Om PION
PION – prostituertes interesseorganisasjon i Norge ble etablert i 1990, og er en interesseorganisasjon for kvinner, menn og transkjønnede som selger seksuelle tjenester i Norge. Vi har fokus på helse, rettigheter og sikkerhet som vi ser på som tre gjensidige avhengige størrelser. Vår tilnærming er basert på skadereduksjon med vekt på rettigheter, og vårt fokus er at de til enhver tid rådende prostitusjonsdiskursene er sosial konstruksjoner, og åpen for påvirkning og endring. På individuelt plan jobber vi derfor med styrking av selvrespekt, motarbeidelse av isolasjon og oppfordring til egenorganisering. På et kollektivt plan er vi opptatt av etablering av felles sosial normer. På samfunnsmessig plan formidler PION seriøs kunnskap og informasjon om prostitusjon til myndighetspersoner, politikere, media, forskere, studenter og andre interesserte. PION er høringsinstans for departementene på spørsmål som vedrører prostitusjon. Vi samarbeider faglig og konkret med andre prostitusjonstiltak og andre relevante organisasjoner på spørsmål relatert til seksuell helse, og vi har god kontakt med både andre nordiske og internasjonale sexarbeider organisasjoner.

Organisasjon har et styre som har det formelle ansvaret for virksomheten, ansatte og tidsskriftet Albertine. Styret møtes to ganger i året, med årsmøtet innen utgangen av april.

PION deltar aktivt i den politiske debatten om prostitusjon ved at vi lufter spørsmål, problemstillinger og meninger gjennom tidsskriftet Albertine og nettstedet www.pion-norge.no så vel som andre medier og forumer. Vi formidler seriøs kunnskap og informasjon om prostitusjon og prostitusjonsfeltet til politikere, journalister, forskere, studenter og andre interesserte som tar kontakt. Vi er høringsinstans for departementene, deltar i offentlig nedsatte ressursgrupper og samarbeider med andre offentlige tiltak og organisasjoner på temaer relatert til prostitusjon og seksuell helse. Vi er med i nettverksgruppen sexworkeurope.com og samarbeider med andre rettighets- og interesseorganisasjoner i Norden og internasjonalt.

Økonomi
PION mottar tilskudd fra Helsedirektoratet, statsbudsjettet 2008, kap. 719 post 70 – strategiplan for forebygging av Hiv og seksuell overførbare infeksjoner (seksuell helse), Helsedirektoratet, stasbudsjettet 2008, kap. 0761.70 for divisjon psykisk helse og rus (Albertine), og Justis- og politidepartementet, statsbudsjettet kap 470 post 72, tilskudd til spesielle rettshjelpstiltak (rettshjelpsmidler). For 2008 mottok vi følgende tilskudd:

Helsedirektoratet, seksuell helse Kr. 600 000,-
Justis- og politidepartementet, rettshjelpsmidler Kr. 200 000,-
Helsedirektoratet, Albertine Kr. 134 000,-
Samlet Kr. 9340 000,-

Av en søknadssum på kr. 951 064,- fikk vi tilskudd på kr. 600 000.-. Tilskuddet ble avregnet et underforbruk på kr. 239 143,- fra 2007 hvilket betyr at vi fikk utbetalt kr. 360 857,- av fra Helsedirektoratet. Fra Justis- og politidepartementet fikk vi det vi søkte om, i tillegg til at vi fikk overføre kr. 75 434,- fra 2007. Det samme gjelder Albertine der vi i tillegg til tilskuddet på kr. 134 000,- fikk overføre et underforbruk på kr. 83 888,- fra 2007:

Helsedirektoratet, Albertine Kr. 83 888,-
Justis- og politidepartementet, rettshjelpsmidler Kr. 75 434.-
Samlet Kr. 159 322,-

Årsaken til at vi hadde et underforbruk i 2007 interne forhold som ble redegjort for i årsrapporten for 2007.

Ansatte og tiltak
Tilskuddet fra Helsedirektoratet for forebygging av Hiv og seksuell overførbare infeksjoner har dekket følgende stillinger i 2008:
• Astrid Renland, administrativ ansvarlig 50 %
• Ram Pai Foseid, feltarbeider 25 %
• Morten Sortodden, feltarbeider 25 % (fra 01.08. 2008)

I tillegg til lønnsmidler dekker tilskuddet fra Helsedirektoratet husleie, driftsutgifter, innkjøp av kondomer og glidekrem, utgifter for deltakelse på seminar og konferanser m.m.

Tilskuddet fra Justis- og politidirektoratet dekket følgende stilling i 2008:
• Inger- Lise Hognerud, juridisk rådgiver 20 %

I tillegg til lønnsmidler dekker tilskuddet fra Justis- og politidepartementet utgifter i forbindelse med rettshjelpstiltaket, overheadmidler, utgifter for deltakelse på seminar og konferanser m.m

Tilskuddet fra Helsedirektoratet til Albertine dekker produksjons- og distribusjonsutgifter til to utgivelser av Albertine. Det inkluderer redaktørhonorar, formgivning, trykk, distribusjon og et symbolsk honorar til skribenter.

