Hvordan håndterer personer som selger sex voldsutsattheten og ikke minst frykten og bekymringene for vold i hverdagen?

Vold er en krenkelse av et individs integritet, trygghetsfølelse, selvbilde og relasjon til andre. Vold omtales som et samfunnsproblem, og da må også vold mot personer som selger sex inkluderes i de planer, strategier, diskusjoner og i samfunnets bevissthet når vi snakker om vold.

17. desember 2015 lanserte Pro Sentret rapporten Am I not a human being like you, en rapport om vold i Oslos gateprostitusjonsmiljø. Rapporten er kvalitativ og bygger på samtaler med kvinner vi har kommet i kontakt med, og utdrag fra rapporter fra vårt oppsøkende arbeid i Oslos gater. Det er kvinnenes subjektive opplevelser og deres tanker om virkeligheten slik de selv opplever den som beskrives i rapporten. Kvinnene har delt sine historier om hvordan livet på gata er i forhold til vold og voldsutsatthet med et ønske om at samfunnet skal forstå, og derigjennom skape endringer i folks holdninger og handlinger.

Personer som selger sex er en svært voldsutsatt gruppe, og volden kan karakteriseres som grov og ofte svært grov. Historiene om vold er mange, og det går nesten ikke en dag uten at personer som oppsøker Pro Sentret forteller om voldshendelser. Grov vold slik som kvelningsforsøk, kuttskader, slag og spark er ikke på noen måte uvanlig. Skadene er omfattende, grove og påvirker både den fysiske og psykiske helsen i stor grad. I forhold til hvor mye vold personer som selger sex utsettes for, fremstår det som tilfeldig at det ikke har forekommet flere tilfeller av vold med dødelig utfall.

Volden rammer ikke tilfeldig, og forskning peker på at vold følger et mønster spesielt med tanke på alder, kjønn, klasse og etnisitet. Idet at vold ikke rammer tilfeldig, knyttes det en stor bekymring til fremstillingen av vold som tilfeldig og meningsløs – noe som i verste fall kan skyggelegge behovet for å forklare voldens mønstre og imøtekomme disse.

Erfaringer fra gata

Kvinnene beskriver hvordan det oppleves å selge sex på gata i Oslo sett i lys av vold, trusler, trakassering og krenkelser. I tillegg til kvinnenes historier trekkes også dokumentasjon fra vårt oppsøkende arbeid frem i rapporten. Det er både situasjoner vi har vært vitne til, og situasjoner vi har blitt fortalt ute på gata.

På felt møter vi en østeuropeisk kvinne på Vippetangen. Vi spør henne om hun synes det er trygt å stå her alene, om hvorfor hun ikke foretrekker å stå litt nærmere sentrum hvor det er flere folk. Hun forteller oss at hun bruker å gå lenger opp i strøket om det ikke er andre damer der.

På spørsmålet om hvor de andre kvinnene er, som pleier å holde til ved festningsmuren, svarer hun at det har vært mye problemer. Hun forteller at en kvinne som jobber ute hadde en dårlig opplevelse i helgen da hun ble frastjålet vesken sin av en kunde. Hun gjentar at det er mye problemer, og begynner å fortelle om sin egen opplevelse den samme kvelden. Hun hadde vært med en kunde, men ønsket å trekke seg da hun opplevde at kunden var for full. Kunden hadde allerede tråkket over hennes grenser ved å tafse og kreve at hun tok av seg alle klærne. Hun ga ham beskjed om at hun ikke ønsket å fullføre. Han tok da kvelertak på henne. Hun fortalte hun kom seg løs og at hun ga tilbake pengene. Kunden sa at hun var snill som ga pengene tilbake, og tilbød seg å gi 100 kr til kvinnen. Kvinnen takket nei.
(Feltrapport, september 2015)

I tillegg til å leve med vold og frykt for vold, ser vi at det foregår en massiv og utstrakt trakassering av personer som selger sex. Trakassering defineres som handlinger og ytringer som virker eller har til formål i virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Trakassering gjennom ord og handling faller også inn under voldsbegrepet.

Vi står med en gruppe nigerianske kvinner på nattfelt. Forbi kommer det en guttegjeng. Idet de går forbi, kaster den ene av dem en tikroning til en av de eldste kvinnene og sier «Vær så god».
(Feltrapport, september 2015)

Episoder av trakassering vi har blitt fortalt, eller som vi har observert, involverer i hovedsak forbipasserende menn, som mer eller mindre impulsivt, utøver trakassering som ofte kan omtales som grov.

Det er mye rus og fyll på Karl Johan og sidegatene. Mye sjikanering fra forbipasserende og kunder. Overhørte to unge menn som sto med en kvinne og ropte «We want to fuck you!» Disse to ble observert opptil flere ganger med ulike kvinner i løpet av feltet.
(Feltrapport natt, september 2015)

Dette er handlinger som foregår åpenlyst i det offentlige rom, og i den sammenheng er det lett å stille spørsmålet om handlingene også er ment for andres blikk. Peker dette i retning av en holdning om at det er legitimt å krenke personer som selger sex?

