var. Men jeg røpet det aldri for noen.
Snart skal hele Norge få et innblikk i Jannes liv. Et filmteam har fulgt henne i nesten to år. Mandag sendes dokumentaren på TV 2.

RETT FØR MAGASINET treffer henne denne kvelden, har hun vært sammen med en kunde. En av de faste. Hennes sjette kunde i dag. For et samleie som varte i drøye ti minutter, fikk hun 1500 kroner.
Hun sier nok en gang at de fleste kundene hennes er vanlige menn med vanlige liv. Og at ingen kvinner burde utelukke at nettopp deres mann eller kjæreste oppsøker prostituerte.
- Dere burde følge litt med, sier hun. - Mange er for naive i forhold til hva mennene deres driver med. Jeg vet om flere som har kjørt forbi her i strøket og som har sett noen de kjenner stoppe bilen foran ei jente. Det er ikke få ganger jeg har hørt: «Fy faen, det er naboen min, jo!», eller: «Herregud, det er fastlegen min!».
- Etter så mange år og så mange menn må du ha opplevd både bisarre og morsomme episoder?
- Jo, når man treffer en mann som har liten pikk, for eksempel. Da kan det være vanskelig å holde maska. Jeg traff en som hadde en veldig liten en, og i tillegg en veldig liten bil. Jeg måtte nesten teipe på kondomet, så liten var den. Men han sa bare: «Den er liten nå, men hadde jeg hatt større bil ...» Da svarte jeg: «Jeg er glad du ikke har buss, jeg!» Ha-ha-ha!
Hun bryter ut i nok en rungende latter og klarer nesten ikke å holde øynene åpne. Så blir hun med ett alvorlig.
- Jeg ser ingen grunn til at jeg skal stå med lua i hånda. Samfunnet har behandlet meg på en uverdig måte. Likevel har jeg holdt hodet over vannet og vært et verdig menneske. I hvert fall tilsynelatende. Selv om jeg noen ganger skulle ønske jeg hadde en høyere utdannelse og ble respektert på en annen måte. Men å få være med på en verdenskongress for prostituerte i Brussel i EU-hovedkvarteret, og få treffe så mange fantastiske og sterke mennesker, det er oppmuntrende, sier Janne, som deltok på kongressen som leder for Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge (PION).
- Nå står du fram med hele livshistorien din. Rubbel og bit. Det kan jo tenkes at det vil få konsekvenser for levebrødet?
- Det har oppstått mange spennende øyeblikk under filmingen, og jeg er selvfølgelig redd for at dette kan føre til negative reaksjoner og at jeg mister noen kunder. Men jeg synes det er viktig at folk får vite hvordan det er å leve sånn, og hvordan og hvorfor det ble som det ble. Jeg vil vise hele livet mitt på godt og vondt.

JANNE KJØRER RUNDT i Oslo sentrum. Hun har vært leder for PION i tre år nå. Hver kveld tar hun seg en tur rundt i sentrum for å snakke med jentene som jobber på gata. De kaller henne mamma og blir alltid i godt humør når hun kommer. Janne teller jentene og ser etter nye fjes.
- Det er noe ganske annet å være prostituert i dag enn da jeg startet. Samholdet mellom jentene var bedre da, og de fleste var friske og sunne. Men herregud, jeg var jo så ung.
Janne skjønte tidlig hva som måtte til for å overleve i hovedstaden. De første dagene etter at hun kom til byen, fikk hun sove over hos noen homofile menn som hun traff tilfeldig i sentrum. Gjennom dem møtte hun så en annen ung gutt som skulle få stor betydning for livet hennes.
- Etter at jeg kom til Oslo, begynte jeg umiddelbart å kle meg som jente. Det tok ikke lang tid før jeg møtte min «sluskevenninne», som jeg kalte ham. Han var også bare 12-13 år, transvestitt og dreven i gamet. Jeg var med «henne» på jobb og lærte på den måten hva jeg skulle gjøre med kundene.
Hun parkerer bilen nede ved Kvadraturen i Oslos havneområde og lener seg tilbake i setet. Flere jenter står i nærheten og venter på neste tur. Janne er mild og vennlig. Så fort hun har mulighet, forteller hun en vits, gjerne litt seksuelt ladet, og så ler hun godt igjen.

