Det er ingen tvil om at loven har hatt en positiv effekt, hevdet prosjektleder Inger Rasmussen ved Vista Analyse AS, da hun la fram Evalueringen av forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester, i Justisdepartementets lokaler mandag 11. august. Rasmussen kunne fortelle at sexkjøpsloven hadde bidratt til både å redusere markedet og ført til holdningsendringer så vel som skremt utenlandske halliker og menneskehandlere fra å etablere seg i Norge.

Det har vært knyttet spenning til hva Vista Analyse som fikk anbudet da Stoltenberg-regjeringen utlyste midler til å evaluere sexkjøpsloven, kom til å levere. Fafo-forskerne May-Len Skilbrei og Anette Brunovski kunngjorde offentlig i Manglende vilje til kunnskap om prostitusjon? at de ikke kom til å delta i anbudskonkurransen fordi de anså at både mandatet og de økonomiske rammene var for snevre. Stoltenberg-regjeringen bevilgning på 1 million kroner og mindre enn ett år kunne i følge Skilbrei og Brunovski, ikke forstås på annen måte at myndighetene i bunn og grunn ikke var opptatt av kunnskap. Og det er vel ingen tvil om at de hadde rett – evalueringen til Vista Analyse viser at det ikke er mye man får gjort innenfor de rammene; den 200 siders rapporten rommer en gjennomgang av omfangsestimater fra Pro Sentret, Utekontakten i Bergen, Fafo og PIONs rapport fra 2005. Det øvrige kunnskapsgrunnlaget er hovedsakelig basert på rapporter fra sosiale tiltak i Norge og strukturerte intervjuer med politi og påtalemyndigheter samt noen få sexarbeidere. 

Å måle virkninger av en lov er en vanskelig øvelse uansett om man kombinerer ulike evalueringsmodeller. Det er ikke nødvendigvis samsvar med hva folk sier og hvordan folk handler, de færreste er så lovlydig at de ikke i en eller annen form bryter statens påbud og plikter eller er seg bevisst lovverkenes bestemmelser. I likhet med at det vil være vanskelig å få folk til å innrømme at de begår kriminelle handlinger og sist men ikke minst, det vil kunne være en hel rekke andre faktorer enn en direkte følge av lovforbudet som har medført eventuell endringer. 

Nedgang i antall sexarbeidere i gateprostitusjon i Oslo siden 2009 kan også tilskrives faktorer blant annet som at tilgangen til substitusjonsbehandling er bedre i dag og at derfor trenger ikke kvinner som har benyttet sexarbeid som finansieringskilde for å dekke daglig stoffbehov, å jobbe like mye som tidligere og noen har kanskje sluttet helt. Tilgang til sosiale medier og kommunikasjonsgrupper og nettverk internett har økt med datatilgang via smarttelefoner og skaper mindre avhengighet av Strøket som kontaktformidlingsplass. 

At den «stilige lunsjkunden» nå glimrer med sitt fravær er ikke ensbetydende med at nordmenn (les: etnisk hvite norske) ikke lenger kjøper sex, det kan også bety at denne gruppen kunder nå velger andre arenaer eller har etablert andre metoder for å komme i kontakt med sexarbeidere. Uansett kan ikke endringer i gateprostitusjon brukes som empiri på at lovforbudet har dempet etterspørselen generelt. Man må anta at når det anslås at det jobber mellom 2500 – opp mot 3000 sexarbeidere i 2013, så er det kunder selv om tilgangen til kunder kan være dårlig fordelt mellom gruppene (se tab.9.7:153). 

Men til tross for bastante konklusjoner innrømmer Vista Analyse at det er vanskelig å si noe sikkert, pussig nok kommer de forbeholdene klarest fram når det gjelder hvordan loven påvirker selgersidens sitausjon. 

En av hovedkonklusjonene er at forbudet ikke har ført til mer vold selv om sexarbeiderne som har blitt intervjuet formidler at man unngår å anmelde vold og ran for å holde seg unna politiets radar. Det gir ikke grunnlag for å hevde at volden har økt, men heller ikke grunnlag for å si at det ikke har blitt mer vold i markedet. Spesielt siden sexarbeiderne melder om økt stigma og større utrygghet etter at sexkjøpsloven ble innført kunne det være interessant å se nærmere på det. I stedet slår Vista Analyse fast at det er vandrehistorier sexarbeiderne imellom som påvirker tilbøyeligheten til å anmelde vold, og i disse vandrehistoriene påstås det at man blir registrert og derfor er sporbar for politiet (Tekstboks: 11.3: 172). På hvilket grunnlag Vista Analyse kan hevde at dette er vandrehistorier blir ikke forklart. 