Prostitusjon
Prostitusjonsmarkedet har tradisjonelt vært delt opp i utendørs- og innendørsarena. Førstnevnte viser til gateprostitusjon og sistnevnte omfatter massasjeinstitutt, leiligheter, studioer, mobilprostitusjon og eskorteservice. Både utendørs- og innendørsarenaen inkluderer andre kontaktformidlingssteder som utesteder, parker og kjøpesentre. I hovedsak jobber PIONs målgruppe på det som omfatter innendørsarena hvilket også inkluderer utesteder. Kjøpesentre og parker er steder for yngre aldersgrupper og faller utenfor vår målgruppe.

Gateprostitusjon var i mange år dominert av kvinner i den rusrelaterte prostitusjonen mens innendørsarenaen var befolket av etnisk norske kvinner og kvinner med utenlandsk opprinnelse, spesielt kvinner fra Thailand og Den Dominikanske Republikk. Siden begynnelsen av 2000-tallet har andre grupper funnet veien til gateprostitusjon. Dette gjelder spesielt utenlandske kvinner som har hatt et temporært opphold i landet og enten pendlet mellom hjemland og Norge, eller hatt Norge som en av flere steder det jobbes i fra. De siste års endringer i det norske prostitusjonsmarkedet gjør at ikke lenger er like hensiktsmessig å opprettholde et klart skille mellom utendørs- og innendørsarenaen, selv om gateprostitusjon fortsatt er arena for de mest marginaliserte gruppene. Dette gjelder kvinner med store rusproblemer i den rusrelaterte prostitusjonen, og til en viss grad svarte kvinner i transnasjonal prostitusjon.

Når det gjelder andre grupper oppgir flere at de jobber både i gateprostitusjonen og på innendørsarenaen. Gateprostitusjon benyttes som kontaktformidlingssted i tillegg til annonsering andre steder. Europeiske sexarbeidere vi har hatt kontakt med formidler at de har erfaring med gateprostitusjon selv om de etter hvert har etablert seg i leilighet eller jobber som eskorte. Det kan synes som at flere utenlandske miljøer/grupper har jobbet i gateprostitusjonen for å så etablere seg på innendørsmarkedet. Det kan skyldes økt press på utendørsmarkedet men også at å jobbe på innendørsarena krever kunnskap og kompetanse om hvordan prostitusjon organiseres, tilgang til leiemarkedet osv. At flere av europeiske sexarbeidere som besøker Norge har blitt EU-borgere har muligens også bidratt til at det har vært lettere å etablere seg på innendørsmarkedet i dag enn det var for noen år siden.

Selv om flere kvinner som tar kontakt med oss oppgir at de jobber i gateprostitusjon har vi utover sporadiske promenader i de gatene kvinnene jobber i, ikke etablert feltarbeid rettet mot denne arenaen. Pro Sentret og Nadheim har et veletablert feltarbeid i gateprostitusjonen som ivaretar helsearbeidet og har også gjort PIONs rettshjelpstilbud kjent blant sine brukere.

Policymaking
Den offentlige oppmerksomheten mot prostitusjon har vært enorm, spesielt i forhold til prostitusjon som et lov og orden problem. Dette kan knyttes til koblingen mellom transnasjonal prostitusjon, organisert kriminalitet og menneskehandel, at utøverne i feltet i mye større grad enn tidligere presenteres som et forstyrrende moment i det offentlige rom og regjeringens arbeid med lovforbudet mot sexkjøp. At prostitusjon har blitt opplevd som både et samfunnsmessig og individuelt problem har preget både politiske debatten og tabloidpressens oppslag om prostitusjon, og langt på vei redusert feltet til fortellinger om passive ofre og kyniske skurker.

Prostitusjon har også fått en ny politisk og kulturell betydning i nordisk sammenheng. Mens den svenske sexkjøpsloven i en årrekke ble behandlet med skepsis og som en kontroversiell tilnærming fremstår den i dag som et eksempel til etterfølgelse. Sverige har tatt rollen som den moralsk overlegne med en restriktiv regulering av prostitusjon. Det er interessant å merke seg at svenske politikere så vel som representanter fra politi og hjelpeapparatet mener at lovforbudet har ført til at de som det eneste landet i Norden nærmest har eliminert problemer vedrørende organisert kriminalitet og menneskehandel. Spesielt fordi internasjonal forskning viser at det ikke er noen sammenheng mellom et lands regulering av prostitusjon og forekomsten av menneskehandel til prostitusjonsformål. Ettersom menneskehandel ofte blir brukt synonymt med utenlandsk prostitusjon er det også uklart om det betyr at det er mindre utenlandske kvinner i gateprostitusjon i Sverige enn for eksempel i Norge. Det er uansett interessant å se at den svenske sexkjøpslovens effektivitet ofte fremmes og rendyrkes som ”den beste praksis” basert på løse og udokumenterte påstander om prostitusjonens problemer og omfang i nabolandene. Som den danske juristen og seniorkonsulent ved Servicestyrelsen, Nell Rasmussen, har pekt på har prostitusjon generert en sedelighetsfeide og kulturkamp mellom de nordiske landene, der kriminalisering har blitt et mål i seg selv.