JANNE KAN IKKE HUSKE første gang hun solgte sex. Men hun syntes aldri det var ekkelt. Det ga henne bare ingenting. Hun ønsker ikke å gi inntrykk av at det var greit for en tenåring å prostituere seg, tvert imot. Men når det først skulle bli sånn, kunne hun like gjerne gjøre det beste ut av det.
- Jeg begynte å selge sex som jente - bandt opp penisen og stoppet ut BH-en. Menn er jo så lettlurte. De lar seg fort sjarmere. Jeg lot aldri kundene komme i buksene mine, men i ettertid har jeg forstått at noen av dem må ha skjønt hvordan det egentlig hang sammen. Det var lange dager og jeg tjente gode penger. Jeg var populær. Noen av jentene var nesten misunnelige og sa at de skulle ønske de var som meg. Jeg var up-to-date med hår og mote og hadde mange faste kunder. Det viktigste var å overleve. Jeg jobbet hele tida, for å få dagene til å gå.

I PERIODER hadde hun ikke noe sted å bo. I over ett og et halvt år bodde Janne i et kott i en trappeoppgang. Kundene møtte hun på gata. Det var ofte vanskelig å finne et sted hvor hun kunne ta dem med, med mindre kunden selv hadde et kontor eller en leilighet.
Noen av kundene var flotte menn som det hendte hun fikk følelser for.
- Jeg kunne forelske meg i noen av dem, men det var jo håpløst. Jeg visste at det aldri ville bli gjensidig. Til tider gjorde det meg deprimert, og innimellom kunne det bli litt mye. Politiet var ofte etter meg. En gang tvangsklippet de meg nede ved Victoria terrasse. Det var en skam for byen å ha et vesen som meg flyende rundt, forteller Janne.
Hun ble arrestert flere ganger som mindreårig prostituert. Hun innrømmer at hun føler en viss bitterhet over at ingen hjalp henne.
- Politiet kastet meg rett ut igjen på gata. Barnevernet brydde seg ikke om meg. Når jeg ser en mindreårig jente på strøket i dag, ringer jeg umiddelbart til barnevernsvakta.

DA JANNE VAR OVER 20 år, ble hun kontaktet av
Frelsesarmeen. De lurte på om hun ikke kunne ringe sin mor. Janne bodde på Grünerløkka og hadde ikke gitt lyd fra seg siden den dagen hun haiket bort fra Lillehammer. Nå skulle hun treffe moren som ikke ante hva slags liv det som en gang var sønnen hennes levde.
- Jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne. Jeg prøvde å la være å fortelle henne om livet mitt, men jeg skjønte at det ikke ville være riktig. Hun ble ikke sint, men sa bare: «Jeg kan ikke gjøre noe med det, men vær for Guds skyld forsiktig.»

ØNSKET OM Å bli fullstendig kvinne gjorde at Janne
seriøst vurderte kjønnsskifte. At hun har jobbet som prostituert og til en viss grad har skjult at hun var født som mann, har likevel aldri hindret henne i å ha forhold til menn.
- Jeg ble forelsket i en fyr og flyttet med ham til Danmark. Han var homofil og jeg var egentlig ikke interessert i homser. Jeg var en kvinne som ville ha en heterofil mann. Vi var sammen i tre- fire år, men han utnyttet meg. Han var hallik, men jeg var forelsket og så opp til ham. Det var vanskelig å komme seg ut av det. Men det er ikke noe jeg vil dvele noe mer ved.
Tilbake i Norge ble Janne stadig mer frustrert. Hun var ikke fornøyd med utseendet og syntes stemmen var for mørk. Noe føltes hele tida feil. Hun begynte på en hormonbehandling som skulle vare i fem år. Hun utviklet bryster og var i ferd med å gjennomgå forvandlingen da hun fikk en uventet melding fra legen som behandlet henne.
- Han sa at jeg ikke var garantert operasjon selv om jeg hadde begynt på hormonbehandling. Jeg fikk fullstendig sammenbrudd. Dette hadde jeg jo ventet på hele livet! I sinne ommøblerte jeg kontoret hans på to sekunder, for å si det sånn. Jeg fikk også høre at enkelte på sykehuset mente at jeg ønsket operasjonen for å tjene mer penger. Det var fryktelig sårende.
Ved hjelp av en forståelsesfull lege fikk hun i 1978 omsider gjennomført kjønnskorrigeringen. Operasjonen ble dekket av det offentlige. Å våkne opp som hundre prosent kvinne var en ubeskrivelig følelse.
- Jeg var så glad. Endelig var jeg hel. Alt var riktig - slik som det burde vært fra begynnelsen.