Stigmatisering er en prosess hvor individer plasserer andre individer i en bestemt kategori ved å tilskrive dem diskrediterende egenskaper. Stigmatisering er et ord som ofte kastes ut i debatter og samtaler om utsatte grupper og individer. I forbindelse med denne rapporten så vi at stigmatiseringen manifesterer seg i tydelige handlinger. En kvinne vi snakket med fortalte om hennes erfaringer med ulike møter med politi og myndigheter. Hun oppsummerer den erfarte stigmatiseringen slik:

They don’t see me. Rather they see us as one group. We are all the same. We are all criminals.

Kan vi tillate et samfunn hvor en gruppe opplever seg behandlet på denne måten? Umenneskeliggjort og depersonifisert?

Life is hard as it is, why should they treat me like an animal? Am I not a human being like you?

Å oppleve seg selv satt på utsiden av samfunnet, som noen som ikke tillegges verdi og ekskluderes gjennom diskriminering, er temaer som ofte preger samtalene med kvinnene vi møter – på tvers av bakgrunn og nasjonalitet. Spørsmål som «Fortjener jeg ikke bedre? Har jeg ingen verdi? Hvorfor virker det som om folk synes det er ok å behandle meg dårlig?» Det er møtet med samfunnet, dets individer og ulike systemer som skaper og forsterker slike opplevelser. De oppstår ikke i et vakuum.

Overlevelse

Hvordan oppleves det å sette seg inn i en bil med en fremmed, og ikke ane hva utfallet kan bli? Hvordan håndterer personer som selger sex voldsutsattheten og ikke minst frykten og bekymringene for vold i hverdagen?

På samme tid som dette er en rapport om vold, trakassering og diskriminering, er det også en rapport om styrke og overlevelse. Kvinnene forteller om en hverdag med bekymringer knyttet til vold og voldsutsatthet, og har en rekke ulike strategier for å håndtere dette.

Strategier for å unngå vold farger hverdagen i stor grad, og de gir et bilde av utryggheten mange føler på. Kvinnene forteller at hver gang de møter en potensiell kunde så vurderer de hvordan han tar kontakt, hvordan han ordlegger seg, hvordan kroppsspråket er, hvorvidt han er ruset og generelt hvilke signaler han sender ut. Hvor stor er sannsynligheten for at han kan bli aggressiv? Hva er sannsynligheten for at møtet mellom dem vil gå bra? Kvinnene viser et bredt spekter av strategier for å håndtere utrygge situasjoner og personer. Men på tross av alle de strategier, forbehold og forhåndsregler man tar, ligger risikoen og utryggheten for mange likevel der. For en kan aldri vite om personen du er alene med, plutselig kan endre atferd eller den opprinnelige avtalen som ble inngått. En kvinne beskrev en situasjon hvor hun hadde blitt med en kunde i bil som uten forvarsel hadde tatt tak i henne og dyttet henne ut av bilen i fart. Hun vet aldri hvem hun setter seg inn i en bil med.  

For noen år siden ble jeg med en kunde i bil. Han kjørte til en parkeringsplass utenfor sentrum der vi gjennomførte avtalen. Han betalte og alt virket normalt, helt til han skulle kjøre meg inn til sentrum igjen. Inne i en tunnel tok han, uten forvarsel, tak i kragen på jakken min, åpnet bildøra og dyttet meg ut. Jeg tumlet bortover asfalten. Det kom biler imot, men jeg kom meg inn til veikanten. Jeg var helt forvirret, blodig og oppskrapet fra topp til tå. Jeg har lært å alltid bære veska over skulderen innenfor jakka, så jeg hadde heldigvis telefonen og pengene mine. Jeg ringte en venninne som kom og hentet meg. Jeg turte ikke å gå til politiet. Tenk om han har venner som kommer og tar meg! Jeg står jo der ute på gata, jeg vet aldri hvem kundene er – de jeg setter meg inn i bilen med. De kan være snille eller slemme. Men jeg glemmer aldri ansiktet hans.
(Kvinnelig bruker av Pro Sentret)

Når volden blir normal

Gjennom vårt arbeid møter vi kvinner som jevnlig utsettes for vold, og vi møter kvinner som har vokst opp med vold. Volden har for mange vært en stor del av livet allerede i lang tid - så lenge og jevnt at det blir nærmest en forventet del av hverdagen. I en samtale i sammenheng med denne rapporten, sa en kvinne sa at:

When you are standing in the rain, you can’t expect not to get wet.

Sitatet er hentet fra en samtale om en voldsepisode kvinnen hadde vært i, hvor kunden hadde truet henne og utsatt henne for grov vold. Sitatet sier noe om hennes forventninger til hva du må tåle når du selger sex. Det som skjer, det skjer, og det skjer på bakgrunn av hvor hun befinner seg, hva hun gjør og hvordan samfunnet ser på henne.