Vista Analyse tar også forbehold om at andre negative effekter kan knyttes direkte til sexkjøpsloven. Dette til tross for at sexarbeiderne som har blitt intervjuet formidler om økt trakassering fra politiet; at de ransakes for kondomer som blir brukt som bevis på sexsalg; at sexarbeiderne i gateprostitusjon blir bortvist fordi de oppfordrer til kriminalitet eller skaper uorden; at sexarbeidere formidler at de nektes adgang til hoteller og kastes ut av hoteller og leiligheter – ofte uten å få tilbake pengene for forhåndsbetalte rom eller depositum på leiligheter; at forbudet både har ført til mindre forhandlingsrom på pris og bruk av kondom overfor kunder, og manglende mulighet til å bruke sikkerhetsstrategier som å se an kunden før man setter seg inn i bilen; at det både er tøffere vilkår og mer kriminalitet i markedet, og at det har skjedd en økt trakassering fra omgivelsene med ubehagelige telefoner eller eposter. 

Sexarbeidere formidler at politiet i aksjon krever personopplysninger slik at kunden blir oppmerksom på dennes navn og adresse, at de føler seg mer stigmatisert og opplever seg som fritt vilt for omgivelsene og at sexarbeid oppleves som mer stigmatisert og skamfullt enn det var tidligere. Vista Analyse peker på at sexarbeideres arbeidssituasjon er preget av rettighetsfattigdom, men hevder videre at sexkjøpsloven gir rettighetsbeskyttelse mot kunder og peker selv på at det er nesten ingen som benytter seg av muligheten. Hvorfor det er slik, har Vista Analyse tydeligvis ikke funnet grunn til å spørre om.

I presentasjon av intervjuene med politi og påtalemyndigheter tar Vista Analyse ingen kritisk distanse. Politiet i Trondheim, Bergen, Stavanger og Oslo forteller om hvordan sexkjøpsloven har styrket både deres relasjon til sexarbeiderne så vel som kamp mot utenlandske halliker og menneskehandlere. At påstanden om bedre relasjon til sexarbeiderne står i direkte motstrid til sexarbeiderne som formidler økt trakassering fra politiet, drøftes ikke. 

Når representanter fra påtalemyndighetene hevder at det ville ha vært lettere å hvitvaske narkotikapenger om det ikke var for sexkjøpsloven og presiserer at mindre hvitvasking av narkotikapenger er en av de klareste effektene av sexkjøpsloven. Og at avdekkingen skjer ved at politiet mener på bakgrunn av egne observasjoner å kunne bevise at «en kvinne umulig kunne ha tjent alle pengene selv», og metoden derfor kan minne om trakassering av nigerianske sexarbeidere, finner ikke Vista Analyse det nødvendig å belyse dette nærmere. Det presenteres i stedet for som «et moment som i liten grad har kommet fram i debatten tidligere» (tekstboks: 8.3:96). 

Evalueringen skjemmes også ved at Vista Analyse avdekker mangel på kunnskap om prostitusjonsfeltet i Norge. Og det sies da også innledningsvis at man valgte å ha en armlengdes avstand til nedsatte referansegruppe, noe som kan være et smart trekk i evalueringsforskning gitt at vilkårene den skjer under gir grunnlag for å danne egen kunnskap og vurderinger. Det er ingen betraktninger over kunnskapsgrunnlagets begrensninger som for eksempel hvordan de sosiale tiltakenes rapporter er formet av hva de ser og hvordan de jobber.  