DA HUN KOM ut fra sykehuset, hadde hun en å dele gleden med. Et par år tidligere - på en blinddate - møtte hun mannen hun skulle tilbringe de neste 25 åra sammen med, som hans kone. Forholdet var åpent og sterkt fra starten av.
- Det var ekte kjærlighet på godt og vondt. Og det var rene ord fra dag én. Han visste alt. Det gjorde ikke familien hans. Det syntes jeg ville bli for vanskelig for dem.
Tida før kjønnskorrigeringen hadde hun og ektemannen lite seksuell kontakt. Det var følelsene mellom dem som var det viktigste.
- Han var forelsket i meg som person. Jeg lovte ham ingenting, selv om han nok ville at jeg skulle slutte med det jeg drev med. Men jeg har bestandig vært opptatt av å klare meg selv og ønsket en viss standard på livet. Derfor ville jeg fortsette å tjene mine egne penger.

EKTEPARET BODDE sammen i Sverige. De siste 18 åra har Janne pendlet mellom det svenske hjemmet og «jobbleiligheten» i Oslo. Ektemannen har måttet finne seg i at hun hver søndag har lastet bilen full med klær og forlatt ham. Fram til torsdag har hun tatt imot kunder i Oslo-leiligheten, og så vendt tilbake til familielivet. Men i fjor gikk det ikke lenger.
- Da jeg ble leder for PION, ble det mye oppmerksomhet rundt meg. Familien hans taklet det dårlig. De var ganske fordomsfulle og anklagde meg nærmest for å være skyld i all prostitusjon i Norge. Det var veldig sårende - dette var mennesker jeg var veldig glad i. Familiens reaksjon ble for mye for min eksmann.
Janne pendler fortsatt mellom Sverige og Oslo, der hun tar imot både nye og faste kunder. Før operasjonen hadde hun aldri samleie med kundene. Nå har hun en konstruert klitoris av det som en gang var urinrøret. Nervetrådene i området rundt gir henne full følsomhet.
- Det hender jeg får orgasme når jeg er sammen med en kunde. Det kommer litt an på hvordan han ser ut.
Hun ler og virker for første gang nesten litt brydd.
- Nei, det har også mye med teknikk å gjøre. Det seksuelle er i de fleste tilfeller en mekanisk greie.
- Jeg utvikler selvfølgelig et slags vennskap, et slags sosialt forhold til kundene. Det hender vi bare prater og ikke gjør noe seksuelt. Noen trenger en de bare kan gå på kino med.

I SINE 50 ÅR som prostituert har Janne bare opplevd én voldsepisode. Det skjedde for to år siden, da hun tok imot en kunde i leiligheten sin i Oslo. Mannen, som var i trettiåra, hadde svart på en av annonsene hennes. Idet Janne gikk foran ham inn i leiligheten, angrep han.
- Han slo meg i bakhodet med en machetekniv. Gudskjelov svimte jeg ikke av. Jeg fikk snudd meg og spurte: «Hva i himmelens navn er det du driver med?» Han sa med rolig stemme: «Jeg skal drepe deg.» Jeg sparket ham i magen.
De neste minuttene utspant det seg en dramatisk kamp. Mannen hadde med seg nok en kniv og stakk Janne mange ganger. Hun blødde fra brystet, men klarte likevel å få overmannet kunden. Hun bandt ham fast med et skjerf og ringte noen venner som igjen kontaktet politiet.
- Han var jurist og jobbet for staten. Det viste seg at han hadde ruset seg i flere år. Han fikk seks måneder betinget fengsel og ble tvunget til å si opp stillingen sin. Jeg fikk et par og tjue tusen i erstatning, men ingenting for tapt arbeidsfortjeneste. Jeg har fortsatt problemer med episoden og drømmer mye om det. Jeg er sterk og tøff, men også jeg kan bli redd.
Janne var bekymret for at implantatene hennes var blitt skadet under knivstikkingen. På sykehuset fikk hun beskjed om at det ikke var noen fare.
- Da jeg endelig ble innlagt, fjernet de vev og reopererte begge brystene. Det ene implantatet var for øvrig pill råttent. Jeg hadde gått med det i ti år for lenge. Det gikk i fullstendig oppløsning i det øyeblikket det kom ut av kroppen min. Den eneste bonusen med hele knivstikkingen var vel at jeg fikk jekket opp størrelsen på disse lite grann, ler hun og løfter på de store brystene.
Hun blir straks mer reservert på spørsmål om hun noen gang føler skam.
- Jeg har rett og slett ikke lov til å føle skam.
Mer vil hun ikke si om den saken.