Sist men ikke minst har prostitusjon blitt et symbol på noe annet, større og mer faretruende enn kjøp og salg av seksuelle tjenester, og tjener i dag som middel for markering, styring og samarbeid i internasjonal politikk så vel som en symbolsk markør for skillet mellom oss og migranter som ”de andre”: Migranter er enten passive ofre eller kyniske kriminelle som er i stand til å begå de mest grusomme ting. Det gjenspeiler seg også i den norske debatten der formålet med lovforbudet skal ifølge regjeringen gjøre landet mindre attraktiv for transnasjonal organisert kriminelle og på den måten bidra til å bekjempe menneskehandel. Det tar seg sikkert bedre ut når forbudet skal lanseres utad enn å fortelle at den offentlige debatten i hovedsak dreide seg om svarte kvinner i gateprostitusjon, og kriminaliseringen var grunnet i behovet for å holde uønskede migranter utenfor landegrensene. Samtidig bidrar det til å individualisere problemer relatert til prostitusjon, mens andre samfunnsmessig forhold som påvirker prostitusjon er nærmest usynliggjort eller glimrer totalt med sitt fravær.

Det er også en politisk reduksjon av prostitusjon som kunnskapsfelt som står i sterk kontrast til både nasjonal og internasjonal forskning på området som fremmer kompleksiteten i å både transnasjonal prostitusjon så vel som andre former for prostitusjon. For i den offentlige diskursen handler ikke prostitusjon som fenomen om et mangfoldig marked med selgere og kjøpere av alle kjønn og legninger; om ulike former for og erfaringer med prostitusjon; et mangfold av aktører som strekker seg fra velintegrerte borgere til marginaliserte og hjemløse; ei heller ikke om hvilke situasjon som ligger bak valget om å jobbe i prostitusjon enten. I den offentlige diskursen rekonstrueres fortidens falne og utslåtte kvinner til utnyttede og utslåtte, og gårsdagens normative kunnskap om årsaken til prostitusjon og rusavhengighet om dysfunksjonelle og oppløste hjem, tidligere overgrep etc. overføres nå til de nye ”ofrene”. Som de norske studiene viser er valget for å migrere så vel som å jobbe prostitusjon motivert av en rekke ulike forhold og betingelser knyttet til ønske om å reise ut, behovet for å forsørge seg selv og familie osv. Studiene viser også at det ofte er komplekse relasjoner til tredjepart som strekker seg fra ren hallikvirksomhet til partnere og kollegaer.

Lov og orden
Om og hvordan prostitusjon defineres som et problem er ofte knyttet til hvilke andre samfunnsmessige problemer fenomenet kobles til. Da prostitusjon på slutten av 1970-tallet ble koblet til rusproblematikk og Hiv-epidemien på 1980-tallet bidro det til massiv oppmerksomhet både i mediebildet og den offentlige debatten så vel som utforming av hjelpetiltakene. I motsetning til 1970- og 80-tallet har dagens kobling mellom prostitusjon og menneskehandel bidratt til et skifte i den politiske tilnærmingen der prostitusjon har blitt forstått som et sosialt problem og fokuset i hovedsak var rettet mot å etablere tiltak til selgere av seksuelle tjenester. I dag dominerer fokuset på tredjepart – bakmenn og bakkvinner, parallelt med at kjøper har blitt kriminalisert. Prostitusjon forstås i dag som et kriminelt problem, og det er prostitusjon som et lov og orden problem som dominerer den politiske tilnærmingen til og den offentlige debatten om feltet.

I politiaksjoner med velklingende navn som ”Aksjon Gatejenter”, ”Aksjon Amor”, ”Aksjon Benin” og ”Aksjon Husløs” er aktørene ikke bare ofre og/eller skurker, men også virkelige mennesker som opplever aksjonene dramatisk og føle seg rettsløs i situasjonen. Siktemålet med aksjonene har ifølge politiet vært å bekjempe menneskehandel og halliknettverk, samtidig har det vært uttalt at formålet med for eksempel ”Aksjon Husløs” er å forebygge prostitusjon ved å gjøre det vanskelig å etablere sexsalg på innendørsmarkedet. Ifølge STOP-gruppen i Oslo er politiets aksjoner gitt i tiltak 25 i handlingsplanen mot menneskehandel (2006-2009): Intensivere den oppsøkende virksomheten i prostitusjonsmiljøer for å sikre avdekking av straffbare forhold og bedre kartleggingen av miljøer. Hva politiet legger i begrepet ”forebygging” innenfor dette mandatet er uklart. Likeledes er det uklart med hvilken rett inngripen i målgruppen skjer. Metodene som brukes her er spaning, razziaer og undercover politiarbeid mot selgere av seksuelle tjenester, hvilket også betyr at det er lovlydige borgere som opplever å få politiet på døren eller massasjebenken. Huseieren som muligens kan være hallik eller medvirkende i menneskehandel, får et skriv i posten der straffeloven henvises til som riset bak speilet, noe som vil bli tatt i bruk om de ikke kvitter seg med problemet. Det er et åpent spørsmål om politiets metoder i for eksempel ”Aksjon Husløs” hadde tålt dagens lys i retten. Politiet framprovoserer ulovlige handlinger samtidig som de unndrar saken en strafferettslig prosess ved å henvise til at det er huseiers ansvar å ta affære. Vi finner det bekymringsfullt at det ikke verken kritiske spørsmål til politiets motiver, metoder og praksis. Det er heller ingen ekstern kontroll av politiets virksomhet i feltet.

