I ei tid med moralske fundamentalister på frammarsj er seksuell helse og rettigheter blitt et stridstema. Reaksjonære kristne bevegelser opplever en oppblomstring i USA, Afrika og deler av Øst-Europa. I Midtøsten og Sørøst-Asia ser vi liknende religiøse vekkelser på frammarsj innen islam og hinduismen. I tillegg har spenningene mellom religionenes interessesfærer økt siden 11. september 2001. Religiøse ideologier appliseres på seksualitet og blir brukt for å fremme politisk makt i denne striden. Religiøse institusjoner med konservative syn på kjønn og seksualitet øker sin makt. Denne artikkelen vil se på hvordan USA under president Bush bidrar på dette området.

Artikkelen tar for seg tre vilkår USA knytter til sin helserelaterte utviklingshjelp, og hvilke konsekvenser disse vilkåra får. De tre vilkårene er ”The Prostitution Pledge” (prostitusjonsløftet), ”The Global Gag Rule” (den globale knebelen) og ”The ABC Approach” (ABC-tilnærmingen). Betingelsene som stilles bygger på et kristenkonservativt moralsyn og utpeker salg av sex, abort og sex utenfor (det heteroseksuelle) ekteskapet som de tre dødssyndene. Ofrene for denne politikken er som vanlig sexarbeidere, kvinner og homoseksuelle.

The Prostitution Pledge
I 2003 lanserte president George Bush PEPFAR – the President's Emergency Plan for AIDS Relief. Den amerikanske kongressen fulgte opp med de nødvendige lover for å gjøre planen operasjonell. Prostitusjon og trafficking ble utpekt som noen av de viktige årsakene til spredningen av hiv, og USA satte seg et nytt politisk mål: den globale utrydding av prostitusjon. PEPFAR har lagt dette til grunn for hvem som skal tildeles midler gjennom programmet.

For å få midler til hiv-forebyggende arbeid fra USA, må mottakerne være tydelige motstandere av prostitusjon og trafficking og ikke fremme eller gjøre seg til talspersoner for legalisering av prostitusjon eller trafficking. Dette gjelder alle aktivitetene til en organisasjon, også de som finansieres med andre midler.

Det er dette som kalles ”prostitusjonsløftet”. Dette løftet tvinger frivillige organisasjoner til å svikte sine allierte i kampen mot hiv, ellers risikerer de å miste livsviktig økonomisk støtte. Kampen mot det amerikanske regelverket pågår, og det er reist saker mot Staten for å få fastslått at ”prostitusjonsløftet” er grunnlovsstridig.

I tillegg til at man avtvinger samarbeidspartnere prostitusjonsløftet, arbeider man innen amerikansk politikk for å kontrollere språkbruk og terminologi på området. Amerikanske embetsmenn og mottakere av amerikanske midler skal ikke bruke ord som ”sex worker” eller ”person in sex work”. Isteden skal man benytte det mer moralsk ladede begrepet ”prostitute”.

Noe av det som er så problematisk med premissene, er koblinga mellom trafficking og alle former for sexarbeid. Internasjonalt er det enighet om at trafficking er en kriminell handling og et brudd på menneskerettighetene. Alle vil bekjempe trafficking, men det betyr ikke at alt sexarbeid skjer under tvang. Det er her meningene er delte – ifølge det amerikanske kravet finnes det ikke frivillig sexarbeid; all prostitusjon er tvang. Alle de som jobber med egenorganisering av sexarbeidere rammes av denne politikken. Det finnes mange studier som viser at arbeid for å gi folk tro på egne krefter, styrke egenorganisering og fagforeningsetablering blant sexarbeidere er effektivt for å forebygge hiv og kan redusere andre skadevirkinger av sexarbeid, inkludert vold, trakassering fra myndighetene (politiet), uønskede svangerskap og antallet mindreårige sexarbeidere. Alt slikt arbeid vil ekskludere en organisasjon som mottaker av midler fra PEPFAR. La oss se på et eksempel:

