Hvis dere de siste ti årene har fulgt med på hva politikere sier om kvinner som
selger sex, har dere kanskje lagt merke til at de nærmest har konkurrert om å være
mest bekymret for hvordan de har det. Debatter i media, på stortinget og i
kommunestyrer rundt om i landet har dreid seg om hva vi kan gjøre for dem. Den
grensekryssende prostitusjonen har fått særlig oppmerksomhet, og utenlandske kvinner
som selger sex i Norge blir automatisk beskrevet som noen som trenger vår hjelp.

Det finnes noen unntak, og det er de som sier rett ut at migrasjonen til kvinner som
selger sex er uønsket og at problemet med denne prostitusjonen er at den plager oss,
ikke dem. Men, som jeg vil vise, er det ikke sikkert at forskjellene mellom disse
politikerne og andre, er så store som man skulle tro.

Jeg har skrevet et kapittel i boka Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede
som ble utgitt av Universitetsforlaget tidligere i rå.
Kapittelet mitt heter
«Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll»
(Skilbrei 2013) og handler om hvordan ulike hensyn, virkemidler og argumenter
settes i sving i hvordan det norske samfunnet møter
grensekryssende prostitusjon, og jeg viser hvordan dette ikke utgjør en
helhetlig politikk, men heller viser svært ulike forståelser av hva og hvem som
er problemet.

Det at det de siste ti årene har vært et sterkt fokus på menneskehandel i det norske
samfunnet og på utviklingen av menneskehandelspolitikk, har hatt store konsekvenser
for hvordan utenlandske kvinner som selger sex i Norge blir møtt. Som nevnt over
kommer det til uttrykk ved at de møtes med antakelser om at de har blitt utnyttet og
trenger hjelp. Med offerstatus og hjelp kommer kontroll, som jeg vil beskrive under,
men med kontroll kommer ikke nødvendigvis hjelp.

Spørsmålet om menneskehandel har også påvirket debattene om hvordan prostitusjon i
seg selv skal håndteres, og i 2009 ble det forbudt å kjøpe seksuelle tjenester, både
ut fra argumenter om at man med det ville redusere og forebygge prostitusjon og om
at lovendringen ville redusere og forebygge menneskehandel. All prostitusjonskjøp
rammes av forbudet, også kjøp utenlands og kjøp fra menn, men det er ikke tvil om at
innsatsen rettes sterkest mot menn som kjøper sex av kvinner i den mest
tilgjengelige prostitusjonen i de store byene i Norge. Dette sier oss noe om hva som
står i sentrum i hvordan prostitusjon defineres som et problem, og hva som framstår
som mindre viktig; kampen mot prostitusjon og menneskehandel retter seg ikke mot all
prostitusjon og all menneskehandel.

Fokus på menneskehandel har, sammen med andre faktorer, sørget for å holde
prostitusjon høyt på den politiske agendaen lenge. Det er ikke nytt at prostitusjon
er høyt på den politiske agendaen. Det er heller ikke nytt at
prostitusjonspolitikken håndheves selektivt fordi det er mange ulike hensyn,
virkemidler og argumenter i sving. Det spesielle ved vår nåværende situasjon er
hvordan den globale kampen mot menneskehandel, som en form for grensekryssende
internasjonal kriminalitet, med dens tiltaksapparat og verdisett har sørget for å ta
tiltaksviljen her hjemme et skritt videre.

Utenlandske kvinner som selger sex i Norge, eller som mistenkes for å planlegge det,
møtes av representanter for norske myndigheter på grensen, mens de er i Norge og i
hjemlandet. Og i kapittelet mitt beskriver jeg tre slike møtepunkter hvor kvinnene
ikke bare håndteres som noen som selger, eller mistenkes for å selge, sex, men også
som migranter. I disse kombineres strafferettslige målsettinger og virkemidler og
innvandringspolitiske målsettinger og virkemidler, på ulike måter.