PION mener at effektivitet og handlekraft ikke kan overskygge verken den enkeltes behov for rettsvern eller beskyttelse. I den sammenhengen er det verdt å minne på at STOP-gruppens storaksjon sommeren 2008 der over 60 nigerianere endte med siktelse av 1 mann og 16 kvinner ble henlagt av statsadvokaten fordi grunnlaget for tiltale var for svak. Når det gjelder prostitusjon må det tas med i betraktning at politiet ikke bare innehar rollen som en verdinøytral håndhever av legitime maktmidler, den enkelte politibetjent er også bærere av samfunnsmessige holdninger til enkelt grupper i samfunnet som vil kunne påvirke både ”politiblikket” og politiarbeidet som utøves.

PION avviser ikke at det forekommer hallikvirksomhet eller at kvinner i prostitusjon kan være ofre for menneskehandel. Vi er enig om at menneskehandel er alvorlig kriminalitet som må bekjempes, og at halliker som utnytter andre i prostitusjon må straffeforfølges. Og vi har forståelse for at mange saker er vanskelige om ikke umulige å etterforske og straffeforfølge, spesielt saker som har foregreining i flere land. Men, ikke alle utenlandske prostituerte er ofre for menneskehandel, og ikke alle ofre for menneskehandel utnyttes i prostitusjon. I likhet med at den jusen definerer som hallik kan fra et annet ståsted være partner eller kollega. I mange tilfeller kan det synes som det er ganske tilfeldig hvem som defineres som offer og skurk – svært mange hallik- og menneskehandelssaker omfatter situasjoner med kvinner som både selger sex og tilrettelegger for andres sexsalg.

Men at det forekommer kriminalitet i feltet overskygger ikke det faktum at politiets mål, metoder og praksis må også være et område som debatteres. Det er et velkjent fenomen at målet har en tendens til å hellige alle midler men også at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Disse fyndordene gjelder i aller høyeste grad for utøverne i prostitusjon som har vært gjenstand for ulike former for oppmerksomhet, moralske panikk og statlige intervensjoner i hele vår moderne tid.

Skadereduksjon
Prostitusjonslovgivningen har tradisjonelt rettet seg mot ivaretakelse av samfunnsmessige interesser, og politiets metoder bærer etter vårt skjønn preg av at det er prostitusjon og den prostituerte og ikke en eventuell kriminell tredjepart, som skal bekjempes. Sexarbeidere er en utsatt gruppe i forhold til helsemessige skader både fordi arbeidet i seg selv skaper risiko men også fordi strukturelle forhold som restriktiv regulering, fordømmelse og sosialt stigma påvirker den enkeltes mulighet til å ha kontroll over egen situasjon. I World Disasters Report 2008 peker for eksempel International Federation of Red Cross på at restriktiv regulering av migrasjon og kriminalisering av prostitusjon skaper hinder for Hiv-forbyggende arbeid på internasjonalt nivå. En veletablert helse- og sosialpolitikk overfor selgersiden er derfor viktig, både i forhold til å forebygge individuelle skader og i forhold til et folkehelseperspektiv. Det er også ett av samfunnets viktigste virkemidler for å skape en dialog med selgersiden og for å få kunnskap om prostitusjonsfeltet. Det fordrer også at lovparagrafer og nulltoleranse ikke dominerende tilnærmingen til feltet.

Pressen
Tradisjonelt har prostitusjon blitt viet stor oppmerksomhet i perioder med såkalt agurknytt – det vil si sommermåneder der redaksjoner ofte er fylt av vikarer og mangel på nyhetsoppslag. I de siste årene har det endret seg og prostitusjon har med jevne mellomrom figurert som førsteside oppslag i forbindelse med politiets eller pressens egne avsløringer i feltet. Det har nærmest gått inflasjon i bruken av begrepet ”hore” og i ulike aktørers politiske dagsorden gjengis uten kildekritiske betraktninger, spørsmål eller at man har orket å sette seg inn i kunnskapen på feltet det gjelder. Dårlig sladdede bilder av pågrepne eller lokaler i forbindelse med politiets aksjoner publiseres, og journalister gir seg ut for å være kunder, overvåker områder og driver personforfølgelse og forhåndsdømming før det er avklart om det foreligger straffbare handlinger.

PION har mange ganger tatt opp hvordan pressen behandler sexarbeidere som fritt vilt og at det kan synes som at verken journalister, ansvarlige redaktører eller desken anser dette som en gruppe som ikke kan gjøre krav på presseetiske hensyn. Vi kan selvfølgelig ikke styre pressens arbeid, men vi finner det påtagelig at journalister finner det mer aktverdig å slå inn åpne dører. Og at hva pressen mener at allmennheten har krav på å få innsyn i, begrenser seg til sensasjonelle oppslag om hvor det selges sex. Mens verken maktkritiske temaer relatert til politi metoder og praksis eller selve policymaking i prostitusjonsfeltet, anses som interesse for allmennheten. Når det gjelder prostitusjon har pressen tatt rollen som maktorgan og ikke maktkritisk organ, og formålet er tydeligvis ikke å lage opplysende journalistikk men sensasjonelle nyhetsoppslag basert på det som selger best i tiden. Noe annet er kanskje ikke å forvente. Flere aviser har på lederplass uttalt støtte for forbud ofte basert på det som må kunne kalles moralsk panikk og på et sviktende kunnskapsgrunnlag, som for eksempel i sammenblandingen mellom prostitusjon, menneskehandel og organisert kriminalitet. Men at den enkelte avis formidler hvilke holdninger redaksjonen har tatt til prostitusjon fritar ikke pressen fra sitt samfunnsansvar: Å sørge for informasjon, debatt og samfunnskritikk.

