May-Len Skilbrei, forsker

(Først publisert: Social & Hälsevårdsnytt, 10. oktober 2006)

Etter hvert som det norske prostitusjonsmarkedet har blitt mer internasjonalt, oppstår nye utfordringer i sosialt arbeid. Kvinner fra ulike land har ulike muligheter til å ivareta sine interesser i Norge. Kvinner fra Øst-Europa har befunnet seg på det norske prostitusjonsmarkedet lenge, og en del av dem har slått seg ned i Norge. Kvinner fra Nigeria begynte først for to år siden å dukke opp i gateprostitusjon i Oslo.

Dette betyr at de står i veldig ulike situasjoner mens de er i Norge, og særlig kvinner fra de nye EU-statene opplever at deres rettigheter og muligheter til å gjøre noe annen enn prostitusjon har blitt bedret. Jeg har nettopp utført en undersøkelse blant kvinner fra Nigeria. De er som nyankommen gruppe lite etablert, har lite kunnskap om de norske hjelpetiltakene og lite tillit til politiet. Kvinnene har ofte lengre opphold i andre europeiske land bak seg, særlig Italia og Spania, og kjenner mye bedre til systemene der. Ofte har de dårlige erfaringer med politiet i disse landene. Noen av kvinnene nøler med å kontakte politiet når de har blitt utsatt for vold.

En annen grunn til at de nøler med å ta kontakt med politiet kan være at de er i landet illegalt, og at de vet at de antakelig vil bli sendt ut av landet hvis de blir oppdaget. De nigerianske kvinnene bruker hittil prostitusjonstiltakene mest for å få kondomer og for å få hjelp til helsespørsmål. Pro-sentret i Oslo (sidan XX) tilbyr helsetjenester til kvinner i prostitusjonen flere dager i uka, og en sykepleier starter nå opp i Stavanger for Kirkens bymisjon. Kommunene og frivillige organisasjoner tilbyr også rådgivning, varmestuer og språkkurs, men kvinnene fra Nigeria bruker inntil videre disse tjenestene i begrenset grad.

Kvinnene fra Nigeria har som sagt liten kunnskap om det norske samfunnet og sine rettigheter der. Det norske samfunnet har også lite kunnskap om dem. I flere av de store byene har tilstedeværelsen av nigerianske kvinner i gateprostitusjonen vakt sterke reaksjoner, blant annet med krav om at kvinnene skal fjernes fra gatene fordi man opplever det slik at de oppfører seg annerledes enn andre gateprostituerte. At de vekker slik oppsikt har også konsekvenser for kvinnenes mulighet til å skaffe seg bolig og å finne steder innendørs der prostitusjonsturene kan tas. For eksempel forteller mange om at de ikke får lov til å jobbe fra pensjonater og hoteller der de vet norske og østeuropeiske kvinner får arbeide. De føler seg diskriminert på mange fronter, og dette svekker deres opplevelse av å kunne få hjelp med problemene sine.

Fordi de har problemer med å få ta turer på pensjonater og hoteller er det mange som blir med kundene hjem, noe som er veldig risikabelt. I kundens bolig har de få muligheter til å beskytte seg og det at han er på hjemmebane kan bety at kan oppfører seg verre. Kvinnene forteller at det oppstår språklige og kulturelle misforståelser i forhandlingene med kunden, og dette gjør også situasjonen mer risikabel. Det kan hende at kvinnene møter mindre respekt enn andre fordi de er svarte og fordi kulturforskjellene oppleves som store, og det kan gjøre dem utsatt for vold. Vi har ingen mulighet til å vite hvilke kvinner som er mest utsatt for kundevold, siden det meste av denne volden går urapportert. Men i løpet av prosjektet ble vi slått av at omfanget av vold kvinnene fortalte om skiller seg far det vi er vant til fra andre undersøkelser blant kvinner i prostitusjonen.

Selv om kvinnene ofte hadde prostitusjonserfaringer fra andre europeiske land, var det ofte snakk om klubbprostitusjon. I Norge ender de i gateprostitusjonen, og mange av kvinnene så ut til å ha lite kunnskap om hvordan de opererer der. De er ikke vant til måten forhandlingene og gjennomføringen foregår på gata, og det svekker deres forhandlingsposisjon. Dette kan for eksempel bety at de ikke har mye å stille opp med hvis kunden vil ha sex uten kondom. Dessuten er kvinnene på grunn av sin usikre situasjon i Norge og problemer med å skaffe seg den hjelpen de trenger fra det offentlige mer nådegitt kundene og de kravene de stiller. De har også mer å tape enn mange andre kinner i prostitusjonen. Mange har en høy gjeld å betjene, enten fordi de er ofre for menneskehandel eller har reist ut av Afrika ved hjelp av menneskesmuglere, de jobber for en hallik i Norge eller de må sende penger til en stor familie i hjemlandet med få andre inntektskilder enn utvandrede familiemedlemmer.

Alt i alt fant vi at kvinnene fra Nigeria befinner seg i en vanskelig og sårbar situasjon i Norge, som dreier seg om både det norske hjelpeapparatets muligheter til å møte deres behov, ulovlig opphold, negative erfaringer og diskriminering som svarte kvinner og store krav til inntjening pga gjeld, halliker og familiens behov. Undersøkelsen har gjort det synlig at ulike kvinner kommer inn i prostitusjonen med ulike ressurser og behov, og at den økende internasjonaliseringen av norske prostitusjonsmarkeder innebærer store utfordringer for det norske hjelpe- og kontrollapparatet.


May-Len Skilbrei er sosiolog og jobber som forsker på Fafo i Oslo. Der holder hun på med prosjekter om migrasjon, prostitusjon og menneskehandel. Hun har tidligere utført flere prosjekter om disse temaene og har utgitt flere rapporter og artikler om det.

Artikkelen tar utgangspunkt i et prosjekt som ble gjennomført i løpet av vinteren og våren 2006 på forskningsinstituttet Fafo i Oslo av May-Len Skilbrei, Marianne Tveit og Anette Brunovskis. Det var Justis- og politidepartementet som finansierte prosjektet, og målsettingen var å skape kunnskap om kvinner fra Nigeria som befinner seg i prostitusjon i Norge. Prosjektet resulterte i rapporten Afrikanske drømmer på europeiske gater. Rapporten er basert på kvalitative intervjuer med 13 kvinner, observervasjon av gateprostitusjonen i Oslo og Stavanger og samtaler med omtrent 70 nigerianske kvinner til. Intervjuer med fagpersoner som har kontakt med kvinner fra Nigeria i gateprostitusjon i Norge gjennom jobben sin, slik som sosialarbeidere, polititjenestemenn og asyladvokater, var også viktig for å skape kunnskap om hvordan kvinnene blir forstått og møtt i dag og for å få mer kunnskap om hva som kjennetegner deres situasjon. Prosjektet handlet både om kvinnenes situasjon i hjemlandet forut for migrasjon, migrasjonsprosessen og deres situasjon i Europa, i tillegg til å være et casestudie av kompleksiteten i forholdet mellom menneskehandel, menneskesmuglig og hallikvirksomhet.