Médecins Sans Frontières (Leger Uten Grenser) drev et forskningsprosjekt blant sexarbeiderne på bordeller i Svay Pak i Kambodsja med støtte fra USAID. Prosjektet avdekket en rekke ulike hjelpebehov, og de etablerte da The Lotus Club Project for å dekke noen av disse. På Lotusklubben kunne brukerne få både grunnleggende helsetjenester og engelskkurs eller dataopplæring. Prosjektet ble etter to år overlatt til en lokal organisasjon som var totalt avhengig av pengestøtten fra amerikanerne til driften. Omtrent samtidig ble prosjektet kjent blant amerikanske aktivister som jobbet mot trafficking. Franskmennene hadde intervjuet omkring 100 kvinner og kun et lite fåtall sa at de følte seg tvunget til å selge sex. Likevel gjennomførte anti-trafficking grupper støttet av amerikanerne en rekke raider mot bordellene i området. Sexarbeiderne opplevde at deres bevegelsesfrihet ble sterkt begrenset, noe som igjen gjorde det vanskelig for dem å tjene til livets opphold og å få tilgang til helsetjenester. Den lokale organisasjonen var ikke i stand til å reagere effektivt på de nye utfordringene fordi de var redde for at det skulle bli oppfattet som om de fremmet prostitusjon. Midlene fra USAID forsvant gradvis, og Lotusklubben måtte stenge.

Men ikke alle gjør som Storebror sier: Det vakte oppsikt da Brasil i mai 2005 sa nei takk til 40 millioner US dollar til kampen mot hiv – de nektet å signere en uttalelse som fordømte prostitusjon. Pedro Chequer som var sjef for det nasjonale aids-programmet på det tidspunktet, sa: “Sexarbeidere tar del i gjennomføringen av vår aids-politikk og er med på å bestemme hvordan vi fremmer den. De er våre partnere. Hvordan skulle vi kunne be prostituerte om å ta stilling mot seg selv?”

Et siste poeng er at denne regelen indirekte også rammer andre sårbare grupper. I mange samfunn har sexarbeidere, homo/biseksuelle og transkjønnete vanket i de samme miljøene i samfunnets utkant. Sexarbeid har vært en av få muligheter for å livnære seg for stigmatiserte grupper som homo/biseseksuelle og transkjønnete. De har ofte støttet og beskyttet hverandre gjennom uformelle nettverk. Vi ser også at organisasjoner for sexarbeidere, folk som lever med hiv og lesbiske, homofile, bifile og transkjønnete (LHBT) samarbeider i kampen for rettigheter mange steder i det globale Sør. De har innsett at de står sammen som politisk og sosialt utstøtte, og kan tjene på å alliere seg. Prostitusjonsløftet begrenser midlene som er tilgjengelige for progressive organisasjoner som er villige til å jobbe med utstøtte grupper på en fordomsfri måte.

The Global Gag Rule
Det offisielle navnet på den globale knebelen er ”The Mexico City Policy”. Regelen ble først kunngjort av president Ronald Reagan under befolkningskonferansen i Mexico City i 1984. Den ble opphevet under Bill Clinton, men gjeninnført av George Bush på hans første dag i jobben som president i 2001. Regelen sier at ikke noen midler fra USAs familieplanleggingstiltak skal gis til utenlandske organisasjoner som bruker penger fra andre kilder til å utføre aborter i andre tilfeller enn når kvinnens liv er i fare eller hun har vært utsatt for voldtekt eller incest, gi rådgivning om eller henvisning til abort eller jobbe for å gjøre abort lovlig eller bedre tilgjengelig.

