I utkastet til lovtekst, ny § 202 står det: ”Den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling ved å yte eller avtale vederlag, straffes for kjøp av seksuelle tjenester med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler. På samme måte straffes den som oppnår seksuell omgang eller handling ved at slikt vederlag er avtalt eller ytet av en annen.”

Sammenligner man høringsnotatet med NOU:1997 – Seksuallovbrudd, bærer forslaget til nytt straffebud preg av politisk ivrighet. Medvirkning og forsøk på kjøp av seksuelle tjenester skal straffes, og med vederlag menes ikke bare hard cash, men også dop, dyre klær og lignende. Hva som regnes som lignende sies ikke, ei heller ikke hvordan politiet skal bevise at vederlag i form av gaver enten det gjelder dop eller dyre klær ikke er one night stand som også handler om sex med tilfeldige partnere.

Politiet skal i tillegg gis rikelig med muligheter til inngripen. Det foreslås for eksempel at det nye straffebudet skal innlemmes i straffeprosessloven § 216 – som gir politiet adgang til kommunikasjonskontroll som avlytting. Det kreves riktignok atskillig høyere strafferammer for avlytting en bøter og 6 måneders fengsel, men i følge høringsnotatet kan man omgå det ved å føye det nye straffebudet i oppregningen av paragrafer, jf. § 216a, bokstav b. Forbudet mot sexkjøp føyer seg da inn i rekken av straffelovparagrafer som blant annet omfatter rikets sikkerhet, narkotikaforbrytelser, heleri og hvitvasking, porno m.m. Det kan derfor synes om at regjeringens vektlegging av at forbudet skal bekjempe menneskehandel vil få konsekvenser forståelsen av prostitusjonskunder som lovbrytere. Etterforskningen av sexkjøp berører i tillegg en uskyldig part, nemlig selgers personvern og rett til personlig integritet. Prostitusjonspartene består i liten grad av monstre og ofre, men helt vanlige mennesker med helt vanlige liv.

Er det rimelig å kriminalisere prostitusjon for å bekjempe menneskehandel? For det første er det feil å hevde at de fleste ofre for menneskehandel er å finne i sexindustrien. De fleste ofrene befinner seg i andre deler av næringsindustrien – hvilket ikke er så merkelig da det globale arbeidsmarkedet er atskillig større enn sexindustrien. Når regjeringen nå velger å bruke kampen mot menneskehandel for å legitimere et forbud mot sexkjøp betyr det at man har valgt å forholde seg til en ideologisk og politisk definisjon av menneskehandel drevet fram av blant annet den internasjonale kvinnebevegelsen representert gjennom blant annet Coalition against trafficking in women - CATW. Abolisjonistene jobbet i mange år før menneskehandel ble et allment brukt begrep for å styrke FN konvensjon av 1949 – mot unytting av andres prostitusjon og trafficking, og gikk i sin tid i mot inkludering av tvangsarbeid m.m. i den nye anti-trafficking protokollen. Anti-trafficking protokollens kjønnede avgrensning til ”spesielt kvinner og barn” har utelukket definisjon av menn som ofre for menneskehandel selv om internasjonale organisasjoner som IOM og ILO viser at menneskehandel til sexindustrien er mindre utbredt enn menneskehandel til andre deler av arbeidsmarkedet som blant annet privat hushold, bygnings- og jordbruksindustrien. En studie utført av ILO – International labour organisation, fra 2005 fant at av de 9,5 millioner estimerte ofre for menneskehandel til tvangsarbeid var mindre enn 10 % utnyttet i sexindustrien. Ved å tviholde på koblingen mellom prostitusjon og menneskehandel kan det synes om at regjeringen er mer opptatt av symbolkamp enn å bekjempe global utbytting av migranter. Og det kan vel være slik at kvinner i prostitusjon er mer velegnet som ideelt offer for konstruksjon av kyniske kriminelle enn bygningsarbeidere, hushjelpere, fiskere eller jordbærplukkere? – Å definere og redusere grensekryssende mobilitet fra fattigere til rikere land og områder til et kriminalpolitisk problem, er et politisk valg blant mange andre mulige definisjoner.

For det andre er det også et spørsmål om vi virkelig trenger flere straffebud for å gi vern til ofre for trafficking. Kjøp av seksuelle tjenester av personer under 18 år er allerede forbudt og reguleres av bestemmelsene i straffelovens § 203: ”Den som mot vederlag har seksuell omgang eller handling med en person under 18 år, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år.” Når det gjelder personer over 18 år har vi en rekke andre straffebestemmelser som kan tas i bruk i den grad det er snakk om tvang. Dette gjelder blant annet bestemmelsene i straffeloven § 192, § 193, § 200 og § 205 omhandler medvirkning til seksuallovbrudd. I følge høringsnotatet vil også bestemmelsene i straffelovens § 224 – den såkalte menneskehandel paragrafen, annet ledd bokstav b som omhandler medvirkning til utnyttelse. Det strafferettslige landskapet viser med andre ord at det ikke er mangel på lover som kan brukes mot personer som medvirker til å utnytte noen som befinner seg i en tvangssituasjon.