Tiltak
PIONs helse- og rettshjelpsprosjekt er en viktig del av vår virksomhet og tilbud til utøverne i feltet. Begge deler er også et godt virkemiddel for å komme i dialog med enkelt personer og etablere kontakt med miljøer. Vi jobber med folk som ikke nødvendigvis føler at de har behov for å ha kontakt med offentlige hjelpetiltak eller som unngår kontakt av redsel for å bli ”avslørt”. At vi kan tilby rettshjelp eller formidle at det er mulig å hente eller få oversendt kondomer og glidekrem, fungerer som en innledning til å kunne småprate om hvordan den enkelte opplever situasjonen, markedet og kunder. Det åpner også for en tosidig vei for å lufte problemstillinger, spørsmål og meninger.

Det har i løpet av 2008 vært stor aktivitet med mange henvendelser der etterspørsel etter rettshjelp har avdekket problemstillinger knyttet til helse. I tillegg til at kontoret stort sett er åpent daglig har alle ansatte på PION egen mobiltelefon tilknyttet jobben og hvor de kan nås. Det betyr at vi operer med storgrad av tilgjengelighet og at alle jobber langt over det stillingshjemmelen tilsier.

I hovedsak har problemstillinger vært knyttet til økt strafferettslig regulering av feltet, og mange formidler følelsen av å ha mistet kontroll over situasjonen både i forhold til å sørge for sikkerhet og i forhold til muligheten for å ivareta helse og hygiene. Flere har gått fra arbeidsfelleskap til å jobbe alene i leilighet eller som eskorte der kunden besøkes på hotell eller hjemme. Flere formidler at kunden har mer kontroll i dag enn tidligere og at det forhandles om pris, hvilke tjenester som skal inngå i prisen og bruk av beskyttelse. Kvinner melder om kunder som har truet til seg eller stjålet tilbake penger etter utført salg. Noe som kan tyde på at noen kunder tenker seg at terskelen for å anmelde er høy.

Slike problemstillinger viser at den politiske endringen i tilnærmingen til prostitusjon ikke går i selgersidens favør, og selv om det ikke er grunn til å tro at alle kunder utnytter situasjonen, tyder mye på at vi i dag i større grad enn tidligere kan snakke om ”et kjøpers marked”. At det er selgersiden som er i fokus påvirker også omgivelsenes holdninger i en negativ retning.

Thailandske prostitusjonsmiljøer
PION har i mange år hatt feltarbeid i de thailandske prostitusjonsmiljøer. Kvinner i disse miljøene har migrert gjennom ekteskap til norske menn, og er fastboende i Norge. En del har også norsk statsborgerskap. Som migrasjonsgruppe er det thailandske miljøet homogent og består i hovedsak av kvinner. I rapporten Grenseløs kjærlighet – Familieinnvandring og ekteskapsmønstre i det flerkulturelle Norge (2006), viser Gunnlaug Daugstad til at kvinner utgjør hele 85 % av den thailandske befolkningen i Norge. Per 1.1.2005, var det ca 1000 menn og 5.700 kvinner hvorav 53 % er mellom 25 og 44 år.

Kvinnene har stor forsørgerbyrde som omfatter både familie i Norge og familie i Thailand, og mange har i tillegg store gjeldsproblemer. Prostitusjon kombineres ofte med eller har blitt erstattet av annet lavtlønnet arbeid som arbeid i rengjøringsbransjen og hotellnæring. Noen sper på inntekten som klassiske thaimassører med salg av seksuelle tjenester. Valget for å jobbe i prostitusjon er motivert av økonomiske behov, se også Fafos kartlegging Manfoldig marked – Prostitusjonens omfang, innhold og organisering (May-Len Skilbrei og Marianne Tveit); Ellen Kristviks rapport Sterk hovud og sterke hjerter (2005); og rapporten Prostitusjon på bortebane som Morten Müller-Nilssen utførte for PION i 1998.

Disse miljøene har siden slutten av 1980-talllet vært organisert rundt massasjeinstitutt som har fungert som både utgangspunkt for arbeidsfellesskap og sosialt møtested. I løpet av siste året har politiets raid satt disse miljøene under stort press. Det er stor mobilitet i markedet med utskiftning av lokaler, i tillegg til at flere jobber alene som eskorte og/eller oppsøker kunder på utesteder.

Massasjeinstituttene befinner seg ofte i gråsonen mellom legal og illegal virksomhet, og i noen tilfeller har sexsalg vært en perifer del av massasjevirksomheten eller noe enkelte massører yter kunden, uten at det er en del av hoveddriften på stedet. Man kan også finne annonser på annonsesteder for sexsalg, selv om det ikke er en del av virksomheten. Dette må ses i sammenheng med midler de enkelte har til rådighet i form av informasjon, kunnskap og språk, spesielt siden det ofte koster langt mer å annonsere her enn på ordinære annonsesteder for alternativ behandling. Politiets aksjoner for å forebygge sexsalg på innendørsmarkedet har dermed bidratt til at også personer som er ikke er involvert i prostitusjon har mistet inntektsgrunnlaget.