I drøftingen om volden har økt som en følge av lovforbudet formidles det for eksempel at vold er en del av prostitusjonsmarkedet og det vises til «I perioden 2000 -20002 da prostitusjonsmarkedet i Norge fortsatt bestod av flest norske, kvinnelige rusmiddelbrukere beskrives en jobbhverdag hvor vold og trusler er langt fra uvanlig kost» (s:170). Det kan selvfølgelig være at forfatterne her har gateprostitusjon i tankene, men det kan også gjenspeil rapportgrunnlaget fra sosiale tiltak fordi de fleste har etablert et tilbud på innendørsmarkedet i fra 2000-tallet og utover. Vista Analyse forklarer ikke hvordan de har dekning for påstanden om at «vold er en del av prostitusjonsmarkedet", prostitusjonsforskningen er ganske entydig på at voldserfaringer er koblet til arbeidsarenaer og øvrig livssituasjon.

Litteraturgjennomgangen så vel som presentasjon av andre lands erfaringer er begrenset og preget manglende innsikt i foreliggende prostitusjonsforskning. Internasjonale studier er i hovedsak basert på studier som Steinar Strøm selv har deltatt i, det er ofte uklart hva utvalget av internasjonale studier har å tilføre evalueringen av den norske sexkjøpsloven.  

Det vises for eksempel til at Frankrike har innført forbud mot sexkjøp selv om forslaget ble forkastet av det franske senatet tidligere i sommer. I gjennomgang av Sveriges erfaringer benyttes den meget omstridte svenske evalueringen fra 2010 (SOU 2010). Det slås fast at de land som har restriktiv forbudspolitikk har mindre menneskehandel enn land med mer liberal lovgivning, noe som underbygges med en UNDOC-rapport fra 2006 og den såkalte Honeyball-rapporten fra 2014 ført i pennen av Erika Schultze m.fl. 

Det er vanskelig å si om Vista Analyse har en abolisjonistisk tilnærming eller om iveren etter å få bekreftet egen hypotese om at lovforbudet har markedsregulerende virkning, har fått forskerne til å hoppe bukk over kritiske refleksjoner og vurderinger. Sexarbeid kan som annet arbeid der tjenester som selges involverer menneskelige relasjoner, ikke reduseres til varer, tilbud og etterspørsel. Å konkludere med at forbudet har gjort det mindre attraktivt å være hallik i Norge står i sterk motstrid til det som meldes fra i feltet, det er mer sannsynlig at en større gruppe sexarbeidere i dag må dele inntjeningen med flere aktører enn tidligere; at det er faktisk mer lukrativt for tredjepart enn det var før kriminaliseringen av markedet. 

Det som imidlertid er sikkert er at om man bare lytter til Vista Analyse hovedkonklusjoner vil den norske evalueringen kunne plasseres på samme plass i historien som den svenske evalueringen (SOU 2010); ubrukelige evalueringer. 

Men i motsetning til den svenske evalueringen avdekker den norske evaluering at kriminalisering av kunder har hatt en rekke negative konsekvenser for selgersiden i form av økt trakassering fra politiet, økt stigma og økt helserisiko idet politiet systematisk leter etter kondomer for å avdekke eller bevise sexsalg. Det betyr at norsk prostitusjonspolitikk er på total kollisjonskurs med anbefalinger fra internasjonale debatter og organer der man anbefaler avkriminalisering som et ledd i forebygging og reduksjon av helseskader som blant annet hivsmitte. Det betyr også at den norske evalueringen bekrefter det motstanderne av sexkjøpsloven hevdet; et forbud vil først og fremst ramme sexarbeiderne. Det har vært radikalfeminister og politikeres kjerneargument at lovforbud mot kunder beskytter sexarbeiderne mot trakassering fra politi og omgivelsene. 

Statssekretær Vidar Brein-Karlsen formidlet under pressekonferansen at evalueringen vil danne grunnlaget for regjeringens stortingsmelding om prostitusjon. Høyre og Frp var i mot sexkjøpsloven og hevdet blant annet at den ville ramme den meste sårbare part, altså de som selger sex. Utgangspunktet for stortingsmeldingen må være å etablere en kunnskapsbasert prostitusjonspolitikk der målsettingen er å ivareta sexarbeidernes helse, miljø og sikkerhet. Det hviler derfor et stort ansvar på regjeringen for å få mer og grundigere kunnskap om hvordan lovforbudet rammer sexarbeiderne. Det hviler også et ansvar å få en lovgivning som er i tråd med anbefalingene til internasjonale helseorganisasjoner og organer om å avkriminalisere sexarbeid.