Regelen har fått tilnavnet fordi den knebler ytringsfriheten og den offentlige debatten om abortrelaterte temaer. President Bush vil tvinge fattige organisasjoner i den tredje verden til å godta hans standpunkt i abortspørsmålet ved å true med å ta fra dem pengestøtte. De som nekter å godta pålegget mister støtte fra USA, og det gjelder ikke bare finansielle bidrag. De får heller ikke tilgang til prevensjonsmidler som er donert av USAID. Etablerte nettverk av tjenesteytere er i ferd med å kollapse i en rekke land i takt med at ledende organisasjoner for familieplanlegging må nedbemanne. Mange strever med budsjettkutt og minkende lagre av prevensjonsmidler. Det paradoksale er jo at dette øker risikoen for uønskede svangerskap (i tillegg til spredning av hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer), og dermed kan denne politikken forårsake enda flere aborter.

Det finnes mange amerikanere og amerikanske organisasjoner som ikke er enige i denne politikken, blant dem organisasjoner som Planned Parenthood Federation of America. Noen av dem har gått sammen for å dokumentere de uheldige konsekvensene av den globale knebelen. De kaller det “The Global Gag Rule Impact Project” og de har forsket i fire utvalgte land (Etiopia, Kenya, Romania og Zambia) for å vurdere hvordan restriksjonene har påvirket kvinners tilgang på prevensjon og relaterte reproduktive helsetjenester. For å illustrere virkningen av denne politikken vil jeg gi et eksempel fra Kenya:

En fjerdedel av alle gifte kvinner som ønsker å begrense antall svangerskap, står i dag uten familieplanleggingstiltak. Dødeligheten blant fødende kvinner i landet er på 1300 per 100.000 levende fødte barn. (I Norge er den på under 20). Likevel har to av de ledende organisasjonene for familieplanlegging måttet stenge fem av sine klinikker. I tillegg har de vært tvunget til å si opp nærmere 30 prosent av sine ansette og redusere tilbudet i de gjenværende klinikkene. For å klare seg økonomisk har de også måttet øke gebyrer og egenandeler. Tre av de stengte klinikkene ble drevet av The Familiy Planning Association of Kenya (FPAK). Dette er Afrikas eldste familieplanleggingsorganisasjon og kunne i år 2000 tilby sine tjenester til nesten 20.000 klienter. Klinikkene tilbød familieplanlegging, svangerskapskontroll og oppfølging av mor og barn etter fødselen. En av klinikkene som nå er stengt, arbeidet i et slumområde i Nairobi der det ikke finnes noe alternativ i form av et offentlig drevet helsetilbud.

En kenyansk aktivist kommenterer: ”Hvordan kan amerikanerne snakke om likestilling for kvinner og ikke ta ansvar for reproduktiv helse? Knebelen har gjort at flere kvinner dør, fordi de ikke har tilgang på sikker familieplanlegging.”
Den globale knebelen har også stor innflytelse på hiv-spredning. Regelen setter et hinder for at USA samarbeider med de mest effektive organisasjonene. Selv om regelen kun forholder seg til midler for familieplanlegging, er det en åpenbar sammenheng mellom reproduktiv helse og beskyttelse mot seksuelt overførbare sykdommer som hiv. De organisasjoner som er minst fordomsfulle og mest effektive, er de samme som nå mister støtten fra USA.

The ABC Approach to Prevention of Sexually Transmitted HIV Infections
ABC står for “Abstinence” (Avholdenhet), “Be faithful “(Vær trofast), og “Correct and consistent condom use” (korrekt og konsekvent kondombruk). Dette er PEPFARs sentrale strategi for forebygging av hiv-infeksjoner. I et rundskriv fra presidenten som omhandler globale tiltak mot aids, defineres ABC-tilnærmingen som følger: ABC-tilnærmingen skal bruke befolkningsspesifikke tiltak som framhever avholdenhet for ungdom og andre ugifte personer, inkludert utsatt seksuell debut; gjensidig trofasthet og reduksjon av antall partnere for seksuelt aktive voksne; og korrekt og konsekvent kondombruk for dem som står i fare for å overføre eller bli smittet av hiv-viruset.