Vår feltarbeider Ram Pai Foseid, melder om at kvinnene i disse miljøene fortviler over dagens situasjon. De finner det vanskelig å forstå at det skal være tillat å jobbe i gateprostitusjon mens arbeidsfellesskap som sikrer trygghet og renslighet rammes av forbud. De har fått føle på økt stigma i det offentlige rom som følge av medieoppslag og politiaksjoner hvilket innebærer problemer med å leie leilighet, ta inn på hotell eller at de blir nektet på utesteder fordi de assosieres med prostitusjon. Siden det er økonomiske behov som har vært utgangspunktet for prostitusjon er det få som har reelle alternativer til salg av sex. Kvinnene i de thailandske prostitusjonsmiljøene er entreprenører og business kvinner, men språkproblemer og manglede mulighet til å ta opp lån eller få etableringsstønad, skaper barrierer for å starte opp annen virksomhet. Thai-befolkningens homogenitet når det gjelder kjønn, alder og levevilkår gjør at den økonomiske drahjelpen som ofte ytes innenfor andre immigrantgrupper i forhold til å starte opp virksomhet etc., er begrenset.

Mannlige- og transsexarbeidere
Selv om organisasjonens tilbud har vært rettet mot menn og transpersoner som jobber i prostitusjon, har vi ikke hatt annet enn sporadisk kontakt med enkelterpersoner. Mangelen på kunnskap om disse gruppene og hvordan de erfarer prostitusjon og situasjonen, en anelse om at det er et marked i vekst i Norge, og en erkjennelse om at menn og transkjønnede sexarbeidere er en del av transnasjonal prostitusjon, var faktorer som førte til at PION bestemte seg for å etablere et tiltak.

Fra 1. august 2008 har Morten Sortodden hatt en stilling i 25 % som feltarbeider.

Selv om menn og transpersoner er i mindretall har vi de siste årene registrert en økning av personer som annonser på det regulære annonsemarkedet. Om det betyr at det har skjedd en reell økning av antall personer eller en endring i bruka av steder for kontaktformidling, er vanskelig å si. Økningen av transkjønnede som annonser kan for eksempel bety at det har skjedd en forflytning fra gateprostitusjon til innendørsmarkedet. Transsexarbeidere fra andre land har i mange år hatt Norge som reisemål.

Ungdomsundersøkelser har gitt en pekepinne på at unge gutter i større grad enn unge jenter utveksler sex med goder, men likevel har det vært lite fokus på denne formen for prostitusjon.

Det har både blitt forstått som en mulighet til å prøve ut seksualiteten og som et tidsbegrenset fenomen. I det offentlige ordskiftet har disse gruppene blitt ytterligere usynliggjort gjennom kjønnsstereotype myter om ”den lykkelige hora” – det vil si at menn som selger sex er drevet av lyst- og begjær. Slik kan det muligens være for enkelte men det underslår ikke at i likhet med sine kvinnelige kollegaer er motivet også for menn og transkjønnede sexarbeidere økonomi. Slike myter kan bidra til at terskelen for å formidle problemfylte sider, overgrep etc. blir høy. Mens terskelen for å akseptere og selge tjenester uten beskyttelse eller som utgjør en helserisiko, kan bli tilsvarende lav.

Et annet moment som har bidratt til usynliggjøring er at debatten har siden prostitusjon ble satt på den politiske dagsorden vært sett på som et utslag av patriarkalske verdier råder og analysert innenfor et kjønnsmaktsystem. Dette perspektivet ekskluderer også kvinner som kunder. Et siste moment som har påvirket fraværet av debatten er at det har vært en rådende oppfatning om at i homofilemiljøer er sex noe man ikke trenger å betale for. Dermed har det heller ikke vært et marked for sexsalg.

Transpersoner er ytterligere usynliggjort. Hvilket er ganske interessant tatt i betraktning av transpersoner av norsk opprinnelse har vært en del av det etablerte prostitusjonsmarkedet i tillegg til at Norge har i mange år vært et reisemål for utenlandske transkjønnede. Høyesterettsdommen fra 1999 om at Norge ikke definerer prostitusjon som arbeid var på bakgrunn av at en fransk/brasiliansk transsexarbeider tok utvisning på grunn av manglende arbeidstillatelse, til retten.

Vi har registrert at majoriteten av aktørene som annonserer på de mest tilgjengelige nettstedene tilhører etniske minoriteter i Norge, og/eller er personer som oppholder seg temporært i eller annonserer med reisevirksomhet til Norge. Vår kartlegging bekrefter internasjonale studier: At menn og transkjønnede er en del av transnasjonal prostitusjon. Med transnasjonal prostitusjon menes her at både kjøp og salg er grensekryssende.

Kartleggingen har i hovedsak vært rettet mot annonsering, og for tiden er det flere menn – ca +/- 25 personer, som annonserer med salg av seksuelle tjenester på forskjellige nettsteder. Noen er også å finne på chat-steder og flere av de som annonserer oppgir at de turnerer rundt i Europa. PION har tatt kontakt med de fleste av de med e-post eller sms, og noen av disse har vært interessert i videre kontakt mens andre har takket for informasjonen. Vi har ikke fått inntrykket at mennene jobber sammen med eller er tilknyttet bestemte miljøer på samme måte som kvinnelige sexselgere kan være. Det kan bety at det å selge sex er for de fleste menn og transkjønnede en svært ensom jobb. Vi har også registrert at både på de internasjonale og norske nettstedene tilbyr menn i eskorteservice salg av seksuelle tjenester som utgjør en helserisiko.