Det høres jo svært positivt ut at flere er opptatt av at personer som selger sex
ikke utnyttes, men, som jeg beskriver nærmere under, har dette også noen påtakelige
negative konsekvenser for kvinner som selger sex som får sine rettigheter og
muligheter innskrenket. Det å selge sex og det å krysse grenser for å gjøre det, er
fullt ut lov i Norge, men, utenlandske kvinner møtes likevel som om det er forbudt.
Skillet mellom lovlig og ulovlig oppløses, definisjonen av hvem som er offer og hvem
som er gjerningsperson er en annet i offentlig debatt enn i praksis, og skillet
mellom utenfor og innenfor gjøres uviktig, for for denne gruppen er virkelig grensen
overalt.

Operasjon Husløs
Siden 2007 har Oslopolitiet gjennomført Operasjon Husløs. Denne aksjonen innebærer
at politiet med hjemmel i hallikparagrafen gjennomfører besøk i leiligheter kvinner
som selger sex leier, for å se etter mulig menneskehandel. Disse besøkene involverer
dokumentsjekk, og noen ganger også ransaking. Dette gjøres ikke fordi kvinnene selv
mistenkes for å ha gjort noe galt, men fordi de mistenkes for å være ofre. Etter
besøket sender politiet brev til utleier og informerer om at leietaker selger sex og
videre forteller de at utleier risikerer halliktiltale hvis hun eller han ikke sier
opp leieforholdet. Utleiere frykter selvfølgelig dette, og sier opp leieavtaler. Noe
som betyr at kvinnene både mister bolig, derav politiets eget navn på aksjonen,
Operasjon Husløs, og depositum. Politiet oppsøker også hoteller der kvinner de mener
selger sex opererer med samme trussel. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det
skaper svært ubehagelige og krenkende situasjoner når kvinner avsløres som
prostituerte i nabolagene sine.

Videre kan dokumentsjekk og ransaking avdekke at kvinnene selv ikke har rent mel i
posten: noen blir tatt for narkotikalovbrudd, andre tas for å mangle lovlig opphold.
Omkostningene av denne aksjonen er altså potensielt veldig store for kvinnene; de
kan dømmes og sendes ut av landet.

Bakgrunnen for aksjonen er at politiet vil uroe markedet for å forebygge
prostitusjon og menneskehandel, og at de vil avdekke hallikvirksomhet,
menneskehandel og sexkjøp. I hvor stor grad de faktisk gjør det, og hvorvidt dette
eier opp for de omkostningene aksjonen har for kvinner som selger sex, er et åpent
spørsmål. Aksjonen er en del av en oppkriminalisering av prostitusjonsfeltet, og den
økte kontrollen som gjennomføres i menneskehandelens navn, har konkrete negative
konsekvenser for kvinner som selger sex. Politiet er ved mange ulike anledninger
informert om at dette gjør livet vanskeligere for kvinner som selger sex, men
fortsetter praksisen. Målet om å forhindre utnytting i prostitusjon er selvfølgelig
et legitimt mål, men det er også en fare for at den brede enigheten om dette gode
målet, helliger midler som er like skadelige for kvinner som selger sex og gjør dem
ytterligere avhengige av tredjeparter som utnytter dem.

Identifisering av vitner på grensen
Det har lenge blitt definert som et problem at det er vanskelig å reise
menneskehandelsrettssaker. Det er ofte få vitner og tekniske bevis, og det gjør
påtalemyndighetene svært avhengige av at offeret selv er villig til å vitne. Dette
har gitt en vilje til å utvikle egne framgangsmåter ovenfor denne gruppa, som ikke
brukes ovenfor andre ofre for kriminalitet. Et av disse er koblingen av avdekking av
ofrenes egne lovbrudd og "avsløring" av dem som ofre. Politiet bruker ved flere
anledninger lovbruddene til antatte ofre for menneskehandel som en måte å åpne
menneskehandelsetterforskninger på. Dette gjør man ved å aktivt jobbe for å avdekke
manglede oppholdstillatelse eller lovbrudd hos antatte ofre for å skape en anledning
til å få en samtale med antatte ofre, og i den forbindelse, informeres også de
antatte ofrene over hva de risikerer på grunn av manglende oppholdstillatelse eller
lovbrudd, men at hvis de i stedet er ofre for menneskehandel, frafalles saken.
Videre: Som et resultat av behovet det norske samfunnet har for samarbeidet til
ofrene, har man også etablert en egen oppholdsordning for ofre som er villige til å
samarbeide med påtalemyndighetene: hvis de hjelper oss, hjelper vi dem.

