I debatten har det blitt gjort at poeng av at ”ingen” i Sverige vil gå tilbake til gammel lovgivning, senest av Marie Simonsen i Dagbladet. Forklaringen er sørgelig banal.
Justisdepartementet i Norge opprettet en arbeidsgruppe som så på de svenske erfaringene ut fra hvilken hensikt loven er ment å fylle. Det kan tenkes 3 intensjoner:

• Effektiv lovgivning? Det er loven definitivt ikke. Mindre enn 2 promille av det loven definerer som kriminelle handlinger pådømmes.
• Renovasjonslovgivning? Tja, sier arbeidsgruppa. Gateprostitusjonen gikk dramatisk ned i 1999, men er på vei tilbake. I 2004 lå den på ca. 60% av nivået før loven. Pr. i dag anslår Dagens Nyheter (27.12.06) at den er på ca 70% av 1998 nivå i Stockholm. Samtidig vites svært lite om hvordan innendørsmarkedet utvikler seg.
• Symbollovgivning? Helt klart! Det er ingen som i dag tviler på svenske myndigheters intensjoner.

Loven har altså en verdi som normgiver. Vel og bra, men hva hvis den har utilsiktede uheldige virkninger? Hva om noen må betale prisen for vårt behov for å demonstrere handlekraft og rett sinnelag? Det ville bli et helt feil signal å reversere loven. Kanskje vi her også finner forklaringen på at det er slik motstand mot å lage en uavhengig evaluering fra Sverige. Bordet fanger. Det er ingen vei tilbake.

La oss tufte våre politiske grep på faktiske erfaringer og ikke på erklæringer om gode intensjoner.