Morten Sortodden hospiterte i flere dager i desember i Helsinki, der prostitusjonstiltaket Pro- tukupiste har et veletablert og det eneste nordiske tilbudet til menn som selger sex. URHO driver i tillegg til oppsøkende virksomhet og feltarbeid et eget nettsted med chat-forum - www.pro-urho.fi. Hospiteringen var lærerikt og interessant og har dannet grunnlag for fortsatt faglig samarbeid og kunnskapsutveksling.

Arbeidet har også bestått i kunnskapsinnhenting og – utveksling, etablere kontakt med tiltak i andre nordiske land blant annet Prostitutiongruppen i Malmö samt kontaktetablering og fagutveksling med tiltak som Pro Sentret og personer fra Skeivt Formum og Helseutvalget m.m. Kontakt med Skeivt Forum har generert et samarbeidsprosjekt under Skeive Dager 2009 kalt Skeive Sexarbeidere, der formålet er å synliggjøre og sette temaet på den politiske dagsorden.

Oppsummert kan vi si at det har skjedd mye på et halvt år og 25 % stilling. Og selv om det er gjenstår mye før vi kan hevde og ha mer systematisk kunnskap om menn og transkjønnede i prostitusjon, synes vi at oppstarten har vært oppmuntrende og gitt giv til videre arbeid.

Rettshjelp
Rettshjelpstilbudet til PION er et etterspurt og viktig tilbud. PIONs jurist Inger- Lise Hognerud, har jobbet fast i 20 % stilling men ytt hjelp langt over de faste timene i uken. Henvendelsene spenner fra spørsmål om hjelp til registrering av enkeltpersonsforetak, rettigheter i kontakt med barnevern, bistand i utpresningssaker, spørsmål om trygderettigheter og ikke minst spørsmål om bistand relatert til politiaksjoner. Det har gjennom 2008 også vært mange henvendelser fra utenlandske kvinner med spørsmål om hva som kreves for å kunne jobbe i Norge og å få fast opphold i Norge.

I kjølvannet av ny lovgivning har vi også opplevd å få flere henvendelser fra personer som er opptatt av å få informasjon om sine rettigheter, hvem straffeloven (hallikbestemmelsene) rammer, og hvordan forbudet mot sexkjøp vil kunne ramme dem. I løpet av 2008 har det generelt vært en økning av personer som etterspør juridisk råd og/eller hjelp. At det er flere som tar kontakt kan ses på som et utslag av økt rettsbevissthet, hvilket er gledelig.

I 2008 har mange av sakene PION har jobbet med vært preget av politiet aksjoner i feltet og forhold som må ses som konsekvenser av det. Et eksempel er håndhevelsen av straffelovens § 202. Etter hallikbestemmelsen er det straffbart på nærmere definerte måter å medvirke til prostitusjon. Det er blant annet straffbart å leie ut lokaler som man forstår at skal benyttes til prostitusjon. Praktiseringen av denne bestemmelsen fra politiets side har medført at huseiere kan leve i lykkelig uvitenhet helt til de får et brev fra politiet. Når politiet mener de har funnet bevis for at det selges sex fra for eksempel en leilighet tar de kontakt med huseier og opplyser om forholdet. Huseier blir samtidig informert om at dersom han ikke sørger for at leieforholdet avsluttes så vil huseier kunne straffes. PION har i disse sakene bistått sexarbeiderne for å forsøke å forhindre tap av depositum og sikre at deres rettigheter som leietakere har blitt ivaretatt.

Et annet eksempel på hva vi har jobbet med i 2008 er ”Operasjon Benin”. En rekke kvinner som ikke fikk status som offer eller siktet opplevde i denne operasjonen at politiet tok beslag i penger av en viss størrelse, id-papirer og mobiltelefoner. Leilighetene kvinnene bodde var blitt avstengt av hensyn til etterforskningen, og kvinnene befant seg på gaten uten et sted og bo eller penger til å ta inne andre steder. Kvinnene fikk utdelt en lapp med navn på en person de kunne kontakte men opplevde sjelden å komme lengre enn til sentralbordet eller de fikk beskjed om at personen de skulle ha tak i var på ferie. Aksjonen skjedde like før ferieavviklingen. Mange av disse kvinnene trengte bistand for å få blant annet beslagene utlevert og et sted å bo.

Hallikbestemmelsen har også ført til et svart utleiemarked for leiligheter. Kvinner betaler ågerpris for å få tak i et sted å arbeide fra. Utleierne er i disse tilfellene personer som virkelig tjener på kvinnene og mennenes prostitusjon og de er således i nærheten av den tradisjonelle forståelsen av hallik. Vi har også i disse situasjonene forsøkt å bistå kvinnene som har tatt kontakt med oss.

Fra hotellbransjen er vi blitt kontaktet med spørsmål om råd fra kvinner som har blitt truet til å yte gratistjenester til ansatte som har forstått hva som skjer og som truer med å gå til ledelsen med kunnskapen. Frykten mange av kvinnene har for at det skal bli kjent at de arbeider med å yte seksuelle tjenester skaper en situasjon som enkelte vet å utnytte.