Flere saker er etterforsket og ført til fellende dom på dette grunnlaget, og det er
positivt på mange nivåer. Samtidig skaper dette noen utfordringer det er viktig at
vi som samfunn tar stilling til. For det første truer det rettssikkerheten til de
tiltalte at vitnene mot dem har store fordeler ved å vitne; når varig
oppholdstillatelse er noe av det mange av kvinnene ønsker og trenger mest; hvordan
kan vi da stole på det de sier for å få det. Dette er allerede tatt opp som et
problem i retten. For det andre kan disse incentivene presse kvinner til å
samarbeide om en rettssak uten at de selv er klare for det. Som ofre for alvorlig
kriminalitet ellers, kan det å bistå i en straffesak være svært vanskelig.

Å stoppe noens migrasjon, for å forhindre at andre begår lovbrudd
Den tredje praksisen jeg diskuterer i kapittelet, er det faktum at norske
myndigheter i praksis nekter noen kvinner som selger sex adgang til Norge. Det er
flere eksempler på at kvinner nektes innreise til Norge fordi man tror eller vet at
de kommer for å selge sex. I noen tilfeller er det snakk om et forsøk på å beskytte
kvinnene fra å bli ofre for menneskehandel, mens det i andre tilfeller er snakk om
at kvinner har blitt nektet innreise for å hindre andre i å bryte straffeloven. Et
eksempel på det siste er at kvinner stoppes på flyplassen og returneres til
utreisestedet fordi "de gjør andre til kriminelle", som Politiførstebetjent Anders
Lie sa da han skulle forklare hvorfor antatte prostituerte blir bortvist på Rygge
flyplass (Moss avis 20.4.11). Han viste til både faren for at de gjorde norske menn
til sexkjøpere og til at dette kunne inngå i menneskehandel. Kvinnene gis i slike
tilfeller ansvar og skyld for andres lovbrudd, selv om de ikke er den kriminaliserte
parten i prostitusjonen eller menneskehandelen.

En annen praksis som også hindrer mobiliteten til kvinner som selger sex, aller
antas å selge sex, uten at det følger med hjelp for å stoppe den eventuelle
utnyttingen de utsettes for, er at de nektes visum når de søker om det fra
hjemlandet sitt. I 2011 ga Østersjørådet ut en menneskehandelshåndbok for ansatte på
ambassader og konsulater. Norge har vært sentrale i Østersjørådet og i deres arbeid
mot menneskehandel, og håndboken er tenkt å være retningsgivende for det norske
Utenriksdepartementets ansatte på utenriksstasjonene. Håndboka gir råd om hvordan de
som representanter for Norge kan gjenkjenne menneskehandel og hvordan de bør
håndtere mistanker om at noen er et offer for menneskehandel. Håndboka anbefaler
(Østersjørådet 2011:29): "You should not issue a visa if you think that the person
may be at risk of becoming a victim of human trafficking". Å avvise visumsøknader
fra noen det kan hende blir et offer for menneskehandel er en alvorlig inngripen på
et svakt grunnlag, og om denne anbefalingen faktisk implementeres bredt ved norske
utenriksstasjoner, reduserer det potensielt bevegelsesfriheten til mange kvinner.

Bortvisning av personer på grensen og avviste søknader om visum kan ses på som en
straff for noe som ikke er forbudt, verken i Straffeloven eller utlendingsloven,
fordi prostitusjon blir definert som et spesifikt migrasjonsproblem (assosiert med
uønsket prostitusjon) og et spesifikt kriminalitetsproblem (assosiert med
organiserte kriminaliteten).

Avslutning
Gjennom disse tre praksisene, behandles utenlandske kvinner på en annen måte enn
andre mennesker:

Andre som selger sex kan i større grad selge sex uten å få politiet på besøk.

Andre reisende som lander på en norsk flyplass risikerer ikke å bli tatt til side og
kanskje også returnert, fordi man frykter at de, uten andre indikatorer enn kjønn,
nasjonalitet, og avreiseby, kan bli ofre for kriminalitet i Norge.