Den finske loven avgrenser forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester til personer som er offer for trafficking. I slike tilfeller anses kjøp for å være medvirkning til utnyttelse av en person som er i en tvangssituasjon. I følge høringsnotatet ønsker myndighetene av likhetshensyn og straffebudets effektivitet, ikke å skille mellom ulike grupper av personer som selger sex. Straffebudet skal utformes generelt uten at det foreligger ytterligere vilkår, men samtidig sies det at omstendighetene rundt kan ha betydning for straffeutmålingen. I høringsnotatet begrunnes et generelt forbud med effektivitets- og håndhevelseshensyn samt at skadevirkninger av prostitusjon. Hvilke skadevirkninger det er snakk om presiseres ikke, og følger man skadefølgeprinsippet befinner prostitusjonsforbudet seg på sviktende grunn. For i følge skadefølgingsprinsippet bør individer i størst mulig grad kunne handle fritt, og inngripen i form av straff bør være tungtveiende der fordeler og ulemper veies opp mot hverandre, og straff bør ikke brukes for å verne om moralske eller religiøse normer.

Et generelt forbud mot sexkjøp undergraver skadefølgeprinsippets idé om at individer i størst mulig grad bør kunne handle fritt, så vel som demokratiske prinsipper om rett til frihet og selvbestemmelse. Sistnevnte har i følge Marit Hovdal Moan (2007), vært årsaken til at Finland valgte å begrense straffebudet til medvirkning i utnyttelse av personer som er utsatt for hallikvirksomhet eller menneskehandel. For i følge finske myndigheter vil et generelt forbud undergrave friheten og den seksuelle selvbestemmelsesretten til den som frivillig selger seksuelle tjenester.

Høringsnotatet tar opp fordelene – en forventet reduksjon av markedet, men går ikke inn på ulempene. Noe som ble lagt til grunn av seksuallovbruddets utvalg i 1997. I NOU:1997– Seksuallovbrudd, viser utvalget til at ulempene med et forbud mot sexkjøp vil veie tyngre enn fordeler – som for eksempel at markedet reduseres. Ulempene - eller sideeffektene det her vises til er et mer skjult marked, mer makt til bakmenn, økt vold, og faren for at selgere av seksuelle tjenester vil være mer tilbakeholden i forhold til å anmelde voldtekt og overgrep i prostitusjon. Muligheten for å miste kontroll over markedet samt den enkeltes selgers mulighet til å bli fratatt kontroll over egen situasjon, var altså tungtveiende grunner for å ikke vedta en nykriminalisering av prostitusjon. I den offentlige debatten i forkant av vedtaket om et forbud mot sexkjøp avviste forkjemperne ovennevnte faktorer som nonsens, og utgåtte argumenter. Det er derfor grunn til å hevde at det i dag ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til om ulempene veies opp av fordelene. Og vi vet at et forbud ikke vil bekjempe verken prostitusjon eller menneskehandel, tvert i mot så øker det markedet for profitører og utbyttere. Uten stengte grenser og manglende mulighet til legal arbeidsmigrasjon, hadde ikke enkelt individer satset liv og helse for å krysse grensene. Da hadde disse menneskene gjort som oss andre – kjøpt flybilletter og visum.

Straffebud skal verne om interesser som individers fysiske og psykiske integritet, økonomiske verdier og samfunnsinteresser. I følge FN konvensjonen av 1949 - mot utnyttelse av andres prostitusjon og trafficking, krenket prostitusjon individets, familiens og samfunnets verdi og ære. Det har også blitt hevdet av kvinnebevegelsen så vel som LO at likestilling mellom kjønn er umulig så lenge prostitusjon eksisterer. Hvilket er vanskelig å ta alvorlig, og i verste konsekvens innebærer at vi aldri vil nå mål om full likestilling mellom kjønn sett i lys av at ingen land kan vise til at forbudet har bidratt til å bekjempe prostitusjonsmarkedet.

