PROSTITUSJONSDEBATTEN. For oss som bor på Vestlandet, ser verden iblant ut som et ubegripelig sted når en leser hva hovedstadens journalister har å melde til det norske folk.

SYNNØVE JAHNSEN, sosiolog

(Først publisert: Aftenposten, 03.02.08)

Selvopptatthet. Den massive og selvsagte dramatikken som til stadig oppstår rundt "horene" som "lokker", "kaprer" og "trakasserer" norske menn på Karl Johan, fremstår tidvis kun som et uttrykk for oslobeboeres navlebeskuende horisont.
Det er i all hovedsak ikke fenomenene menneskehandel og prostitusjon som blir omtalt som det største problemet, men at de i det hele tatt er synlige .

Nigerianske kvinner.
Norske medier har de siste årene brukt mye spalteplass på omtale av en ny gruppe på den norske prostitusjonsarenaen - kvinner fra Nigeria. Like før jul skal en nigeriansk kvinne i prostitusjon ha tatt balletak og rappet brillene til en stortingspolitiker i pølsekø. Saken havnet, ikke særlig overraskende, på forsiden av VG.

Enda en gang var det ikke hovedsakelig de prostituertes vanskelige situasjon journalistene satte søkelyset på, men stortingsrepresentanter og andre menn som ikke takler å oppleve uønskede seksuelle tilnærmelser.
Det er jo veldig sympatisk egentlig at deres kvinnelige kolleger i Stortinget som Arbeiderpartiets Eirin K. Sund og Marianne Aasen Agdestein viser at de vil ta tak i dette.

Nå vil de at de lokale politimyndighetene skal gripe inn mot disse åpenlyse seksuelle krenkelsene, selv om de selv, som kvinner flest, gjentatte ganger er blitt fortalt at de bør lære seg å ta "uanstendige forslag" med godt humør og et smil.

Regulere synlig prostitusjon.
Spydigheter til side, de siste politiske fremstøtene handler fremfor alt om at Oslos lokale politimyndigheter har scoret enda et poeng i deres kampanje for å regulere synlig gateprostitusjon. Politimyndighetene har selvsagt ikke funnet på alt dette selv, men responderer på krefter utenfor politietaten. Etter at Stortinget enstemmig opphevet løsgjengerloven i 2005, har jakten på nye lovhjemler vært som et lokomotiv i fart.

Krav foreløpig avvist.
Foreløpig har Politidirektoratet avvist Oslo kommunes bystyrevedtak om lokale restriksjoner mot synlig og aggressiv prostitusjon og tigging, men i høringsnotatet om ny lov om prostitusjon, som ble sendt ut i fjor høst, åpnes det likevel for at dette kan være mulig.
I praksis betyr Oslo kommunes foreslåtte politivedtekter en lokal kriminalisering av selgeren av seksuelle tjenester, og altså stikk i strid med de generelle prinsippene i de foreslåtte grunnlovsendringer, der det er kunden i prostitusjon som betraktes som den strafferettslige ansvarlig.

Bortvisning av personer.
I Innst. O. nr. 61 (2005-2006) ba Stortingets justiskomité likevel om at Regjeringen måtte fremme de nødvendige lovendringsforslag, slik at en kunne tillate lokale politivedtekter om bortvisning av personer. Justisminister Knut Storberget har så langt ikke villet utelukke behovet for utvidelse av hjemmelsgrunnlaget for kommunenes politivedtekter.
Jeg håper Storberget er like gjennomtenkt som han ofte fremstår, og ikke tillater dette, for det vil sende tvetydige og uheldige signaler om hvordan norsk lov forstår prostitusjon.

Synlig i mediebildet.
I min master-oppgave i sosiologi har jeg undersøkt tre norske riksavisers dekning av nigerianske kvinner i prostitusjon. Der fant jeg at politiske fremstøt for å regulere prostitusjon ofte skjer i sammenheng med at gateprostitusjonen blir stadig mer synlig, ikke bare i gaten, men også i mediebildet.

De senere års dramatiske økning av nigerianske kvinner i gateprostitusjon har fått flere nordmenn til å forveksle økt synlighet med økt omfang. Det er likevel ikke galt å hevde at det har skjedd en økning i folks oppfatning av nærværet av gateprostitusjon, i takt med de hyppige politiske fremstøt og debattinnlegg i avisene.

Sensasjonspregede overskrifter.
Medier som normalt fremstiller seg selv som seriøse og viktige forvaltere av samfunnskritisk journalistikk, byr på sensasjonspregede overskrifter av typen "Nordens største horegate" og "Ullevål horeby" - fremfor å trykke kritiske analyser av de samfunnsmessige og strukturelle årsakene til denne gruppens tilstedeværelse i det norske prostitusjonsmarkedet.
Store deler av oppmerksomheten rundt prostitusjon og menneskehandel de siste årene har primært dreid seg om hele landets paradegate - Karl Johans gate i Oslo.

Denne gaten ser ut til å ha en ikonisk posisjon i folks mentale landskap, dels fordi viktige historiske institusjoner og nasjonalsymboler som Slottet, Nationaltheatret og Stortinget er lokalisert der, men viktigst av alt er det kanskje at Karl Johan befinner seg et steinkast fra Akersgata, senteret for Norges mediemakt.

Skamplett på selvbildet.
Slik blir Karl Johans gate et fortettet bilde av Norge, stedet der samfunnets skyggesider som prostitusjon, tigging og narkotikaomsetning fremstår som skampletter på nordmenns ellers så plettfrie selvbilde. Den moralske krisestemningen tilspisser seg stadig i politiske kretser, og den brede støtten til kriminalisering sammenfaller med et ønske om å få "anstendigheten tilbake i byen" (Jan Bøhler, leder Oslo Arbeiderparti). I min analyse av mediedekningen fant jeg at gjentatte eksempler på utsagn av typen "stadig flere utenlandske horer skaper problemer" (visepolitimester Roger Andresen) og "Norge oversprøytes av utenlandske prostituerte" (Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marit Nybakk).

Syn på prostitusjon.
Slike uttalelser kommer både fra offentlige embetsmenn, politikere og stortingsrepresentanter. Uttalelsene målbærer et syn på prostitusjon der det ikke er samfunnet eller samfunnsordningen som skaper prostitusjon eller sosiale problemer - men snarere tilstedeværelsen av "visse typer" utenlandske kvinner.

Menneskehandel og prostitusjon skal bekjempes, og presset om effektive "løsninger" møter ikke betydelig motstand. Norsk prostitusjonspolitikk har gått fra å være et "mykt" felt, dominert av kvinner, helse- og sosialpolitikk, til å domineres av uniformerte embetsmenn, på jakt etter prestisje, kriminelle, nye lovhjemler og budsjettpenger.

Tramper taktfast.
I andre sammenhenger enn i de senere års prostitusjonsdebatter ville det kanskje vært oppsiktsvekkende at venstreradikale feminister tramper taktfast med Kristelig Folkeparti i familiekonservatismens navn, mens Frp fremstår som nymotens likestillingsforkjempere, partiet som tilsynelatende vil ta menns seksuelle integritet på alvor. Jeg mener noe stinker i dette bildet.

Hvis jeg skal ønske meg noe i det nye året, ønsker jeg mer tid til alle, men kanskje fremfor alt til norske journalister, slik at de får en mulighet til å reflektere over hvordan de i fremtiden kan drive mer dyptloddende, kritisk journalistikk om prostitusjon.