Omfanget av gutteprostitusjon kan være mer enn tre ganger så høyt som tallet for tilsvarende jenter midt i tenårene.

André Oktay Dahl (H), medlem av Stortingets justiskomité

(Først publisert: Aftenposten 04.10.06)


Prostitusjonsdebatten blusser opp med jevne mellomrom, og det siste året har den vært eksepsjonelt sterk, spesielt på bakgrunn av at "aggressive" nigerianske prostituerte kvinner har inntatt Oslos gater. I denne debatten er det meste av begreper blitt blandet, og de flest mulige omkamper er ført med til dels varierende motivasjon og moralistiske undertoner. En annen viktig debatt har dreid seg om de grove voldtektene man har sett i løpet av sommeren. Menn som trakasserer og forgriper seg mot kvinner, har fått bred og fortjent oppmerksomhet av for eksempel justisminister Knut Storberget og justiskomiteens leder Anne Marit Bjørnflaten (Ap), med solid om enn ikke alltid nyansert støtte av kvinnegruppen Ottar m.fl. Det som imidlertid igjen er så slående, er debattantenes usynliggjøring av menn som offer i disse to debattene.

En enda større skam.
I begrepene "prostituert" og "voldtektsoffer" skjuler det seg nemlig et usynlig kjønn; kvinne. Den mannlige prostituerte eller overgrepsoffer er ikke bare mer tabubelagt enn den kvinnelige, han gis heller ikke plass i språket vårt.
Skammen er enda større for gutter som selger sex eller blir utsatt for overgrep, stigmaet er dobbelt. Og de får liten drahjelp av alle de kvinner og menn som i det offentlige rom lar seg opprøre når det er snakk om kvinnelige ofre. Gjentatte ganger har jeg på tomannshånd utfordret ulike (kvinnelige) likestillingspolitikere til å fokusere også på dette, men responsen har vært heller laber og har i beste fall medført at menn kanskje kommer med i en rask og innskutt bisetning. Rullegardinen har gått ned, og man kan få følelsen av at enkelte kvinneaktivister er så tradisjonsbundet i sitt kjønnslige verdensbilde at de simpelthen ikke makter å forestille seg mannen som offer, men kun som et dyrisk subjekt som tar det han kan få.

Latterliggjort i mediene.
I pornodebatten har jeg til gode å høre for eksempel kvinnegruppen Ottar eller KrF nevne situasjonen for mannlige pornoskuespillere med et eneste ord. Det er spesielt. Til overmål risikerer menn som anmelder seksuelle overgrep begått av kvinner å bli latterliggjort i mediene, slik tilfellet var for få år siden. Tanken ser ut til å være at mannen er fornøyd så lenge han "får seg", og at det råder en forestilling om at det er forskjell på menn og kvinner både med hensyn til veien inn i og skadevirkningene av prostitusjon.

Taushet av bekvemmelighetshensyn
. Jeg vil påstå at det offentlige Norge av bekvemmelighetshensyn og kulturelle fordommer har valgt å lukke øynene for at omfanget av gutteprostitusjon kan være mer enn tre ganger så høyt som tallet for tilsvarende jenter midt i tenårene. Den siste tids debatter viser at mange kvinner og politikere som står på barrikadene ikke greier å fri seg fra det tradisjonelle slagordet om at "Prostitusjon er vold mot kvinner" og sørger dermed for at gutter og menn som ofre for seksualisert vold og som prostituerte med særegne utfordringer (bevisst), nedprioriteres.
KrF-representantene Hans Olav Syversen, May-Helen Molvær Grimstad, Bjørg Tørresdal og Åse Woie Duesund har nå til behandling ulike forslag om tiltak mot menneskehandel m.v. i justiskomiteen. Menn inntar også her uten unntak rollen som overgriper og horekunde. I forbindelse med behandlingen av dette forslaget og ikke minst i forbindelse med statsbudsjettet, har jeg imidlertid et lønnlig håp om at de som er opptatt av overgrep og prostitusjon som sådan, har interesse for å bryte tausheten, utvide horisonten og debatten og ikke igjen svikte alle dem man i årevis har valgt å forbigå i taushet fordi det ikke passer inn i det kvinnelige likestillingspolitiske verdensbilde.