Andre leietakere og hotellgjester risikerer ikke å miste innbetalt depositum eller
betaling når de kastes ut fra bosted fordi de gjør noe som ikke er forbudt.

Andre som søker om visum til Norge risikerer ikke å få avslag fordi det kan hende de
kan bli ofre for et lovbrudd.

Andre migranter risikerer ikke at politiet kan stå på døra og ha rett til å komme
inn og be om legitimasjon, og evt. også ransake deres eget hjem når som helst, med
argument om at de gjør det for deres eget beste.

Hvordan det norske samfunnet møter transnasjonal prostitusjon kan derfor neppe bare
forstår som et uttrykk for bekymring og engasjement. Den samme gruppen man på
papiret er bekymret for og solidarisk med, gis ikke bedre muligheter eller møtes
ikke med velvilje i alle sammenhenger.

Det å selge sex er lovlig i Norge, men kvinner som gjør det, behandles som om det de
gjør er forbudt. Dette er et felt hvor man bekjemper kriminalitet gjennom å stoppe,
kontrollere og bortvise dem vi i offentlig debatt omtaler som ofre, og jeg har aldri
funnet tegn på at noe lignende skjer på andre samfunnsområder.

Hvordan vi møter kvinner som selger sex og forstår kontrollen av dem, er ikke bare
relevant ut fra et engasjement for deres rettigheter eller en interesse for
prostitusjon i seg selv. Det er en variasjon av spørsmålet om hvordan problematiske
folk på innsiden og fra utsiden håndteres. Det hefter skam ved prostitusjon og
kvinner som inngår i den.

Kvinner som selger sex har også tidligere blitt møtt med kombinasjoner av
strafferettslig kontroll og regulering gjennom andre deler av lovverket.
Virkemidlene fra tidligere epoker som var utformet for å sørge for at anstendige
borgere ikke behøvde å møte kvinner som solgte sex (annet enn som kunder), slik som
arbeidsleir, bostedstvang, utetider og regler for når og hvor de kunne ferdes. I dag
er ikke dette virkemidler det norske samfunnet kunne stått inne for, men mitt
argument er at vi i stedet lager virkemidler som i bunn og grunn oppnår det samme,
samtidig som det virker som samfunnet gjør det for kvinnenes eget beste. Kvinner som
selger sex blir bortvist, gjemt bort og henvist til mørke kroker hvis de ikke vil
underlegge seg streng kontroll. De behøver ikke lenger besøke politilegen to ganger
i uka for å underlegge seg smertefulle underlivsundersøkelser, men de får besøk av
politiet som har som mål å gjøre dem husløse og som gjør dem til en av de mest
forfulgte gruppene i dagens Norge.

Jeg og mange med meg har pekt på disse utslagene de siste seks årene, men det ser
ikke ut til å spille noen rolle for politikere og folk ellers at kvinner som selger
sex har mindre beskyttelse enn andre.

Grensekontrollører, konsulatmedarbeidere, politiet og andre behandler kvinner som
selger sex slik fordi de kan, og fordi den globale menneskehandelsdiskursen skaper
en situasjon hvor politikere og praktikere opplever det sånn at alle midler må til
for å vinne krigen mot transnasjonale kriminelle nettverk som utnytter kvinner og
barn på det groveste. Alle utenlandske kvinner som selger sex, til noen grad også
norske kvinner som selger sex, i Norge, rammes av dette, ikke bare dem som virkelig
trenger intervensjon utenfra.

Kilder
Moss avis (20.4.11). "Fløy til Moss Lufthavn Rygge for å selge sex",
http://www.moss-avis.no/nyheter/floy-til-moss-lufthavn-rygge-for-a-selge-sex-1.6184782,
accessed 5.7.11.

Skilbrei, May-Len (2013): Transnasjonal prostitusjon i brytningen mellom
kriminalitetsbekjempelse og innvandringskontroll, I: Nicolay B. Johansen; Thomas
Ugelvik & Katja Franko Aas (red.), Krimmigrasjon? Den nye kontrollen av de fremmede.
Universitetsforlaget