Akronymet ABC ble lansert på 1990-tallet som en enkel måte å formidle og huske de ulike forebyggingsstrategiene. Opprinnelig var det ikke meningen å rangere alternativene – det var mer en oppramsing av hva man hadde å velge mellom. I PEPFARs program har det skjedd en prioritering slik at avholdenhet og trofasthet gis høyere moralsk verdi enn kondombruk. Det er utarbeidet spesifikke instrukser som sier at minst en tredjedel av midlene til forebygging av hiv skal brukes til AB-programmer, altså programmer som sier at for å forebygge smitte må ugifte være avholdene og par må være trofaste (ikke ha flere partnere). Dette har gjort at allsidige programmer (de som omtaler alle alternativene) får mindre penger. Samtidig er en av de viktigste kildene til penger for trosbaserte grupper blitt nettopp PEPFAR, og ca 1 millard dollar av det femårige budsjettet til PEPFAR går til ”avholdenhet før ekteskap”-programmer.
Ordbruken i ABC-tilnærmingen er i seg selv er talende – avholdenhet før ekteskapet og trofasthet er begreper som forbindes med (kristen) moral. Det går helt fint an å snakke om hvordan man kan unngå smitte uten å ta det standpunkt at sex utenfor ekteskapet og sex med flere enn en partner er moralsk forkastelig. Fokuset på ekteskap gjør også at samkjønnete par usynliggjøres. ”Avholdenhet før ekteskapet”-modellen bygger på det monogame heteroseksuelle ekteskapet som norm. Amerikanske United Families International driver for eksempel avholdenhets-programmer i ni afrikanske land, og her lærer unge afrikanere at homoseksualitet er ”en utviklingsforstyrrelse som ofte kan forebygges eller behandles med hell”. Over det meste av Afrika har hiv-kampanjene vært rettet mot heteroseksuelle. Sex mellom menn er så usynliggjort at mange tror analt samleie ikke medfører smitterisiko …

For de fleste i Norge er denne politikken nesten ikke til å tro. Her hjemme er det tross alt stor enighet blant fagfolk og forskere om at det beste virkemidlet mot kjønnssykdommer og uønsket graviditet er faktabasert, objektiv, fordomsfri og fullstendig informasjon i tillegg til god tilgang på prevensjonsmidler. Bare de mest bakstreverske kristenfundamentalister stikker fortsatt hodet i sanden. Også i USA kritiseres denne politikken: 12 statlig finansierte evalueringer viser at avholdenhets-programmer rettet mot amerikanske ungdommer har liten innflytelse på deltakernes seksuelle vaner, og kan føre til flere uønskede svangerskap og smitte av kjønnssykdommer fordi kampanjene advarer folk mot å bruke prevensjonsmidler. En rapport som går gjennom innholdet i slike programmer fant at de formidler feilaktig, villedende og forvridd informasjon om reproduktiv helse. Det religiøse innholdet i disse programmene pakkes inn i en kvasivitenskapelig språkdrakt som er vanskelig å gjennomskue for lesere uten forhåndskunnskap. Eksempler er påstander om at kondomer ikke er effektiv prevensjon eller beskyttelse mot sykdom, eller at abort øker risikoen for senere å få tidligfødte barn som er mentalt tilbakestående.

USA har gjort slik strutseopptreden til offisiell politikk overfor sine samarbeidspartnere i utlandet: Ungdom, homoer og enslige voksne skal rådes til å avstå fra sex istedenfor å opplyses om hvordan de kan ha god og sikker sex. Vi kjenner resultatene: Unge jenter ”havner i uløkka” og må giftes i en fart, kjønnssykdommer får spre seg og sees på som straff for de syndige, illegale aborter tar livet av tusenvis av kvinner og så videre i det tragisk uendelige. Det rammer utrolig mange grupper og enkeltpersoner, men jeg må innrømme at jeg personlig opprøres spesielt på kvinners vegne. I Afrika sør for Sahara utgjør de flertallet av hiv-smittede. De kan være så avholdende og trofaste de bare vil, men hva hjelper det dem når de smittes av en utro ektemann som ikke bruker kondom?