Vi oppsummerer rådgivningstjenesten ved årets slutt ved å stadfeste at når det gjelder sexarbeidere overskygger offerperspektivet rettighetsperspektivet. På et generelt grunnlag kan det synes som om at sexarbeidere er tilnærmet rettsløs, og at moralen ofte står over jusen og påvirker i høy grad regelfortolkningen og rettshåndhevelsen. Det er også frustrerende å være vitne til at det presumptive flertall er blinde for at det systemet som er kreert for å hjelpe sexarbeiderne faktisk er med på å utnytte de. Kvinnene og mennene som selger seksuelle tjenester trenger rettigheter og ikke moral satt i system.

Etter ikrafttredelsen av forbudet mot sexkjøp har situasjonen for sexarbeiderne i Norge ytterligere forverret seg. Det er ikke overraskende at kvinnene som selger har blitt viktige brikker i politiets jakt på den lovløse kunden. Vi har fått tilbakemeldinger om at politiet bruker ulike metoder for å få kvinnene til å angi sine kunder. Politiet har også oppfordret blant annet utestedene til å være årvåkne for at det kan foregå avtaleinngåelse om sexkjøp på deres steder og at dette er forbudt. Politiet oppfordrer med andre ord til privat rettshåndhevelse, hvilket ikke akkurat heller er med på å styrke rettsikkerheten til sexarbeiderne.

Rettshjelpshefte
PION har fått tilskudd fra Justis- og politidepartementet for å utarbeide et rettshjelpshefte som skal informere om sentrale lover og rettigheter relatert til prostitusjonsfeltet. Tanken var at vi skulle ferdigstille det i løpet av 2008, men vi bestemte oss for å utsette ferdigstillingen til vi ser om og i tilfelle hvilke problemstillinger som kommer i kjølvannet av lovforbudet mot sexkjøp. Som vi har vært inne på ovenfor har det siste året vært preget av politimessig arbeid i prostitusjonsfeltet hvilket har bidratt til å reise nye problemstillinger relatert til rettigheter og beskyttelse i andre lovverk og lovtekster enn strafferettslig regulering av prostitusjon. Vi bestemte oss derfor for å se an situasjonen etter at sexkjøpsloven har trådt i kraft for å se hvilke problemstillinger som reises og hvilke rettigheter, plikter og forbud det er behov for å informere om.

Albertine
Albertine er fortsatt et viktig magasin for formidling av kunnskap og lufting av ulike problemstillinger knyttet til prostitusjon og policy making i prostitusjonsfeltet. Tidsskriftet distribueres bredt i Norge, og til rettighetsorganisasjoner, enkeltpersoner og prostitusjonstiltak i Danmark og Sverige. Vi får stadig henvendelser med ønske å bli plassert på adresselisten, og vi får gode tilbakemeldinger på både innhold og form. Etterspørselen og ulike fagfolks velvilje til å delta med artikler, illustrerer etter vårt skjønn at Albertine er et godt og viktig kunnskapsbidrag i den offentlige prostitusjonsdebatten.

Fra 2009 utvides redaksjonen med Siri Lindstad, tidligere redaktør av tidsskriftet Fett. PION ser fram til å få en dyktig journalist og skribent med i redaksjon. I tillegg til at det vil bidra til faglig utvikling vil det også hjelpe oss å komme à jour i forhold til satte utgivelsesrammer. Vi håper derfor på tilskudd for 2009.

Andre aktiviteter
PION deltar i referansegruppen til Sexhandel.no. som er et tiltak i regi av Regjeringens handlingsplan mot trafficking. Nettstedet drives av Reform – ressurssenter for menn, på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Representanter fra forskning, prostitusjonstiltak, menneskehandeltiltak, departementer og politienheter møtes jevnlig, og diskuterer drift av websiden. PION har representant i KOM – Koordineringsenhet for ofre for menneskehandel, - er etablert med en prosjektgruppe og en ressursgruppe, og drives i regi av Politidirektoratet. I ressursgruppen sitter representanter fra ulike organisasjoner og tiltak som jobber opp mot prostitusjon, menneskehandel, migrasjon og asylsøkere, og formålet med det tverrfaglige arbeidet er å styrke bistand og beskyttelse for ofre for menneskehandel. I tillegg har PION representant i styret i HivNorge.

I løpet av 2008 har PION deltatt på Protest festivalen i Kristiansand i en debatt om kriminalisering av sexkjøp der Janni Wintherbauer stilte i panelet sammen med Liv Jessen, Pro Sentret og en rekke andre debattanter. Vi ble invitert til å ha stand på Sexihibition og fra onsdag 20. til søndag 23. august formidlet vi informasjon om PION og seksuell helse. I løpet av senhøsten og vinteren har vi deltatt på Nordisk Nettverkskonferanse i København, konferansen Prostitusjon i Norden i Stockholm, og konferanse regi av den danske sexarbeider organisasjonen SIO, sosiologisk institutt og seksualpolitisk forening i København.

I tillegg besvarer vi alle henvendelser og bidrar med informasjon til personer som ønsker informasjon om prostitusjon. Spesielt Janni Wintherbauer har stilt opp på intervju med et utall av studenter og journalister, og har vært aktivt med i en rekke debattprogram på radio og TV.