Er det grunnlag for å si at kommersielle seksuelle relasjoner inngått mellom to voksne mennesker er skadelig? Er det skadelig for begge parter – altså både kjøper og selger? Den abolisjonistiske delen av kvinnebevegelsen hevder at prostitusjon er vold mot kvinner, og at kvinners følelsesliv ødelegges av å selge seksuelle tjenester fordi når seksualiteten brukes instrumentelt er det vanskelig å skru på følelsene i private relasjoner. Denne formen for utnyttelses- og voldsretorikk er problematisk fordi empirien det vises til er forskning utført i miljøer der prostitusjon er koblet en rekke andre levekårsproblemer som bostedløshet, rusavhengighet, psykiske problemer og overgrep og misbruk i barndommen m.m. Dette gjelder for eksempel den ofte refererte studien til Melissa Farley m.fl. som omfatter 5 land Sør-Afrika, Thailand, Tyrkia, USA og Zambia. Studien konkluderer med at kvinner i prostitusjon lider av posttraumatisk stress syndrom – PTSD. Hvordan man kan isolere prostitusjonserfaringer som den eneste årsaken til PTSD er vanskelig å si, spesielt når man vet at detter er grupper med mennesker som lever i en svært marginalisert livssituasjon i tillegg til at prostitusjon er regulert under svært restriktive kontrollregimer. Forskning så vel som praktisk kunnskap viser at det ikke lar seg gjøre å generalisere dette til å gjelde all prostitusjon. Sexarbeidere som jobber på andre arenaer enn gateprostitusjon formidler ikke de samme erfaringer med hensyn til vold, og har heller ikke samme marginale livssituasjon.

I den grad man snakker om menn som selger seksuelle tjenester vises det ofte til at blant unge gutter er dette en måte å prøve ut sin seksualitet på. Voksne mannlige sexarbeidere uansett legning, er som sådan ikke inkludert i debatten, ei heller kvinner som kunder. Men feministiske abolisjonister hevdet at ikke bare prostitusjon men seksualitet som sådan er basert på patriarkalske normer og verdier, implisitt at menn nyter der kvinner lider, og at kjønnene forvalter sin seksualitet på ulike måter. Med andre ord så er prostitusjons skadevirkning antatt å først og fremst ramme kvinner, og det er kvinners følelsesliv og seksualitet som skal vernes. I vår moderne tid har prostitusjonskontroll handlet om kontroll av kvinners kropp og seksualitet, og kan derfor ikke ses uavhengig av moralske normer og verdier knyttet til hva kvinner bør være.

Prostitusjon har gjennom moderne tid vært regulert gjennom straffeloven, og som den danske strafferettsprofessor Vagn Greve peker på har fenomenet hatt en usedvanlig omskiftende tilværelse i strafferetten. Argumenter for strafferettslig inngripen eller fraværet av sådan, har endret seg i takt med hvilket trusselbilde av prostitusjon som har blitt tegnet. Med kriminalloven av 1814 ble kjøp av seksuelle tjenester avkriminalisert, og med straffeloven av 1902 ble salg avkriminalisert. Avkriminalisering av salg var begrunnet med at verken avskrekking eller rehabilitering hadde effekt på disse løsaktige kvinner. I dag er det menn som skal til pers. Med trussel om straff skal menn avskrekkes fra å kjøpe så vel som danne normative holdninger om at kommersiell sex ikke er bra. Spørsmålet er om det ikke er god grunn til å anta at de moralske normene i samfunnet har fungert godt uten trussel om straff? Det er knyttet sosialt stigma til både kjøp og salg. Omfanget av prostitusjon i Norge er lavt, estimert omfang er mellom 2500 og 3000 totalt sett i per år. Hvilket betyr at til enhver tid er atskillig færre personer som selger seksuelle tjenester. Økning i av selgersiden i gateprostitusjon ser ikke ut til å følges opp at tilsvarende økning av etterspørsel – tvert i mot så klager både norske og utenlandske kvinner over nedgang i både tilgang til kunder og pris.

For å nok en gang sitere Greve så er nåtidens lovgivningsprosess ofte basert på følelsesmessige reaksjoner enn veloverveide inngrep. Dagens argument for strafferettslig inngripen har vært trigget av tabloidpresseoppslag, partimedlemmers profileringsbehov og moralsk panikk over grenseløs umoral. Vi snakker altså om migrasjonskontroll, for menneskehandel er et migrasjonsproblem og ikke et prostitusjonsproblem. Sexarbeidere anbefaler reformering gjennom avkriminalisering, anerkjennelse og rettigheter, både for å beskytte enkelt individer og bekjempe profittmarkedet i prostitusjon. Kanskje hadde det vært en idé å møte utfordringene i global migrasjon med konkrete rettigheter heller enn symbolske forbud?

PION anbefaler å starte med ratifisering av FN konvensjonen for migranters rettigheter, som et ledd i kampen mot global utbytting av både kvinnelige og mannlige arbeidsmigranter.




Kilder:
NOU 1997: 23 Seksuallovbrudd. Straffelovkommisjonens delutredning V
Feingold, David A. (2005): Human trafficking Foreign Policy; Sep/Oct 150 ProQuest Social Science Journal
Moan, Marit Hovdal (2007): ”Se til Finland” Klassekampen lørdag 20/21.04.07
Farley, Melissa, Isin Baral, Merab Kiremire and Ufuk Sezgin (1998): Prostitution in 5 countries: Violence and Post-Traumatic Stress Disorder. Feminism and Psychology, 1998, Volume 8 (4): 405-426
Greve, Vagn (2005): Prostitution – former for indgrep og deres begrundelser, Nordisk Tidsskrift for Kriminalvidenskap