Eksempelet denne gang er landet som ble regnet som et hiv-mirakel: Landet som ifølge rapporter på 1990-tallet klarte å snu trenden og få hiv-tallene til å synke – Uganda. Human Rights Watch (HRW) beskriver i sin rapport The Less They Know, the Better: Abstinence-Only HIV/AIDS Programs in Uganda hvordan avholdenhet ble statlig hiv-politikk. Uganda gikk i løpet av få år over fra en helhetlig forebyggingsstrategi med fokus på positiv atferdsendring, kondombruk og tilgjengelighet, frivillig hiv-testing, fattigdomsreduksjon osv., til en strategi basert på avholdenhet og trofasthet. HRW er krystallklare på hvem som har skylda: ”As the largest single donor to HIV/AIDS programs in Uganda, the United States is using its unparalleled influence to export abstinence-only programs that have proven to be an abject failure in its own country. ”

En helt direkte konsekvens kunne man se på tilgjengeligheten av kondomer: Før kursendringen hadde landet et forbruk på 120 millioner kondomer per år. Tallet var høyt blant annet fordi regjeringen distribuerte kondomer til gratis utdeling ved alle helseklinikker, samtidig som USAID solgte kondomer over hele landet til sterkt subsidierte priser. I oktober 2004 stoppet regjeringen brått sitt kondomprogram, og i stedet for det årlige kvantum på 120 millioner kondomer, ble det bare distribuert 88 millioner. I 2005 ble det bare tatt inn 30 millioner kondomer. Samtidig med at regjeringen stoppet sitt kondomprogram, innførte de høye skatter og avgifter på importerte kondomer, slik at prisene enkelte steder steg med 500 prosent.

HRW oppsummerer sin flengende kritikk med en rekke anbefalinger både til amerikanske og ugandiske myndigheter. HRWs første råd til Bush-regjeringen lyder:
Repeal sections 402(b)(3) and 403(a) of the United States Leadership Against HIV/AIDS, Tuberculosis and Malaria Act. These provisions require the expenditure of 33 percent of HIV prevention funds on abstinence until-marriage programs that exclude consideration of other approaches to HIV prevention. In light of existing government-funded evaluations showing abstinence-only programs to be ineffective and potentially life-threatening, enact legislation prohibiting the expenditure of federal funds on these programs pending further research and evaluation.

Follow the Money
Så langt har jeg snakket mest om hvem som ikke får penger som følge av de amerikanske betingelsene. La oss til slutt se litt på hvem som får penger, og hva de representerer. Den smarte leseren har helt sikkert gjetta svaret allerede. Hvem er det som er mot abort og prevensjon, hvem mener sex kun skal utøves av gifte for å lage barn, hvem mener homoseksuelle og sexarbeidere er syndere?

I fjor høst brakte The Boston Globe en serie artikler under overskriften ”Bush brings faith to foreign aid” . Amerikansk politikk har tidligere lagt vekt på å unngå sammenblanding av statlige programmer og religiøs forkynnelse. Begrunnelsen har vært både å overholde grunnlovens forbud mot sammenblanding av stat og religion og å forsikre seg om at de som mottar bistand ikke avstår fra hjelp fordi de ikke deler giverens religion. Mange av disse restriksjonene er blitt fjernet av President Bush, og religiøse organisasjoner (hvorav 98 prosent er kristne) får nå hundrevis av millioner dollar ekstra fra den amerikanske staten.
Bush har altså både gjort det lettere å drive direkte misjonering sammen med hjelpearbeid, og lagt store begrensinger på dem som ikke står for ”kristne verdier”. I 2001 fikk trosbaserte organisasjoner 10.5 prosent av alle dollar distribuert av USAID. I 2005 hadde tallet steget til 19.9 prosent. De største vinnerne har vært grupper som Catholic Relief Services, World Vision og Samaritan's Purse. (Sistnevnte ledes av TV-evangelisten Billy Grahams sønn, Franklin Graham, som for øvrig er mannen som guidet Bush til hans personlige religiøse gjenfødelse.) Mark Howard i World Vision sier dette om det overordnede målet: "We would like for everyone to become a Christian, that is part of our faith as Christians."