JANNE SNAKKER heller om dem som styrer og utnytter jentene. Om bakmenn, bordelleiere og brutale kunder. Hun forteller om klønete kunder, om tida da nesten alle kondomene sprakk og hun ba jentene om å ha med seg ei flaske vann i veska slik at de kunne skylle seg i skrittet dersom ulykka først var ute. Hun snakker om sykdommer og håpløse menn som synes det er greit å ha ubeskyttet sex dersom jenta ser frisk ut.
- Tror du på Gud?
- Jeg tror det er noe der oppe. Jeg tror min skjebne er staket ut på forhånd. Han trengte nok også et menneske som meg. Jesus omga seg jo med alle. Horer og svikere, ja, vi ble funnet opp tidlig, vi. Men jeg tror at omtanke, bekymring, ømhet og godhet for andre også er en religion. Å være gode mot hverandre er en nøkkel til en slags kristendom. Det er klart det er en mening med det hele.
- En del av meningen med livet vil for mange være å få barn?
- Barn skulle jeg forferdelig gjerne fått. Det er lagt til rette for at vi - da mener jeg vi som ikke er født som kvinner - også skal kunne få barn gjennom adopsjon. Men det å ha et barn som kan arve deg? Jeg har tenkt på det mange ganger.
Det nesten største tapet for Janne da hun skilte seg fra ektemannen, var nettopp å miste kontakten med barna i eksens familie.
- Jeg var jo tante til mange av hans nieser og nevøer. Det er vondt at de er borte. Jeg mistet virkelig en familie.

TELEFONEN hennes ringer. Det er en kunde.
- Ja, hele meg er spesiell, sier hun.
Stemmen i den andre enden vil avtale et møte.
- Jeg gjør vanlig, myk normalsex. Greit, ring meg en halv time før du kommer.
Hun legger på.
- Han var 24 år. Vi skal treffes i morgen. Det er mange unge fyrer som kontakter meg og som er nysgjerrige på voksne damer. I annonsene mine står det akkurat hvor gammel jeg er. Men de kommer også med taxi fra gamlehjemmet. Jeg har kunder opp i nittiåra. Så godt som jeg holder meg, kan jeg sikkert holde på i mange år til!
Hun smiler.
- Det er rart med det. Jeg blir nesten litt stolt noen ganger, over at jeg kan sjarmere en så ung fyr. Noen av dem er så flotte - og tenk på hvor mange pene damer det finnes i denne byen. Likevel foretrekker han meg. Sånn tenker jeg noen ganger. Jeg er blitt fortalt at jeg har et vinnende vesen.
For Janne er kvelden snart over. I morgen skal hun hjem til Sverige. Der har hun to skinker og et fenalår som hun har speket og røkt selv, hengende på terrassen.
- Jeg spiste av den ene skinka i helga og den var helt nydelig! Hun smatter litt på ordet.
- Nydelig, ja, det var den. Jeg graver også laks og ørret og ønsker meg så veldig en røykeovn. Jeg har planer om å bygge en stor og fin en.
- Bortsett fra røykeovn - hva ønsker du deg for framtida?
- Tja, jeg har bare en vanlig pensjon, så vi får se. Hvis jeg ikke gifter meg med en rik mann, da. Er det ikke det alle vi jenter drømmer om? Det er ikke lenger jeg som skal pleie mannfolka, nå er det jeg som skal bli tatt vare på. Nå er det min tur.

Dokumentarfilmen «JANNE - prostituert i 50 år» er produsert av Anders Sæther i Tellus Works Television. Teamet som har fulgt Janne på nært hold i to år er Dagbladets journalist Gunnar Ringheim (manus/regi) og fotograf Martin Otterbeck.