Hun med flere snakker om hvordan de i en situasjon med en kunde som blir voldelig, oftest er alene og må håndtere situasjonen alene. Å kunne forsvare seg er viktig - for vil noen komme deg til unnsetning? Kvinnen uttaler at hun opplever det naivt å stole på at noen vil gripe inn og hjelpe. I rapporten forteller flere kvinner om hvordan de har stått på åpen gate, forslått, og ingen har stoppet for å hjelpe. Vi har hørt historier om hvordan de har ropt etter hjelp, men ingen har reagert. Forventningen om at noen vil hjelpe dem, er liten. Det ser vi gjennom kvinnenes historier både dersom de roper etter hjelp på gata, og deres forventninger til møtet med politi og myndighetspersoner. 

Du vet, det er jo ingen som vil savne oss hvis vi forsvinner.

Det er ikke vanskelig å forstå hvordan volden og trakasseringen kvinnene i rapporten jevnlig opplever, både knyttet til salg av sex og ved siden av prostitusjonen, kan føre til en oppfatning av at dette er en mer eller mindre normal del av livet. Å kontinuerlig oppleve vold, krenkelser og trakassering, påvirker personlige grenser og oppfatninger om hva som er normalt og unormalt. Unormale livssituasjoner oppleves som normale med tiden.

Det er individuelt hvorvidt kvinnene ønsker å snakke om vold de opplever. Bak ønsket om å ikke snakke om volden, kan det ligge overlevelsesstrategier, mestringsstrategier eller et behov for å glemme og komme seg videre. For å håndtere denne frykten er det mange som med alle krefter undertrykker og forsøker å glemme den. Dersom frykten tar overhånd vil de ikke være i stand til å sette seg selv i nye risikosituasjoner. En kvinne sa:

Du spør hvordan jeg har det og jeg svarer alltid ok selv om jeg ikke har det bra. Det er min måte å overleve på.

Hun er ikke alene om dette. Kvinnene forteller at frykten for vold ofte må vike siden det å slutte å selge sex for mange fremstår som en umulighet. Å slutte å selge sex vanskeliggjøres på bakgrunn av faktorer slik som fattigdom, utnyttelse av sårbar situasjon, forsørgeransvar ovenfor familie og barn, gjeld eller rusmiddelavhengighet.

Mange har en forsørgerplikt overfor familie i hjemlandet, en faktor som kan påvirke valget om å søke hjelp eller anmelde vold. Siden familiene i hjemlandet er avhengige av kvinnenes inntekt fra salg av seksuelle tjenester, vil de ofte vegre seg for å handle på en måte som kan avskjære dem fra å fortsette å selge sex. Å slutte å selge sex eller sette seg i en situasjon hvor det blir vanskeliggjort, er for mange en umulighet.

Denne forsørgerplikten er for mange også kombinert med gjeld til menneskehandlere og frykt for represalier dersom gjelden ikke betales. Dette gjør et valg om å anmelde desto vanskeligere. En stor andel av våre brukere er mulige ofre for menneskehandel, og vold, trusler, overgrep og voldtekt er en del av deres livssituasjon, og har i mange tilfeller vært det i flere år.

Vegring mot å anmelde voldshendelser er et tema som ofte går igjen i samtaler om vold. Kvinnene som uttaler seg i rapporten forteller om en mistillit til politi og myndighetspersoner basert på tidligere erfaringer fra Norge og utland og rykter i miljøet. Mistillit til politi, hører vi om uavhengig av nasjonalitet. I tillegg til mistilliten forteller kvinnene om en frykt om å ikke bli trodd, skam eller frykt for represalier fra gjerningspersoner som ikke blir tatt. Bekymringer knyttet til å komme i politiets søkelys er mange, og kvinnene er redde for at det kan føre til at de setter sitt bosted eller opphold i Norge i fare. Det er heller ikke alle som har mulighet til å bruke tid og ressurser på å anmelde og følge opp saken.

We know that if somebody wants to kill us, there is nobody to call for help.

Vegringen mot å anmelde kan i ytterste konsekvens føre til at kvinnene står alene både under og etter en voldsepisode - fremfor å be om hjelp og beskyttelse.

Kvinnene setter spørsmålstegn ved hvorfor folk ikke har betenkeligheter med å utøve vold, trakassere og diskriminere personer som selger sex. Hvorfor er det ingen som bryr seg? Hvorfor kommer ingen når jeg roper etter hjelp, hvorfor stopper ikke folk når de ser jeg står og blør fra ansiktet? Er jeg ikke et likeverdig menneske som deg?

Samfunnet kan være medvirkende både i å skape, forsterke og bekrefte stigma, men samfunnet kan også medvirke til å redusere det. Vi som samfunn har et ansvar for å bidra til en tryggere hverdag for alle, det må også gjelde mennesker som selger sex.

Rapporten er tilgjengelig på www.prosentret.no