Mange av de kristne organisasjonene som opererer i Afrika kombinerer nå uhindret direkte forkynnelse med hjelpearbeid. Boston Globe forteller om bønnemøter før matutdeling og at organisasjonene ikke lenger er påbudt å informere mottakerne om at de ikke må delta i bønnen for å få mat.

Flertallet av de religiøse organisasjonene som får støtte, mener at homoseksualitet er synd og driver aktiv propaganda mot at homoer skal få grunnleggende menneskerettigheter. I oktober 2007 gikk to internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner (Human Rights Watch og International Gay and Lesbian Human Rights Commission) ut og krevde at USA må slutte å finansiere religiøse organisasjoner i Uganda som angriper homser og lesber. Et eksempel er Makerere Community Church ledet av pastor Martin Ssempa, som gjennom et PEPFAR-program for forebygging og behandling av hiv har fått amerikansk støtte. Pastor Ssempa er kjent i Uganda som en høylytt motstander av kondombruk og homoseksualitet. Han organiserte blant annet en anti-homo-demonstrasjon i august sammen med en rekke andre religiøse organisasjoner, og har lagt ut navn og kontaktinformasjon til lokale homo-aktivister på nett (noe som bringer dem i akutt fare for forfølgelse både fra myndighetene og lokalmiljøet).
Jeg tror også vi må se den kristenkonservative dreiningen mot religiøs bistand i lys av kampen mot terror, siden de kristenkonservative har utgjort Bush’ maktbase i politikken som helhet. Selv en organisasjon som CARE opplever nå kutt i bevilgningene etter press fra kristne lobbyister som påstår at den er anti-amerikansk. En kristen amerikansk organisasjon som driver et sykehus i Pakistan sier dette i en brosjyre: ”The hospital and staff feel that through Christ, terrorism will be eliminated in this part of the world”. Bush’ politiske retorikk på alle områder er å tegne opp en konflikt mellom de gode og de onde. Helt i tråd med hovedtendensen i den kristne tradisjonen gjør han seg til dommer over synderne, skiller mellom de gode og de dårlige jomfruene, og tvinger de som er uenige til taushet. Det får fatale konsekvenser for kvinner, sexarbeidere og homoseksuelle i det globale Sør.

USA gjør for så vidt ikke noe nytt: Forsøk på å regulere ”de andres” seksualitet har aner tilbake til kolonitida. Det var for eksempel britene som innførte forbudet mot homoseksualitet i store deler av Asia og Afrika. Norge har selv en sterk historie med misjonsvirksomhet, og fortsatt kanaliseres statlige midler til utviklingshjelp gjennom religiøse organisasjoner. Det er i mange tilfeller organisasjoner som vi kjenner her hjemmefra som motstandere av selvbestemt abort og som aldri vil kjempe for rettighetene til homoseksuelle eller sexarbeidere. Regjeringa Stoltenberg har gått hardt ut og sagt at de vil forsvare menneskerettighetene til kvinner og homoseksuelle i bistandspolitikken. Vi kan bare håpe at det innebærer at det stilles krav både til norske organisasjoner og til internasjonale samarbeidspartnere. USAs politikk på dette området motarbeider norske bistandsmål. Jeg håper vi får se Erik Solheim stå sammen med afrikanske kvinner, asiatiske sexarbeidere og homoseksuelle i hele den tredje verden – i protest mot amerikansk moralisme.